Etterforskning i Sør-Irak: - En uhyggelig scene

Av Kjetil Bergsås Mikkelsen og Ina Tin

Familier gir rystende vitnesbyrd om tortur, «forsvinninger» og henrettelser under Saddam Hussein. Og om sivile drept i bombeangrep eller av miner, og om trakassering, mishandling og drap begått av de britiske og amerikanske invasjonsstyrkene.

Amnesty er på jobb i Sør-Irak. En delegasjon med representanter fra Kuwait, Storbritannia og USA har siden slutten av april begynt å samle dokumentasjon på brudd på menneskerettighetene både under det irakiske regimet og under den amerikanskledede invasjonen.

- Folk fra hele Irak kommer til Basra og Umm Qassr, desperate etter å finne ut hva som har skjedd med slektningene deres, forteller Judit Arenas fra Amnesty i Basra i begynnelsen av mai.

- Mangelen på informasjon er tydeligst utenfor kontoret til Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) hvor folkemengder samler seg rundt gatehjørnet der det er hengt opp lister over slektninger til krigsfanger som venter på beskjed. Utenfor hotellet i Umm Qassr som er okkupert av militæret står folkemengder tålmodig i den brennende sola mens en frivillig leser opp navnene på fangene i Camp Bucca.

Massegraver og «forsvunne»

Amnesty-representantene i Sør-Irak mottar stadig ny informasjon om massegraver. En grav i nærheten av universitetet i Basra skal «Kjemiske Ali» (Kamel Abdelmajid) ha brukt som henrettelsessted.

- Vi intervjuet øyevitner til henrettelsene, sier Arenas. - De fortalte at folk var påsatt håndjern og bind for øynene da de ble henrettet. Noen av de døde ble samlet opp av slektninger mens andre ble skuffet ned i en massegrav.

Alle opplysninger Amnesty mottar gir organisasjonen videre til okkupasjonsmyndighetene fordi det er av største betydning at stedene blir beskyttet slik at bevis ikke blir ødelagt. Organisasjonen ber president Bush og statsminister Blair, som okkupasjonsmaktenes øverste ansvarlige, ta ansvar for at informasjon om «forsvunne» i løpet av Saddam Husseins regime, ikke går tapt under de rådende lovløse tilstandene i Irak.

- Oppdagelsene av massegraver og hemmelige fengsler, og de nye opplysningene vi kontinuerlig mottar, understreker det prekære behovet for å få utplassert menneskerettighetsrapportører i hele Irak, sier Judit Arenas. Hun gjør det klart at Amnesty på ingen måte har kapasitet til å gjennomføre utgravninger og registrering av de massegravene som er kommet frem i lyset i Irak i disse dager.

«Gi oss trygghet!»

Judit Arenas beskriver Sør-Irak som en uhyggelig scene. - Visuelt angriper det sansene: Skrot ligger strødd utover gatene, mange statlige bygninger har blitt bombet. Folk river ned bygninger på jakt etter hva som helst som kan brukes som byggematerialer. Til og med mursteinsvegger og takmaterialer blir revet ned fra offentlige bygg. Familier søker ly i raserte offentlige bygg, inkludert fengsler.

- Plyndringen er egentlig bare toppen av et isfjell som synliggjør det totale maktvakuum, sier Arenas som refererer hva alle irakerne selv sier i samtale med Amnesty: «Det eneste vi trenger er trygghet». - Folk er redde for lovløsheten og for å bevege seg ut, det er et selvinnført portforbud om natten. Leger og sykepleiere bor på sykehusene for å passe på at de ikke blir plyndret. Hjelpeorganisasjoner kan ikke levere matforsyninger fordi det ikke er trygt.

Irak har blitt isolert fra resten av verden. Det er ingen internasjonale telefonlinjer og den eneste formen for kommunikasjon med resten av verden er satellittelefoner. Over alt hvor Amnesty-delegasjonen stopper, blir de omringet av mennesker som stikker frem papirlapper med telefonnummer til slektninger i utlandet som de vil at Amnesty skal ringe for å la dem vite at de er i live.

