En reise i tyrkisk terror

Tekst av Ina Tin

Foto av Jon Bjørnsen

Bussen arbeider seg målbevisst inn i tåken og støvet, innover mot byens minareter og kupler, og restene av en bymur som har sett 16 bysantinske og osmanske århundrer passere forbi; innover mot betongblokker og skyskraperhoteller som bare har kjent Atatürks moderne Tyrkia. Med vindkastene føres lukten av salt sjø. Skipene som venter på passasje gjennom Bosporus-stredet kan såvidt skimtes gjennom tåken. Tyrkiske fioliner og sang strømmer fra bussens høytaleranlegg og blander seg med tuting fra trafikken.

Carsten lener seg tilbake i setet. Han er igjen i Istanbul. På nytt krevende oppdrag. I løpet av to korte uker skal han samle sammen og sjekke opplysninger om flest mulig av de brudd på menneskerettighetene som foregår i Tyrkia. Han har lagt et løp, forberedt seg på de vesentligste saker og stoppesteder, men han vet samtidig at alle planer kan bli kullkastet fordi nye opplysninger krever det. Så først og fremst har han forberedt seg på å være fleksibel.

Det er lørdag. Rustet med en frokost og fem tyrkiske aviser, svinger Carsten bort fra hovedgaten Istiklal Cadessi med kurs mot en bakgate med huller i brolegningen og kontoret til Insan Haklari Dernegi (IHD), den tyrkiske menneskerettighetsorganisasjonen som løpende registrerer brudd på menneskerettighetene i Tyrkia. En viktig samarbeidspartner for Amnesty. På veien løper han inn i en solid kone med gråsprengt hår i midtskill og skaut. Hun og hennes venninne utbryter: «Carsten!», trykker hans hånd og kysser ham på begge kinnene. Hun er mor til Metin Göktepe, en fotograf som i januar ble slått ihjel av tyrkisk politi fordi han dekket begravelsen til to fanger som ble drept i et fengsel i Istanbul. Metin Göktepes død har skapt store presseoppslag og fått et rettslig etterspill. Elleve politifolk er trukket for retten og en politisjef er omplassert.

Møteplasser for Istanbuls skjebner

Glassruten i døren inn til den skitne oppgangen er knust. På kontoret til IHD i 2. etasje er det tykt av mennesker. Sigarettrøyken siver mellom rommene og store brett med små tyrkiske tekopper og sukker- klumper sendes rundt. Ved et bord står noen unge studenter og snakker. De er nettopp sluppet ut av fengsel og holder på å sette opp en liste over medstudenter som fortsatt er savnet etter demonstrasjonen for noen dager siden. Svært mange ble tatt av politiet for å protestere mot innføring av studieavgift. I en rullestol sitter Gülbahar Gündüz. Hun smiler bredt når Carsten hilser. De har snakket sammen før og en Amnestyrapport er viet hennes sak alene: Young woman paralysed after torture. Hun er fortsatt lam fra livet og ned som følge av grov tortur for et år siden. Hennes «forbrytelse» var et ønske om å kreve erstatning fra myndighetene fordi familiens hus i nærheten av Tunceli, øst i landet, var blitt brent ned av sikkerhetsstyrker. Hun kom aldri så langt, men ble arrestert og måtte gjennomleve en tortur som etter noen dager hadde gjort henne lam. På tross av at hun verken kunne stå eller sitte skikkelig, fortsatte torturen. Først etter mer enn syv måneder ble hun løslatt og siden renvasket for alle anklager. Hun har anlagt sak mot sine torturister, og klagen måtte hun levere inn på politistasjonen der torturen foregikk. Den tidligere fabrikksarbeideren er arbeidsufør, men IHD hjelper henne med behandling av torturskadene.

