Familien - en arena for kjærlighet og terror?

Av Tove Smaadahl

Selv om vi de siste 20 - 30 årene har fått noen lovendringer som har bidratt til å øke kvinners rettsvern, så synes de mentale holdninger og samfunnsstrukturer ennå å bidra til vold og overgrep mot kvinner. For det er et pinlig faktum at det i vår tids moderne samfunn er ufri-heter som må bekjempes. Vi snakker om grove og meget brutale overgrep som altfor ofte nesten ties i hjel.

Kvinner som kommer til krisesentrene forteller om den psykiske, fysiske og seksuelle hverdagslige terroren de er blitt påført. Det kan være av menn som påstår de elsker kvinnene, eller av menn som har brukt kvinnene til egen seksuell nytelse eller har voldtatt dem.

Terror er et begrep som blir brukt i beskrivelse av store krigsforbrytere, terrorister eller når annen umenneskelig vold skal beskrives. Men kvinner i voldelige kjærlighetsforhold undergår faktisk den samme normaliseringsprosessen som mennesker som blir utsatt for tortur. Man gjennomgår forskjellige faser. Først er det spenningsfasen, siden en voldsfase da det eksploderer, og deretter kommer en hvilefase. All energi går med til å forholde seg til dette. Jo lenger voldsspiralen rar fortsette, desto grovere blir volden. Dette kan sammen-lignes med volden i en torturprosess der tilstanden veksler mellom vold, hvile og vold. Etter hvert begynner kvinnen å se på seg selv med mannens øyne, og hun synes ikke at hun er bra som hun
er. Når prosessen har kommet så langt at mannen har tatt over hennes verden, har kvinnen nesten ingen mulighet å ta seg ut av forholdet uten hjelp.

Vi vet også at volden er mest effektiv om den utføres av den man har et kjærlighetsforhold til. Når en kvinne da befinner seg i voldens normaliserings-prosess, forskyves årsaken. I stedet for å se at det er mannen som har ansvaret for sine handlinger når han utøver vold, tror kvinnen at det er hennes feil at mannen slår. Når man samtidig er forelsket og redd, blir livet et «kaos». Og det er i dette rommet at skyld- og skamfølelsen skapes for de utsatte.

Forestillingen om den mishandlede kvinnen er knyttet til bilder av den grove fysiske volden, voldtekten, drapet - kort sagt til den skamslåtte kvinnen, den andre. Et adekvat begrepsapparat for andre former for mishandling av kvinner mangler. Samfunnets synliggjøring av den psykiske, materielle, sosiale eller økonomiske undertrykkingen er nærmest fraværende. Dette fører til at mange kvinner ikke identifiserer seg med de andre, og dermed savner ord for hva de selv utsettes for Forskning viser at psykisk mishandling har en sterkere fryktskapende effekt enn fysisk mishandling.

Når politikere eller media diskuterer eller omtaler vold og undertrykking av kvinner med innvandrerbakgrunn, blir det ofte forklart som et kulturelt fenomen. Vi snakker igjen om de andre.

I begge tilfellene forsterkes bildet av at dette er noe som andre blir utsatt for. Med andre ord at vold i parforhold eller voldtekt er noe som skjer på en spesiell måte eller forekommer blant en spesiell gruppe kvinner. Det samme bilde skapes ofte av vold mot kvinner i prostitusjon.

Krisesentrenes erfaring viser imidlertid at bildet er mer komplekst. Sammensetningen av nasjonaliteter som berøres er av en slik art at det er svært vanskelig å si at en nasjonalitet begår mer vold mot kvinner enn en annen. Myter om at det innenfor en del kulturer er lavere terskel for å utøve vold, er svært uheldig.

Ved å kulturbestemme menns vold mot kvinner, er man også med på å stemple alle minoritetsmiljøer i forhold til kvinners frihet. Dette kan være med på å danne et stereotypt bilde av kvinner med innvandrerbakgrunn som undertrykte, noe som ikke stemmer med dagens virkelighet.

Menns vold mot kvinner er et internasjonalt problem, og begås av menn i alle samfunn, uavhengig av hvilken nasjon eller religion mannen tilhører.

Det er et paradoks at det er i familiens skjød, der hvor alt skal være trygt og godt, at det meste av menns vold mot kvinner og barn skjer. Det er i likestillingens Norge at unge kvinner som har vært utsatt for sexslavehandel blir utnyttet seksuelt av menn. I mange tilfeller er han også familiefar. Det er i rettsstaten Norge, at majoriteten av kvinner som anmelder voldtekt ikke får saken sin opp i rettsapparatet, eller rar utbetalt voldsoffererstattning. Det er i dette landet at kvinner blir drept av sine eks- eller samlivspartnere og at den «lille» hverdagsterroren blomstrer. Nettopp derfor oppleves den så traumatisk for de som overlever.

Vi som er tilskuere blir som de tre asiatiske apene - vi verken ser, hører eller snakker om denne hverdagsterroren. Dermed har ikke ofrene bekreftet sin virkelighetsforståelse. Skyld- og skam-følelsen far fritt spillerom.

Både mishandling og den seksuelle volden er blitt bedre belyst de siste årene. Men manglende nasjonale forekomstundersøkelser og statistikk, både hos politiet og i helsevesenet, er med på å usynliggjøre dette store samfunnsproblemet.

For å nå målsettingen med like rettigheter, muligheter og plikter innenfor alle områder av samfunnslivet, har regjeringen de siste årene iverksatt flere tiltak og juridiske reformer. Norges første offentlige utredning om menns vold mot kvinner, «Retten til et liv uten vold», ble overlevert justisminister Odd Einar Dørum av Kvinnevoldsutvalget 4.desember i fjor. Bakgrunnen for nedsettelsen av utvalget var blant annet erkjennelsen av behovet for å utvikle et helhetlig perspektiv, der kompetanse, virkemidler og organisering vil kunne bidra til mer handling for å beskytte kvinner mot vold og til å styrke prinsippet om likestilling.

Utvalgets utredning omfatter en bred gjennomgang av arbeidet for å forebygge og bekjempe menns vold mot kvinner i nære relasjoner på en rekke samfunnsområder.

Vi på krisesentrene kommer til å intensivere kampen mot hverdagsterroren, og påse at alle tiltakene Kvinnevoldsutvalget har fremmet blir iverksatt. Vår visjon er et samfunn uten menns vold mot kvinner, der kjærligheten blomstrer.

Tove Smaadahl er daglig leder av Krisesentersekretariatet

Publisert i amnestyNytt 2004/1