Et levende håp

Av Ina Tin

30 000 brev. Til Kong Hassan, til justisministeren i Marokko, til innenriksministeren, til fengslene og til sykehusene. Under- skriftsaksjoner overfor franske myndigheter og politikere og til europeiske parlamentarikere. På nytt og på nytt, år etter år.

En sommerdag i 1991, 16 år etter at Amnesty-gruppen i Pau i Sør-Frankrike tok på seg denne saken, og etter at de mange tusen brevene er skrevet og sendt, får gruppen kopi av en liste over tidligere «forsvunne» som er løslatt fra marokkanske fengsler. Det alle hadde håpet, men ingen trodd ville skje, skjer: Blant 310 navn finner de hans: Daoud El-Khadir. Gruppens «forsvunne» lever og er fri!

I 16 år har hans skjebne vært ukjent. Han var et navn i rekken av «forsvunne» fra Vest-Sahara, en av mange hundre andre ofre i konflikten mellom Marokko og frigjøringsbevegelsen Polisario i Vest- Sahara.

Etter løslatelsen griper den franske Amnesty-gruppen tak i ham og hjelper ham på fote. De samler inn penger og får ham til behandling på et senter for torturofre i Paris. Han kommer til Pau og festen varer 7 dager til ende.

- Jeg var 22 år og motstander av Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara. Jeg hadde tatt en lærerutdannelse i matematikk og bidro med mine kunnskaper innenfor frigjøringsbevegelsen Polisario. Jeg er født i Tan Tan i Sahara, men bodde i Agadir sør i Marokko. En natt ut på våren i 1976 slo bevæpnede menn inn døren min og førte meg til fengselet i Agadir. Før meg hadde de tatt både faren og broren min. Vi ble overført til det beryktede forhørssenteret i Casablanca, Derb Moulay Cherif. Etter en uke med tortur forsøkte broren min å kvitte seg med smerten ved å fortelle forhørerne at han sympatiserte med Polisario. Da ble situasjonen hans uutholdelig: Hvem hadde han snakket med, hvilke våpen brukte de, hvor hadde de vært?

El Khadir forteller med rolig stemme. Bare blikket hans blir fjernt når bruddstykker av hans fengselstilværelse dukker opp.

- I Derb Moulay Cherif ble jeg og andre sahrawiere utsatt for de grusomste former for tortur. De bandt oss til et bord og presset hodet ned i en blanding av vaskepulver og urin som hver gang nesten kvalte oss. De bandt hendene og føttene våre bak på ryggen og plasserte en tung gjenstand på ryggen og deretter hengte de oss opp. Det var uutholdelig. Det kjentes som om ryggsøylen skulle brekke hvert øyeblikk. Andre ganger ble vi hengt opp med hendene og føttene bundet sammen som en grillet kylling og slått under fotsålene. Vi fikk elektrosjokk på kroppens følsomme områder mens vi lå bundet til et bord og de kvalte skrikene med fuktige og skitne kluter over ansiktet. Eller vi ble tvunget til å stå oppreist, nakne og med bakbundete hender. Når vi seg sammen ble vi pisket.

Man må hoderystende gi opp å fatte hva disse ordene innebærer. Da fortsetter El Khadir:

- Torturen i Derb Moulay Cherif var et helvete som varte over fire måneder, men da vi ble overført til interneringssenteret i Agdz ble det verre. Psykisk tortur er vanskeligere å overleve. Vi ble tvunget til å spise når vi ikke var sultne, massevis av brød og agurk som gjorde at kroppen este ut og ble i stand til å tåle mer tortur. Vi ble kledd i militæruniformer i feil størrelse, og fikk håndjern på og bind for øynene. Våre navn ble tatt fra oss. Jeg var i alle disse årene bare nummer 82. De slo oss uansett hva vi måtte gjøre: drikke vann, gå på do. Vi ble fornærmet og krenket på alle tenkelige måter.

- Jeg satt først alene i en celle på 2 ganger 3 meter hvor luft bare slapp inn gjennom små hull høyt oppe på veggen. Ettersom tiden gikk ble helsen min dårligere. Jeg kunne ikke lenger stå oppreist. jeg følte at jeg var i ferd med å dø. Så ble jeg overført til en fellescelle. Det reddet meg. Vi holdt moralen oppe hos hverandre.

- Våre matrasjoner bestod av vann og suppe laget på linser, erter eller bønner som ga oss uhelbredelige mageskader. Tilslutt var vi så avkreftede at ingen av oss klarte å stå oppreist. Vi beveget oss på alle fire.