Hasene Türkoglu sitter stille i et hjørne. Hun ser opp, men smiler ikke når Carsten setter seg. Hun er en liten og spinkel kvinne i 40-årene med brunt hår og lys hud. Carsten skal treffe henne for å få opplysninger i en sak som har mobilisert Amnestys medlemmer til Urgent Action, hasteaksjon. Hasene lener seg frem og forteller med lav og inntrengende stemme: - I dag har Talat, mannen min, vært «forsvunnet» i 41 dager. Moren hans var den siste som så ham. Han var på besøk hos henne i Edirne og sa farvel for å ta bussen tilbake til Istanbul 1. april. Han kom aldri til bussholdeplassen og ingen har sett ham siden. Jeg er sikker på at Den tyrkiske etterretningetjenesten eller politet har tatt Talat, men jeg vet ikke om han lever. Hasene finner frem lommetørklet og gråter stille.

-Det verste er ikke å vite hva som er skjedd. Jeg begynner å miste håpet. Hasan Ocak og Ridvan Karakos com også «forsvant», ble funnet døde. Folk vet hva som skjer med dem som «forsvinner».

Jeg har lett etter ham overalt, søkt alle organisasjoner om hjelp til å finne ham. Hos politiet og den tyrkiske etterretningstjenesten sier alle at de ikke kjenner til saken. 6. april dro jeg til Edirne og mens jeg var borte tok noen seg inn i huset vårt. TVen sto på da jeg kom tilbake.

- Låsen var ikke brutt opp, det var brukt nøkler. Etter at Talat «forsvant» har noen tatt seg inn i huset vårt 4-5 ganger. Mannen min hadde med seg nøklene sine til Edirne. Jeg tror budskapet fra «innbruddstyvene»: «Vi har tatt mannen din, og vi vet hva du gjør.»

- Har du noen konkrete holdepunkter for at etterretningen står bak, forsøker Carsten i et forsøk på å utelukke alt annet enn ufrivillig «forsvinning».

- En hvit minibuss med en eller flere passasjerer står ofte hele natten i gaten utenfor huset. Telefonen min er avlyttet og noen følger etter meg på gata. Talats famiie føler seg også utspionert. Familien til advokaten min blir truet. Sivilkledd politi har flere ganger oppsøkt mannen til advokaten min og stilt rare spørsmål.

Klokken 12 har politi i opprørsutstyr tatt oppstilling i tette rekker på hver side av Galatasaray plassen midt i det moderne Istanbul. Mellom rekkene med politifolk sitter en broget flokk kvinner, barn og menn. Noen i landsbyantrekk, mange i byklær, og en skokk barn pyntet med pannebånd i rødt, gult og grønt, fargene i det kurdiske flagget. De har én ting felles: De er familiene til «forsvunne» i Tyrkia. Hver lørdag møtes de her med plakater og nelliker. Ansiktene på plakatene tilhører mennesker som er borte.

Én etter én reiser mødre og hustruer seg opp og forteller, Hasene Türkoglu sitter her med bildet av mannen sin, Gülbahar Gündüz i rullestolen har stilt opp, og den kjente advokaten Eren Keskin som avventer behandlingen av en anke før hun muligvis blir fengslet igjen. Hun er dømt til ett års fengsel og har sonet 6 måneder etter Anti-terrorlovens paragraf 8 som forbyr ytringer som kan skade landets enhet.

Journalister og fotografer fra tyrkisk og utenlandsk media er på plass. I dag står politiet som en ubevegelig mur i bakgrunnen. Andre ganger slår de til. Mange av kvinnene her er selv blitt arrestert og jult opp fordi de våget å gi «forsvinningene» et ansikt. Amnestys etterforsker snakker med flere på plassen og Istanbul-sidene i avtaleboken blir fylt opp.

I arkivet finner fotografen til IHD frem to store konvolutter med lysbilder. Bildene er fra en demonstrasjon 1. mai i Istanbul der tre mennesker ble drept. Noen av demonstrantene brukte vold, knuste butikk-ruter og satte fyr på biler. Politiet svarte med å skyte og et av de dødelige skuddene ble avfyrt fra et tak. Det er akkurat denne episoden Carsten er interessert i å få helt presise opplysninger om. Hvis det er mulig å bevise at dette drapet ikke var et resultat av skudd i selvforsvar, kan det være en sak Amnesty vil følge opp. Da er det viktig å gå nøye gjennom hendelsene denne onsdag ettermiddag i Istanbul. Fotografen har fanget inn mennene på taket og den døde på gaten med blodet rennende fra hodet. Carsten velger ut de viktigste bildene, tegner et kart over området og plotter inn hva som skjedde hvor og når. Det tar tid. Han har ikke spist siden frokost, men finner et kakestykke på det lille kjøkkenet. Snakken fortsetter.