«Vi vil fortelle»

Amnesty-delegasjonen opplever at arbeidet i Irak har en direkte betydning - både på enkeltindivider de møter, og på kollektive grupper.

- Den første dagen vi var i Irak, stoppet vi i Umm Qassr for å etterforske fangenes situasjon i Camp Bucca. Da fikk vi kjennskap til en nordafrikaner som var blitt løslatt fra leiren uten passet sitt og uten mulighet til å komme seg hjem. Han var bokstavelig talt strandet i ørkenen og så desperat at han forsøkte å skade seg selv.

- Amnesty fikk snakket med ham, noterte alle opplysninger og kunne umiddelbart følge opp dette med Den internasjonale Røde Kors-komiteen. Han fikk allerede hjelp etter et par timer. Vi tok også opp saken hans med International Organization for Migration, ikke minst fordi saken er et eksempel på et større problem med tredjelands borgere.

Judit Arenas opplever at de som har lidd under det forrige regimets menneskerettighetsbrudd er svært takknemlige for muligheten til å betro seg til noen.

- Intet uavhengig organ har noensinne tidligere gitt folk i Irak muligheten til å fortelle om sine opplevelser, sier hun.

- Mange irakere føler også at noen må gjøre noe med det som skjedde under krigen: Fra drap på sivile, til luftangrep mot hus, til landminene som fortsatt ikke er ryddet og som fortsetter å drepe sivile mens vi snakker .

Irak har ikke noe fungerende sivilt samfunn, og Arenas opplever at det verken er tillit til individer eller grupper. Mangelen på tillit skyldes den massive undertrykkelsen under Saddam Husseins regime. Folk frykter at det fortsatt kan være tidligere medlemmer av Baath-partiet tilstede. Men Amnesty-delegasjonen blir positivt mottatt.

- Vi opplever at bare måten Amnesty-delegasjonen vår ser ut på vekker tiltro: Kvinner og menn fra mange ulike nasjoner - vi fremtrer svært annerledes enn andre organisasjoner.

Judit Arenas opplever også at Irak akkurat nå innehar et stort potensial for forandring.

- I det lange løp kommer den største utfordringen til å være å sikre at menneskerettighetene vil spille en vesentlig rolle i gjenoppbyggingen av landet. Politiske partier dukker raskt opp og blir flere dag for dag, men agendaene deres forblir uklare. Hvis gjenoppbyggingen av Irak skal bli vellykket og holdbar, vil det være essensielt at menneskerettighetene blir sentrale i et hvert nytt administrasjons-, retts- og utdanningssystem. Ofrene for overgrep i Irak har krav på å få vite sannheten og få rettferdighet. Bare det vil beskytte irakere mot brudd på menneskerettighetene i fremtiden, sier Judit Arenas i Basra.

Hva undersøker Amnesty i Irak?

• Massegraver og henrettelser under Saddam Husseins regime.
• Hemmelige fengsler fra den samme tiden.
• «Forsvinninger» under Saddam Hussein.
• Tortur under Saddam Hussein.
• Overgrep, inkludert drap, begått av invasjonsstyrkene i april 2003.
• «Forsvunne» i løpet av krigen som slektninger antar er krigsfanger.
• Tilfeller av hevn-drap på tidligere Baath-medlemmer.
• Rekruttering, opplæring og politimetodene til de blandede irakisk-britiske politistyrkene som nå opererer i Basra.
• Behandlingen av anmeldelser og fengsling av mistenkte lovbrytere.
• Møter med britiske militære om planer for opprettelse av nye fengsler.
• Møter med lokale, religiøse ledere og klanledere med innsaling av informasjon om overgrep.
• Møte med andre humanitære organisasjoner.

Publisert i AmnestyNytt 2003/2