«En trussel mot rikets sikkerhet»

^{Den ukrainske menneskerettighetsaktivisten Myroslav Marynovych brukte sin ytringsfrihet under sovjetstyret og betalte med ti års fangeleirer og indre eksil. Nå leder han Amnesty Ukraina.}

Av Oles Pohranychny, ukrainsk journalist

- Den første stemmen var på ukrainsk, og var en invitasjon til å bli medlem i den ukrainske avdeling av Helsingfors-komitéen som var den første og eneste lovlige og uavhengige menneskerettighetsgruppe i Ukraina den gang. Siden jeg var en ung ingeniør, trengte jeg ikke lang betenkningstid, og tok det som kanskje har vært mitt livs viktigste valg.

- Den andre stemmen var på engelsk, og tilhørte USAs president Jimmy Carter, hvis krav om å forsvare menneskerettighetene gjorde et dypt inntrykk på meg. Selvfølgelig var mitt engasjement i menneskerettigheter den gang basert på politisk ulydighet overfor det sovjetiske systemet, mer enn en forståelse av hva menneskerettigheter betyr, i ordets egentlige forstand.

- Men like fullt - mitt forsvar for menneskerettighetene var sterkt nok til å tåle oppsigelse fra mitt arbeid, økonomiske problemer i hverdagen, et halvt år med overvåkning, KGB-provokasjoner og forfølgelse; og siden 23.april 1977: Arrestasjon, etterforskning, en urettferdig rettssak, en måned med transport i spesialkonstruerte fangevogner bare avbrutt av midlertidige fengselsopphold på veien, langtidsopphold i en streng fangeleir i Ural, sult og streiker, matmangel og kalde celler, og siden april 1984 - tre år i eksil i Kasakhstan. 10 år. Jeg ble arrestert da jeg var 28. Jeg kom tilbake til Ukraina som 38-åring.

- Hva var 28-åringens mål?

- Det kommunistiske systemet nedverdiget mennesket i de fleste sammenhengene. Men det viktigste for meg den gang var ytringsfrihet, frihet til å ha en egen mening, foruten nasjonal frihet.

- Det er viktig å forstå at Helsingfors-komitéene i det tidligere Sovjetunionen var de første forsøk på å arbeide på lovlig vis med disse prinsipper og mål. Undergrunns-kampen har aldri appellert til meg. For meg var ren samvittighet og kravenes rettferdighet tilstrekkelig grunn til å drive aktivitetene på lovlig måte. Men systemet var ikke parat til de lovlige protestene. Det var grunnen til at man trengte folk som benyttet sine rettigheter i det virkelige liv, og på den måten synliggjøre at myndighetene ikke var i stand til å sikre rettighetene våre.

- Var det verdt prisen en måtte betale?

- Ja, utvilsomt. Og jeg måtte ikke betale med mitt liv, slik noen av vennene mine måtte. For det første var lidelse i disse ti årene av mitt liv en type lidelse som inspirerer, gir ens liv en høyere mening. Jeg kom tilbake fra fangeleiren som en ny person, eller i evangeliske termer, «som en gjenfødt». Mitt syn på verden forandret seg, og jeg så ting klarere. For det andre ble de opposisjonelle med sine ikke-voldelige protester mot totalitær vold de siste vitner til kommunismens forbrytelser. Men stemmene til Bresjnev-tidens opposisjonelle ville frosset fast i Sibirs skoger, i likhet med stemmene til millioner av Stalintidens ofre om de ikke hadde hatt verdenssamfunnets støtte. Jeg undervurderer derfor verken den betydning de opposisjonelle har spilt, eller offeret til mine kolleger som gav sitt liv for frihet.

- Var du noen gang i tvil?

- Men på samme måte som det ikke finnes evig heltemot, finnes det heller ikke evig frykt. Til slutt blir du trøtt av det, og du får nye krefter.