I 1981 ble jeg overført til enda en hemmelig interneringsleir midt i byen Kalaat M'Gouna. Der dyrkes de aller fineste blomster som selges i europeiske hovedsteder hver morgen. Vi kunne holde rede på tiden fordi man hvert år i denne byen avholder en enorm blomsterfest som vi svakt kunne lukte og høre musikken og bråket fra. Den siste søndag i mai hvert år. Det var vår tidsregning. Vi visste at ministre, turister og presse kom til byen for å delta i festen.

- På dette stedet ble vi daglig utsatt for tortur og mishandling. Vi var ikke lenger annet enn menneskelige fillehauger som slepte seg omkring på alle fire. Klærne våre var mer eller mindre gått i oppløsning. I vår overfylte celle hadde vi en bensinkanne til do. Vi behersket oss for at kannen ikke skulle fylles for fort og innholdet begynne å renne ut over gulvet. Når én gjorde sitt fornødne, lukket vi andre øynene av bluferdighet og nesen på grunn av stanken. De som hadde litt krefter igjen, påtok seg å tømme kannen utenfor, noe som tross alt ga dem muligheten til å se himmelen et kort øyeblikk.

Ett spørsmål må stilles: Hvordan er det mulig å overleve 16 års kontinuerlig fysisk og psykisk tortur?

- For å overleve må man forsøke å utvikle likegyldighet til det man blir utsatt for, forsøke å tenke at vokterne og torturistene bare gjør jobben sin.

Sykdommen kommer snikende når man begynner å synes synd på seg selv, når man begynner å tvile på at det går an å overleve. Da dør man. 52 av sahrawiene jeg delte skjebne med, døde i løpet av disse årene.

- I fem år, fra 1977 til 1981, delte jeg celle med ni mennesker som alle var interessert i å diskutere, intellektuelle mennesker. Det var voktere rundt oss på alle kanter og de forbød oss å snakke med hverandre. Vi utviklet derfor en viskende måte å kommunisere på som vokterne ikke oppfattet.

- I vår kamp for å overleve begynte vi å fortelle hverandre alt vi visste, alt vi hadde lært. Noen kjente mye poesi, andre kunne historier eller var skarpe i geografi. Jeg bidro med min utdannelse i matematikk - så langt det er mulig uten tavle. Etter to år var alle våre kunnskaper formidlet. Vi hadde fortalt hverandre alt vi visste og ble tatt i å gjenta oss selv. Så tok vi fatt på historier vi diktet etter å ha avtalt hvilke elementer som skulle være med. Vi ga hverandre oppgaver og skulle redegjøre for hvordan vi ville leve livet hvis slik og slik skjedde. Man måtte tåle den straff å ikke bli snakket til i flere dager hvis svaret ikke var oppriktig.

- To ganger plasserte vokterne meg i enecelle som straff. Det var to forferdelige perioder. Å kunne snakke med andre mennesker er avgjørende.

Vi ble enige om tre håp vi under ingen omstendigheter skulle gi slipp på: Vi holdt fast i troen på at vi én dag ville se horisonten, bruke stemmens fulle kraft og fortelle hva fengselet gjør med et menneske. - Jeg har vært heldig som i dag kan si at alle de tre håpene er blitt virkelighet. Jeg er den eneste. Én av de ni døde i fengselet og de åtte andre er igjen i Marokko. De kan ikke tale fritt.

Daoud forteller nøkternt at faren hans som havnet i et annet fengsel tilslutt ble gal. Også han ble løslatt i 1991 og han lever fremdeles, men forstanden har forlatt ham for alltid. Broren vendte seg til Gud og gjorde tilslutt ikke annet enn å be i fengselet. Hele tiden, dag ut og dag inn. Det gjør han fremdeles. I 1991 ga kong Hassan amnesti til 310 sahrawier som ble hentet frem fra de hemmelige marokkanske fengslene. De fikk medisinsk behandling for å bli så presentable som mulig ved løslatelsen. Seks døde rett etter frigivelsen fordi helsen var ødelagt. - Kongen sa i 1991 at det nå ikke var flere «forsvunne» i fengsler i Marokko, men vi har en liste over familier til 526 «forsvunne» sahrawier.