Søndag er det store møterommet til Insan Haklari Dernegi fylt opp av kvinner, mat og musikk. Det er Morsdag. En ung kvinne spiller på en firestrenget baglama og synger om Ibrahim Kaypakkaya, den tapre krigeren som ble skutt på fjellet Murhak. En eldre kvinne reiser seg og oppfordrer alle til å arbeide sammen, både tyrkere og kurdere. Hennes egen sønn har vært borte i to år. Musikken fortsetter. Tre mødre går ut av rommet for å finne et rolig sted å fortelle:

-7. februar midt på natten kom 15 sivilkledde politifolk hjem til oss, sier Fatma Sahin. - De gjennomsøkte huset, men fant ingenting. Så tok de med seg barnet mitt, Zücihan. Hun er 19 år. Fadime Kaya nikker. Også hennes barn ble arrestert den natten. Sevgi, en jente på 16 år, og Sinan, en gutt på 18 år. Det samme skjedde 21-åring- en Ismail, sønnen til Fadime Altun. På Istanbul-politiets antiterroravdeling ble de torturert i 12 dager.

- Først sa politiet at de ikke hadde arrestert barna, men da torturen tok slutt etter 12 dager ble de tiltalt for illegal politisk aktivitet. De har alle benektet tiltalen og klaget over torturen.

- De fikk ikke medisinsk behandling etter torturen, bare noen smertestillende tabletter, sier Fatma Sahin. - Guttene klager over store smerter i kjønnsorganene som følge av torturen. Testiklene deres ble most. Selv om barna blir frikjent og løslatt vil deres liv være ødelagt på grunn av det som er skjedd. Deres muligheter til å vende tilbake til skolen og fullføre studiene vil være ødelagt, sier Fadime Kaya.

Personer som er mistenkt under den tyrkiske anti-terrorloven kan bli holdt uten kontakt med familie, venner eller juridisk bistand inntil 30 dager i de områder som er under unntaksbestemmelsene, det er de kurdiske områdene sørøst i Tyrkia, og i 15 dager i resten av Tyrkia - deriblant Istanbul.

På jernbanestasjonen ser Carsten på klokken. Han kan rekke et par telefoner før nattoget til Ankara går. I mangel av en mobiltelefon, som ble for kostbar for Amnesty, finner han fort frem telekortet og avtaleboken og løper til en telefonboks.

Seks minutter til toget går. Nå løper han til kiosken, haler frem noen pengesedler og ber om en boks kirsebærjuice og en flaske vann.

Amnestys etterforsker finner seg en plass i togets restaurantvogn, bestiller raki, tyrkisk brennevin, og begynner å sortere papirer. I permen rykker Istanbul- papirene bak til grønt avsnitt, mens Ankara-sakene får plass foran på rødt. Inn imellom ligger Mersin på oransje og Diyarbakir på gult. Han gjennomgår dokumenter og forbereder spørsmål. Utskrivingen av notater fra dagens arbeid får vente til imorgen tidlig. Utenfor de svarte togrutene og plysjgardinene hvelver en gigantisk stjernehimmel seg over den anatoliske høyslette. Medpassasjeren sover allerede når Carsten pusser tennene uten tannkrem, for tannkrem har han fortsatt ikke rukket å kjøpe.

