Et nødrop fra Kinas muslimer

Av Mathilde Tjuvik

- Jeg er så glad for at noen bryr seg om oss uigurer. Alle kjenner tibetanerne og taler deres sak, men ingen vet hva som skjer i Xinjiang provinsen i Kina, sier Mehmet og fortsetter:

- Vi tør ikke oppgi personlige opplysninger i dette intervjuet. Vi vet for mye om myndighetenes ondskap, deres langsiktige planer, og mangel på menneskeverd og gudsfrykt. Det finnes ingen grenser for hvordan de behandler mennesker. Deres mål er ikke bare å ta én og én, men hele familier. De prøver å rykke oss opp med roten.

Fem uigurer har samlet seg på et hotellrom i Berlin denne kvelden for å prate om situasjonen i Xinjiang. De er flyktninger og frykten for forfølgelse er så dyp at de ikke engang tør å stole på hverandre. De tenker seg lenge om før de sier noe, og vil helst ikke snakke om private ting når de andre hører på.

- Jeg er bekymret for hvilke konsekvenser angrepene på USA kan få i Xinjiang, sier Abdullah. Kinesiske myndigheter gikk ut rett etter angrepene og sa at også de er ofre for terrorisme.

Dette vil helt klart øke undertrykkelsen av oss uigurer. Myndighetene er redde for at Kina skal bli gjenstand for hellig krig og at uigurer skal søke støtte blant hellige krigere i andre muslimske land, men jeg har aldri hørt at det skal være noen kontakt mellom hellige krigere og uigurer. Kinesiske myndigheter bruker dette som en grunn til å undertrykke oss ytterligere. En taiwansk avis meldte for ikke lenge siden at det har blitt en dobling av antall soldater i Xinjiang, og i Tashkurgan på grensen til Pakistan er det daglige militærøvelser. Vi er veldig bekymret for våre familiemedlemmer som fortsatt befinner seg i Xinjiang.

Etter angrepene på USA 11. september har Amnesty mottatt foruroligende rapporter fra Kina. Kinesiske myndigheter benytter seg av frykten for ”terrorisme” til å legitimere undertrykkelse i Xinjiang. Kina har lagt sterkt press på de sentralasiatiske republikkene om å utlevere kinesiske uigurer som har flyktet over grensen. De som sendes tilbake står i fare for å bli utsatt for tortur eller henrettet.

- Vi vil bringe opp uigurenes sak og snakke om folket vårt selv om vi er redde for hva som kan skje med oss og familiene våre, men vi må være forsiktige. Vi som sitter her er alle uigurer som har ankommet Tyskland som politiske flyktninger. Bortsett fra dette vet vi ingenting om hverandre. Vi er ikke venner, og ønsker ikke å være det. Som uigur har vi lært å ikke stole på noen. Det er vår arv, sier Abdullah.

Uigurene kommer fra Xinjiang-provinsen i nordvest Kina, og tilhører en muslimsk minoritet av tyrkisk avstamning. Xinjiang er en urolig provins, som har gjort flere forsøk på å rive seg løs fra Kina. Drømmen om et eget land lever fortsatt, selv om det i dag er nesten 60 år siden Øst-Turkestans flagg sist vaiet over det som kineserne kaller Xinjiang. Siden opprørene den gang har uigurene vært gjenstand for forfølgelse og grove brudd på menneskerettighetene.

- Jeg kan ikke akseptere Xinjiang som navnet på landet mitt. Ei heller kinesernes overherredømme i Kina, men det er ikke kineserne som folk vi er ute etter, det er systemet vi protesterer mot. Vi ønsker vårt eget land hvor alle skal være likeverdige og leve under samme vilkår, slår Mehmet fast.

Xinjiang er mitt hjemland, men for meg vil det alltid være Øst-Turkestan, jeg kan ikke referere til mitt hjemland på noen annen måte. Så dypt føles det.

Kinesiske myndigheter holder stramme tøyler i Xinjiang-provinsen. Amnesty-rapporter dokumenterer at uigurer ofte blir fengslet mistenkt for separatistvirksomhet. De blir torturert, satt i harde arbeidsleirer og henrettet. Disse grove menneskerettighetsbruddene, skjer i en periode med økende etnisk urolighet basert på arbeidsledighet og diskriminering. I de siste ti årene har uigurer opplevd en sterk begrensning av sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter.

Vi blir undertrykt på alle områder. Kulturelt og religiøst. Vi har jo vokst opp med at selv det å leve er en synd. Bøndene, spesielt i sørlige deler av provinsen, opplever hele tiden at jorden blir tatt fra dem og omdisponert. Dette fører til at vår kultur tørker ut. Selv er jeg fra en landsby hvor kineserne har kommet inn i så store antall at de snart har utradert oss uigurer, sier Mehmet.

- Og narkotikaproblemene blant uigurer vokser sterkt etter at myndighetene stengte meshrepene, legger Abdullah til.

- Meshrep er tradisjonen med å møtes flere menn på et sted, en tradisjon som vi har hatt i vår kultur til alle tider. Der har vi undervist i religion, skikk, bruk og tradisjoner. Det er lagt stor vekt på å ikke bruke alkohol og narkotika. Tidligere leverte gjerne en far sønnen sin til en meshrep for at han skulle lære å oppføre seg. Meshrepene har vært så viktige for å stoppe misbruk av narkotika, men vi uigurer er en dråpe i folkehavet, sukker han.

- Myndighetene har ikke vært interessert i å redusere misbruket blant uigurer. De setter vel snarere pris på at vi bruker det. En stund før opprøret i Yining i 1997 oppdaget myndighetene at noe var i ferd med å skje. Uigurenes alkoholforbruk minsket, og oppførselen i uigursamfunnet bedret seg. Myndighetene var meget skeptiske til forandringen, så meshrepene ble stoppet og stemplet som separatistvirksomhet. I ettertid ser vi at narkotikaproblemene i Xinjiang bare har økt, forteller Abdullah.

Mange moskeer og koranskoler har blitt stengt i Xinjiang. Kinesiske myndigheter har siden slutten av 80-tallet kjørt en hard linje mot religiøs virksomhet i frykt for at islam ville øke etnisk nasjonalisme. Bruken av arabiske skrifttegn er stoppet, og religiøse islamske ledere som blir sett på som for selvstendige har blitt avsatt eller arrestert. Muslimer ansatte i statlige bedrifter har fått valget mellom å praktisere sin religion eller miste jobben.

- Vi blir drept til og med før vi er født. Hassan mørkner når han minnes historiene.

- En gravid kvinne i landsbyen hadde tre døtre, men ville gjerne ha en sønn. Dette var selvfølgelig ikke tillatt, og familieplanleggingskontoret truet med å ilegge henne en bot på 3000 yuan, en årslønn for mange i Xinjiang, og ta fra henne identitetskortet hvis hun fødte. Tapet av et slikt kort ville gjort henne til en ikke-person. Kvinnen som før hadde blitt tvunget til å ta abort, stakk av. Fødselsplanleggerne ga beskjed om at landsbyen måtte ta straffen om kvinnen ikke kom tilbake. Kvinnen ble aldri sett igjen.

Landsbyen måtte kollektivt betale 50 000 yuan, og den kinesiske partisekretæren og hans nærmeste uigurske medarbeider måtte gå. Kvinnens familie mistet sine bostedsbevis, ble ikke-personer og avkrevd 3000 yuan i bot. Jeg så med egne øyne da de kom for å hente pengene. Familien hadde ingenting. Hele taket på familiens hus ble revet opp, og resten knust til fillebiter. Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette var et engangstilfelle, men jeg husker dessverre mange, mange lignende.

- Siden slutten av 80-tallet har kinesiske myndigheter ført en sterk fødselskontroll i Xinjiang. De offisielle retningslinjene sier at uigurene som en minoritet kan føde tre barn på landsbygda, og to i urbane områder. Uoffisielle kilder har likevel meldt til Amnesty om at familieplanleggingskontorene legger press på foreldre til å få færre barn, eller vente i årevis før de får tillatelse til å passe inn i ”planen”. Ifølge rapporter er tvungne aborter og steriliseringer vanlig.

- Intellektuelle og lærde er klar over at folketallet kinesiske myndigheter opererer med i Xinjiang ikke er reelle, det opereres med 14.8 millioner totalt, og det var i 1998. Tallene sier at 8 millioner av disse er uigurer, men vi vet at tallene er feil. Vi mener folketallet er så mye som 25-30 millioner, og majoriteten er han-kinesere, sier Imin.

- Når de snakker om å sende kinesere for å dyrke Xinjiang til det blomstrer, så er det en regelrett løgn. Det meste av den dyrkbare jorden er belagt, og de som kommer er som regel kriminelle og ikke ønsket der de kommer fra. Det er derfor myndighetene sender dem til oss. Hadde de sendt bra mennesker, som var lærde og utdannede, hadde det vært noe annet, men dem ser vi ikke noe til i Xinjiang.

Amnesty dokumenterer at Xinjiang har hatt en sterk tilstrømning av han-kinesere oppmuntret av kinesiske myndigheter. I dag er langt over halvparten av provinsens innbyggere han. Uigurer er utsatt for diskriminering på de fleste områder, som skole, helse og arbeid. I motsetning til kinesiske skoler er uigurenes ofte elendig utstyrt og fullstendig ribbet for bøker, stoler og pulter. Mange sykehus prioriterer kinesiske pasienter fremfor uigurske og toppjobber vil bli gitt til kinesiske leger på bekostning av høyt utdannede uigurer.

Abdullah, reiser seg oppglødd fra sofaen. Mens Imin forteller har han skrevet et brev på arabisk og uigursk som han vil jeg skal ta bilde av.

- Vi, sier han, mens han tapper på papiret med en blå pin med halvmåne og stjerne på.

- Vi, folket i Øst-Turkestan, ønsker at Øst-Turkestan skal bli fritt så raskt som mulig. Det er det jeg har skrevet her. Vi ønsker et fritt land. Øst-Turkestan skal tilbake på våre hender slik det tidligere var. Det er mitt høyeste ønske.

- Vårt høyeste ønske, retter Imin.

Publisert i AmnestyNytt 2001/4