Først da Daoud var kommet ut av fengselet fikk han vite at Amnesty hadde jobbet for hans sak. - I løpet av alle de årene jeg satt internert, kunne jeg verken motta besøk eller ha noen forbindelse med utenverdenen. Vi fikk ikke motta aviser, vi fikk ikke ha radio, ikke penn eller papir.

Daoud er ikke i tvil om at Amnestys vedholdende engasjement bidro til løslatelsen i 1991.

- Det viste seg å bli min redning. Det var altså noen som visste, som brydde seg og som gjorde noe. De rettsregler som beskytter enkeltindivider i en rettsstat, eksisterer ikke i Marokko. Derfor er det viktig å understreke at det eneste håp om hjelp de hundrevis av ulykkelige «forsvunne» har, de som fortsatt befolker fengslene i det marokkanske kongedømmet, ligger i det press som det internasjonale samfunn kan og må utøve fra utlandet.

Etter to år på frifot i Marokko, men under konstant oppsyn og fratatt muligheten til fritt å ytre seg, besluttet Daoud etter samråd med moren sin, å flykte til Algerie og de frigjorte områdene i Sahara. Der endte han i flyktningeleirene for sahrawier i det sørlige Algerie, sluttet seg til Polisario og ble med som frivillig i en organisasjon for familier til sahrawianske fanger og «forsvunne» (Afapredesa). Daoud ble gift og fikk to barn som fortsatt lever i flyktningeleirene i Algerie. Selv har han viet sitt liv til arbeidet for menneskerettighetene gjennom organisasjonen som prøver å finne de mer enn 600 sahrawiere som fortsatt er «forsvunnet». I 1994 ble han valgt som medlem av styret og utnevnt til representant i Europa med kontor i Paris der han nå bor.

Daoud oppsummerer lærdommen etter 16 år i det marokkanske fengselshelvete slik: - Jeg har lært å sette pris på livet. Ja, jeg ser det som hellig. Jeg har lært utrolig mye om menneskene, ikke minst om enkeltmenneskers mentale kraft, og om deres evne til å holde ut, sier Daoud El Khadir.

Konflikten i Vest-Sahara

Vest-Sahara var fram til 1975 spansk koloni. Landet har store fiskeressurser og forekomster av fosfat.

En sterk frigjøringsbevegelse motarbeidet de spanske koloniherrene.

Det brøt ut krig, og frigjøringsbevegelsen Polisario Front fikk sympati i den internasjonale opinionen. Spania trakk seg ut mot å få beholde fiskeretten og en viss prosent av fosfatgruvene.

Nabolandet Marokko benyttet sjansen og krevde suverenitet over området. Den internasjonale domstolen i Hague anerkjente ikke dette. Kongen i Marokko, Hassan II, organiserte da den såkalte Grønne Marsjen gjennom Sahara der 350 000 marokkanere deltok. Meningen var å presse fram en løsning. Spania overlot Sahara til Marokko og Mauretania i 1975.

1976 proklamerte frigjøringsbevegelsen Den Demokratiske Arabiske Republikk (RASD). Det brøt ut krig med Marokko og Mauretania. Polisario vant store seire og både Organisasjonen for Afrikansk Enhet og FN støttet RASD.

Polisario og Marokko ble så enige om at det skulle holdes en folkeavstemming der befolkningen kunne velge mellom uavhengighet eller tilknytning til Marokko. Imidlertid ble det ikke enighet om prosedyrene for denne folkeavstemningen, spesielt gjaldt det hvem som skulle ha stemmerett. Det ble til slutt besluttet at FN skulle ha hånd om folkeavstemningen og at krigshandlingene skulle opphøre, Avstemningen ble fastsatt til januar 1992.

Marokko har lagt hindringer i veien ved å la marokkanere slå seg ned i Vest Sahara slik at de skulle oppnå stemmerett, journalister er blitt hindret i sitt arbeid, internasjonale observatører er nektet adgang og krigshandlinger har fortsatt. Folkeavstemningen er fremdeles ikke holdt.

Amnesty International er spesielt bekymret for menneskerettighetssituasjonen i Vest Sahara.

Det er betydelige restriksjoner i ytringsfriheten, retten til organisering og retten til forflytning.

Hundrevis har «forsvunnet» og ingen blir stilt til ansvar for dette. Folk blir arrestert på grunn av sine meninger, eller for å ha deltatt i fredelige demonstrasjoner. Mange blir torturert i fengslet, noen med døden til følge.

A Third World Guide 1995/96 og Al Report 1996.

Publisert i AmnestyNytt 1996/5