Farlig studenterliv i hovedstaden

Den tyrkiske hovedstaden Ankara er behagelig sommervarm og grønnere enn vanlig. Carsten bruker en halvtime på hotellrommet etter en dusj og før første avtale, til å føre inn noen av sine notater på pcen. Som vanlig tar han seg tid til fem-seks ekstra kommandoer som gjør at han via et passord kan gjøre det umulig for andre å hente opp filen med notatene. Forrige gang han etterforsket i Ankara, oppdaget han at noen hadde vært på hotellrommet og forsøkt å hente frem dokumenter på pcen. Takket være gjemmeprosedyren ble ingenting avslørt. For sikkerhets skyld tar han denne gangen en backup og legger i skjortelommen. Et øyeblikk strever Carsten foran speilet med en slipsknute. Stilen i hovedstaden er en smule mer formell enn i Istanbul.

Akkurat som i Istanbul, er IHDS kontor en god base for samtaler med ofre for overgrep. Det er mindre belastende for ofrene å ta en tur til et kontor enn å få en godt synlig Amnesty-etterforsker på besøk hjemme. Færre i nabolaget vil få greie på det. I dag skal han snakke med to unge studenter som er blitt utsatt for tortur.

Dette semesteret har Haci Ferhan Temiz og Özgür Yilmaz deltatt i demonstrasjoner mot innføring av studieavgift på universitetene, akkurat som studentene i Istanbul. Natt til 18. april ble Özgür Yilmaz som studerer engelsk litteratur arrestert.

-8 sivilkledde politifolk med pistoler kom om natten. De legitimerte seg ikke og sa ikke hvorfor jeg ble arrestert. Jeg ble ført til antiterroravdelingen på politihovedkvarteret i Ankara. Der fikk jeg bind for øynene og ble ført til et rom som luktet nymalt. Forhørerne fornærmet meg, og da de spurte om navnet mitt, slo noen meg med knyttneve. Jeg falt sammen, men ble dratt opp igjen.

Özgürs øyne er store og skremte. Han har ikke den sedvanlige tyrkiske bart, bare en ynglings dun. Carsten spør og ber om detaljer. - De spurte om folk jeg ikke kjenner, og da jeg sa det, slo de hodet mitt mot veggen. Så spurte de om en studiekammerat. Antakelig likte de ikke svarene, for de fortsatte å slå, spesielt ryggen og magen og så begynte de å mose testiklene mine. Plutselig stoppet de og bød på te. Jeg avslo. De tilbød meg å samarbeide. Jeg avslo. De sa jeg kunne skifte identitet og få utført en operasjon. Jeg avslo igjen og da truet de meg. Fjerde dag gjentok de forhørene og jeg ble banket opp igjen. Igjen tilbød de samarbeid.

- Det psykiske presset de setter oss under er veldig vanskelig, legger Özgür til. Haci lytter og røyker. Så reiser han seg opp og går rundt i rommet. Stiller seg foran vinduet og ser ut. Går rundt igjen. Setter seg ned. Tenner en ny røyk.

Özgür fortsetter: - Etter tolv dager ble det tatt opp vitneforklaring og jeg ble ført til rettsmedisinsk under- søkelse. Det var ingen spor igjen etter torturen. 1. mai ble jeg fremstilt for en anklager og løslatt.

Carstens te er blitt kald. Teglasset står urørt.

Haci har vanskelig for å forklare seg. Etterforskeren må spørre. 17. april ved 7-tiden om kvelden ble Haci arrestert da han gikk sammen med venninnen Elif på Saglikgaten.

- Seks sivilkledde politifolk, som må ha fulgt oss, kom plutselig opp på siden av oss. De viste ikke identitetskort, men tok tak i oss og ristet oss. En bil ble tilkalt og jeg ble dratt inn etter håret. Jeg skrek «Hjelp! Hjelp! De vil la oss «forsvinne»!»

- Var det ingen som hørte deg, spør Carsten.

- Jo, det var mange på gaten, men ingen turde gripe inn, sier Haci.

- I bilen ble vi lagt ned og sparket. De truet oss og dro oss i håret. Da vi kom til politihovedkvarteret tok de fra meg beltet mitt og andre personlige eiendeler.

Haci røyker mens Carsten noterer.

-Etter fem minutter i en celle, ble jeg kalt inn til avhør. Jeg fikk bind for øynene. Det må ha vært minst seks politifolk i rommet. De beskylte meg for ting jeg ikke har gjort, og så begynte de å slå meg. