Europas dobbeltmoral

Kommentar av Anna Politkovskaja

© Sveinung Lystrup Thesen/AI

Det er noe jeg må si med det samme: jeg har veldig gode venner i Oslo, kanskje de beste i dag.

Dog er sannheten viktigere, og den er følgende: Jeg ble invitert til å holde foredrag i det berømte Nobelinstituttet. Alt var arrangert av den norske Tsjetsjenia-komiteen. Jeg snakket i en time, og jeg svarte på spørsmål i to. De fleste mistet fort interessen og forlot auditoriet. De som ble igjen var noen studenter, noen som arbeider i Norge og flyktninger fra Tsjetsjenia.

Rett før foredraget i Nobelinstituttet skulle jeg intervjues av den norske avisen Dagbladet. En lat journalist, la oss kalle ham «Per», hadde visst store problemer med å «fordøye» stoffet jeg serverte. Vi satt på en flott kafé. Rundt oss satt mange mennesker som lo og koste seg. Antakeligvis hadde Per også lyst til å le og tenke på behagelige ting. Han var distré og sa til slutt at historiene mine ikke helt passet til søndagsutgaven.

«Er det min skyld,» spurte jeg forsiktig, «at situasjonen i Tsjetsjenia ikke passer helt til søndagsutgaven?»

Journalisten var ærlig og sa noe som egentlig har vært gjennomgående på alle mine europareiser. Det som trengtes var en «eksotisk» kvinne, en journalist fra Øst-Europa som nordmenn kunne kose seg med mens de satt på kafé søndag ettermiddag.

Jeg opplevde omtrent det samme i Nobelinstituttet, og i Danmark noen dager i forveien. Spørsmålene var ganske overflatiske: om Tsjetsjenia generelt, om at «ja det som skjer der er grusomt», men at Putin jo bekjemper terrorisme og holder «orden» i staten, dessuten snakker han tysk. I Danmark ble det til slutt klart for meg at det de frykter mest ikke er brudd på menneskerettighetene i Europa, men en mulig flom av flyktninger. I Nobelinstituttet så de fleste på meg på akkurat samme måte som Per, som et «eksotisk dyr». Et dyr som til og med snakker engelsk av og til, men som tross alt er mindreverdig på grunn av hvor hun kommer fra. Jeg sto der, bak tribunen, og funderte på hvilke ord jeg ellers kunne bruke for å forklare hvor alvorlig og farlig situasjonen i Tsjetsjenia er. Hvor urettferdig krigen der er. Krigen som ingen vil ha noe med å gjøre.

Da jeg begynte å snakke om hvor bekymringsfull fremtiden er i Russland på grunn av konflikten i Nord-Kaukasus, likte publikum det enda mindre. Hvorfor? Svaret er enkelt, fordi et «eksotisk dyr» ikke skal mase med tunge og vanskelige diskusjoner. Det er ikke dets rolle.

Jeg er blitt enda mer klar over at vi ikke kan forvente noen hjelp fra utlandet. Ja, Russland er «syk», men Europa er ikke noe friskere. Og diagnosen der er enda verre enn kreft, det er en dobbelt-moralsk ideologi som hersker i Europa i dag. Det finnes forskjellige kategorier for de som bor «her» og de som bor «der».

På mine reiser i Europa har jeg fortalt om hvilke fysiske og moralske betingelser jeg arbeider under ettersom jeg er blitt spurt om det. Jeg har jo også sett hvordan vestlige journalister arbeider, og hvordan de dekker situasjonen. Den tsjetsjenske konflikten har gått av mote for dem, eller for deres redaktører og produsenter. Nå er det det konfliktene i Afghanistan eller mellom israelere og palestinere som gjelder. Etter min mening er det den mest kyniske tolkningen av journalistyrket. Kynisk fordi det er tusenvis av mennesker som mister livet, og fordi det faktum at det ikke er noen journalister til stede, rett og slett bidrar til at antallet ofre bare blir større og større.

Mange korrespondenter i Vesten sier det ikke finnes arbeidsforhold for dem i Tsjetsjenia. Betyr det at det ikke finnes for dem, men at det for oss finnes? Dersom det er slik, hvem er de og hvem er vi? Er vi ikke alle av den samme ulla?

Vi er de som jobber uansett hva slags arbeidsforhold det er. Og hva med sivilbefolkningen i Tsjetsjenia? Hvor skal vi plassere dem? Og hvem er de?

Slik er virkeligheten i dag, slik blir det tsjetsjenske problemet behandlet. Det finnes én slags menneskerettigheter for dem (det såkalt siviliserte Europa), og en annen slags menneskerettigheter for oss. Selv om ingen sier det høyt.

Hvor er Putin da? Hvordan forsøker han som presidenten for de «laverestående» europeerne å forandre dette bildet i det 21. århundre ?

Akk! Putin med sitt heftige ønske om å være VIP i den internasjonale antiterror-kampen, i samarbeid med Bush, gjør det bare verre for oss. Putin gjør selv forskjell på mennesker.

For de som er så uheldige å bli født i Tsjetsjenia er ikke ment å ha noen menneskerettigheter, slik de er skrevet ned i mange ulike internasjonale konvensjoner etter andre verdenskrig, den gangen verden hadde opplevd fascisme, Holocaust, konsentrasjonsleire og gasskamre. Alle disse konvensjonene snublet i den andre tsjetsjenske krigen. De fungerer rett og slett ikke. Men Europa, sammen med Putin, føler seg ganske bra likevel.

Det er nok mulig at jeg er altfor streng. Men slik var inntrykket mitt. Dog vil jeg ikke få dere til å tro at dette har noe med en personlig fornærmelse å gjøre. Nei da, jeg kan godt fremstå som et eksotisk dyr, eller en eksotisk palme for den saks skyld, om det er det som skal til for at noen i Europa en dag skal ta opp det tsjetsjenske problemet.

Publisert i AmnestyNytt 2002/4 med tillatelse fra Anna Politkovskaja.

Oversatt og tilrettelagt for AmnestyNytt av Eugenija Khoroltseva og Ellen Stokland. Tidligere trykket i Novaja Gazeta, sept. 2002.