Flyktninger fra Syria i Libanon: Yara og den røde vesken

Jeg speider ut av bilruten etter kvinner med røde vesker, og riktignok, der er hun! En liten, svartkledd skikkelse med niqab, ansiktsslør, midt i menneskemengden. Det eneste man kan kjenne henne på er den røde veska som hun klemmer under armen.

Jeg, tolken Sara og Amnesty-etterforskeren Khairun kommer oss ut i heten på gata. Kvinnen med den røde veska ser seg nervøst rundt. Vi er rett utenfor inngangen til en av de store palestinske flyktningleirene i Beirut, Bourj el-Barajneh. Den er en uoversiktelig slumpreget bydel. Ved inngangsporten står unge soldater og kjeder seg. De vil se vår legitimasjon og kvinnen haler et velbrukt papir opp av den røde veska. Hun ser ned i bakken mens de studerer papiret. Vi får passere.

Den røde veska viser vei innover i labyrinten av smug og trange gater av hardstampet jord. Over hodene våre henger vanvittige spagettiformede klaser med elektriske ledninger. Noen steder må vi dukke hodene for ikke å komme borti dem. Jeg har fått klar beskjed om at fotografering i leirene er forbudt, men det er nesten umulig å la være. Jeg vet at jeg blir observert fra døråpninger og vindusposter og kan ikke ta sjansen på å skape problemer for kvinnen som viser vei.

Et kjellerrom
Hun banker på nettingen foran en liten vindusåpning i en mur og åpner en hengslete jerndør. Vi bukker hodene og går ned en trapp, tar av oss på bena og kommer inn i et mørkt rom. Lukten slår meg med det samme. Mugg. På en madrass på gulvet sitter fire små barn og venter. Den svarte kvinneskikkelsen som har vist vei, flår av seg ansiktssløret, setter fra seg den røde veska på en liten hylle og ber oss tre kvinner om å ta plass på gulvet. Hun tar den minste, en toåring, på fanget. Han klynger seg til henne og hun vugger ham. Så ser hun på oss med et flyktig smil og er klar til å fortelle sin historie.

Yara er 23 år og mor til fire barn i alderen sju til to år. Hun er en av 1,2 millioner som har flyktet fra krigen i Syria til Libanon. Hun har vært flyktning og alenemor i Beirut i to år.

Arrestert ved grensen
- Mannen min dro i forveien for å finne en jobb her slik at vi kunne komme etter. Dayr al-Zor der vi kommer fra i Syria, var under beleiring og det var ikke jobb å få. Han dro sammen med broren min, så det var han som fortalte at mannen min ble arrestert av syriske myndigheter ved grensen. Vi betalte en stor sum for å få ham løslatt, men han kom ikke ut.

- Så begynte bombingen og massakrer der 300 mennesker ble drept. Jeg måtte flykte med barna.
Yara snakker veldig fort og ordner samtidig med barna. Hver gang minstemann begynner å klynke, griper hun til tåteflaska og vugger ham.

YouTube-klippet
- For et år siden fant jeg ut at mannen min var drept. Det var ingen som fortalte det, jeg fant det ut på YouTube. Han ble drept i fengselet og liket ble kastet utenfor. Noen opprørere la en video med hans fulle navn på YouTube.

Yara griper etter den røde veska og leter med raske bevegelser frem en print fra YouTube.
- Dette har fungert som hans dødsattest.

Papiret med bildet fra YouTube er det eneste beviset Yara har på at hun er enke. En alenemor som ikke kan bevise at hennes mann er drept, men bare at han er forsvunnet, blir ikke anbefalt til bosetting i et nytt land. Landene som vurderer å bosette syriske flyktninger, inkludert Norge, frykter at mennene egentlig slåss i krigen i Syria og at de senere vil søke om familiegjenforening. Våre land vil ikke ta imot menn som har deltatt i krigen i Syria. For Yara er derfor papiret en forutsetning for en mulig ny sjanse i et annet land. Innholdet i den røde veska er Yaras billett til fremtiden.

Slått av familien
- Som flyktning er alt vanskelig, særlig her i Libanon. Jeg og barna har flyttet rundt minst 15 ganger det siste året. Jeg har flyttet fra hus til hus fordi jeg ikke kan betale husleien.

I begynnelsen bodde Yara sammen med broren og hans familie og moren sin i Bourj el-Barajneh, men det var ikke plass til alle. Yara tok med seg barna til en moske og bodde i et hus for enker.

- Men de fulgte etter meg dit og slo meg og sa at det ikke var anstendig for en kvinne å bo for seg selv. Jeg flyttet igjen og min bror og svoger fulgte etter meg dit og slo meg. Hvis jeg skulle se min bror på gaten så er jeg redd for at han skal slå meg. Å slå er normalt for dem. De mener at jeg bør gifte meg fordi en kvinne ikke må være ugift.

Dyre operasjoner
Yara forteller oss at hun ikke vil gifte seg igjen. Hun er bare opptatt av barna sine. Hennes største bekymring er yngstemann, Mutanama. Han er født med ryggmargsbrokk og en infeksjon kan føre til at han får hjernehinnebetennelse.
- Her i Libanon har jeg lenge forsøkt å få ham behandlet. Vi fikk en operasjon gjennom FN som kostet 2000 amerikanske dollar. Det var så forferdelig, fordi han var i ferd med å dø da de endelig godkjente operasjonen.

Yara forteller at muggen i kjellerrommet nå har ført til at han har utviklet astma, men hun har ikke råd til å betale de 25 prosentene for behandlingen på sykehus som FN krever for å hjelpe.

- Min sønn trenger behandling og jeg er ikke i stand til å gi ham det. Så vi må reise til et annet land der barna mine kan få behandling og skolegang. Den eneste løsningen er å reise.

Synet av havet
Vi kan ikke filme at Yara forteller historien sin i kjellerrommet hennes, det er ikke nok lys. Ute i smuget kan hun ikke snakke åpent. Vi avtaler at vi skal møtes igjen på Amnestys kontor i Beirut. Hun har ikke penger til drosje, så vi henter henne og de fire barna og kjører dem gjennom Beirut. For barna er dette en sjelden stor opplevelse. Det er første gang de ser havet når bilen kommer til Beiruts standpromenade. De snakker ikke om annet og ber om å få bli hele dagen ved stranden.

Når vi er ferdige med å filme intervjuet, kjører vi dem tilbake til Bourj el-Barajneh og det mugne kjellerrommet, uten helsehjelp, uten leker, uten skolegang. Bare madrassene på gulvet og den røde veska.


Teksten er skrevet av Ina Tin, seniorrådgiver i Amnesty International, etter en etterforskningsreise til Libanon i september 2014. Hun møtte Yara (23) og de fire barna i den palestinske flyktningleiren Bourj el-Barajneh i Beirut.

Filmen er laget av Marianne Skogen og Ina Tin.

Les om flere av menneskene Ina møtte i Libanon:
Mayada - hun ble et bombeoffer da hun gikk for å kjøpe brød til barna.
Tre år på venterommet - om å bo på 9 kvadratmeter med en autistisk sønn
Ali og puslespillet om Syria - aktivistene blant flyktningene fra Syria som hjelper barn i flyktningleirene.
Se flere videoer med menneskene Ina møtte her.