En voldsom meny -men skal vi spise alt?

Av Petter Eide, generalsekretær

I dag er Amnesty-medlemmer i Norge 370 vel kjent med begreper som samvittighetsfanger, politiske fanger, tortur, dødsstraff, «forsvinninger» eller utenomrettslige henrettelser. På bakgrunn av slike overgrep har vi gjennomført aksjoner, kampanjer, skrevet brev, drevet lobbyvirksomhet osv. Og vi har gjennom mange års hardt arbeid hatt betydelig suksess. Amnestys innsats er en av grunnene til at det i dag er langt færre samvittighetsfanger enn i Amnestys barndom, og det er en jevn tendens at flere og flere land avstår fra å dømme til døden eller henrette.

Nå vil vi langsomt skynde oss inn på økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Vi vil nærme oss dette ved å se på om det forekommer grove overgrep mot retten til fysisk og psykisk integritet, mot retten til samvittighets- eller ytringsfrihet eller mot retten til frihet fra diskriminering. Hvorvidt retten til fysisk integritet brytes ved at en person f.eks. tortureres eller bevisst sultes, vil ikke ha noen betydning for om Amnesty bekjemper overgrepet. Men hvordan vi i framtiden skal definere»diskriminering» og «grove overgrep» må vi se grundigere på.

På tilsvarende måte vil vi i de nærmeste årene vurdere hvordan vi skal arbeide med menneskerettigheter i Norge og hvilke overgrep i Norge vi vil fokusere på. I den vurderingen vil det være avgjørende å sikre at norsk seksjon fort- satt bruker hovedressursene på «andre land». Går vi løs på «eget land», må vi sørge for internasjonal standard på etterforsknings- og kampanjearbeidet.

Målet er å bli sterkere

Målet for de endringene som er vedtatt er å gjøre Amnesty International bedre skikket til å verne om menneskerettighetene. Jeg har stor tro på at både mandatutvidelsen og et økt fokus på menneskerettighetene i Norge vil styrke Amnesty Norge, motivere medlemmer og rekruttere nye folk inn i organisasjonen vår.

Verken den internasjonale bevegelsen eller den norske seksjonen er for tiden rustet til å gå løs på disse nye områdene med store ressurser. Foreløpig mangler vi økonomiske ressurser, personellressurser, samt tydeligere planer for hvordan de nye områder skal ivaretas. Derfor er det viktig at vi forstår endringene som langsiktige mål, ikke som aktiviteter som skal gjennomføres umiddelbart. Vi må sørge for at Amnestys navn og varemerke fremdeles er krystallklart endringer skal ikke uthule dette. Amnestys styrke som en internasjonal bevegelse med felles plattform og koordinerte aksjoner skal ikke svekkes, og vi må planlegge grundig hvordan vi skal bruke endringene til å bli sterkere. Internasjonalt må disse endringene føre til styrking av menneskerettighetsvernet i de land hvor vi i dag står svakt. I store land med store utfordringer som i Kina, India, Indonesia og Russland er det avgjørende at Amnesty International i de nærmeste årene får en helt annen og sterkere posisjon. Hvis disse markerte programendringene i Amnesty likevel ikke fører til at vi får et sterkere nærvær i slike problemområder, må vi etter mitt syn revurdere hele tilnærmingen.

Amnesty Norge i by og bygd

Et spørsmål jeg stadig møter av kollegaer er hvordan vil vi merke endringene i Amnesty International Norge. Foreløpig vil forandringen mest være i våre hoder. Vi skal venne oss til tanken om at vi etter hvert vil få en større meny av menneskerettighetsbrudd å arbeide med. Amnesty Norge i by og bygd vil fortsatt gjøre det de er flinke til, gruppene, distrikstsråd og styrer og utvalg vil fortsette sine aktiviteter langs etablerte planer. Men på sikt vil vi gjennom kursing, informasjonsmateriell og møter lære mer om hva de nye områder handler om. På den måten vil vi bli rustet til å prioritere riktig.

Publisert i AmnestyNytt 2001/3.