- Mens jeg var i fangeleiren hadde jeg perioder med tvil og svakhet som gjorde meg spesielt følsom for KGBs provokasjoner. En eller to ganger inngikk jeg kompromisser med administrasjonen i leiren, og angret like etter.

- Hva ga deg oppmuntring?

- Hvis samvittigheten er rolig, er sjelens krefter ubegrensede. Ikke alle fanger kaller denne sjelen Guds godhet, men for meg står det klart fordi jeg i fangeleiren erkjente den kraft som menneskets rike religiøse dimensjon representerer.

- Det gir også styrke å innse at din sak er rett. Jeg visste at kommunismen ville falle før eller senere. Jeg var overbevist om at en allianse mellom sannhet og rettferdighet aldri kunne være kriminell. Jeg innså at i det øyeblikk jeg begynte å tvile på riktigheten av mine handlinger ville jeg bli svak.

- Hva betyr Verdenserklæringen om menneskerettighetene for deg?

- I 1976 oversatte jeg den til ukrainsk og delte den ut blant mine bekjente, for i Sovjetunionen var denne teksten, om ikke direkte ulovlig, så iallfall utilgjengelig. Senere viste det seg at nettopp denne oversettelsen av Menneskerettighetserklæringen var blant papirene som fant veien inn i mine mapper, som bevis på mine anti-sovjetiske hensikter.

- Har Menneskerettighetserklæringen universell gyldighet?

- Det har den absolutt. Jeg mener erklæringen er universell, og nettopp derfor trenger hele verden ikke tilpasse seg den vestlige kultur som fødte idéen. Den moderne tanke bak menneskerettighetene er nettopp at de må omfatte hele verden, med alle dens forskjellige kulturer og sosiale former.

^{Myroslav Marynovych og Svetlana Kharitonova, to initiativtakere til å opprette Amnesty i Ukraina i 1991.}

- Hva trengs for å beskytte respekten for menneskerettighetene i Ukraina i dag?

- I Ukraina i dag har man ikke innsett at menneskerettighetene, slik de er formulert i Menneskerettighetserklæringen, støtter seg på hverandre, og at de derfor er udelelige.

- Jeg kan illustrere det slik: I den verdenen som eksisterte på 1970-tallet, hvor man hadde to supermakter, var det også to separate «regimer» av rettigheter. Vestlige land ble sagt å ha et regime av sivile og politiske rettigheter, mens kommunistland ble sagt å ha et regime av sosiale rettigheter. Vesten var stolt av å ha ytringsfrihet, kommunistlandene var stolte av å ha frihet fra fattigdom og hjemløshet.

- Utover 90-tallet fikk ukrainere betydelig ytringsfrihet, men ble samtidig sjokkert over det økende antallet fattige mennesker som tigget penger eller lette etter mat i søppelkasser. Før perestroika kunne ens egen del av den «sosiale kaken» virke for liten. Etter perestroika, når noen mistet denne delen, ble de minnet om at den pleide å være liten, men at den da i det minste var garantert. Det viste seg at folk ikke ønsket å bli overført fra ett regime til et annet. I stedet ønsket de å leve med et samlet menneskerettsregime.

- På denne måten kan ikke en gruppe rettigheter være en absolutt garanti for at andre rettigheter vil bli overholdt. Et menneskes verdighet kan bare sikres gjennom at alle dets rettigheter blir overholdt, uten noen unntak.

- Har du tro på forbedringer?

- Det er grunnen til at det ukrainske folk, i likhet med andre post-sovjetiske folkeslag, må gjennomgå en spirituell perestroika. Bare da kan vi forvente reform, økonomisk vekst, mindre korrupsjon og større respekt for menneskeverdet. Jeg kan ikke spå hvilke problemer som vil oppstå i kampen for menneskerettigheter i Ukraina, men jeg er sikker på at samfunnet vil kunne beherske menneskerettighetenes språk.

Oles Pohranychny er ukrainsk journalist
Oversatt av Ivar Dale

Publisert i AmnestyNytt 1998/4.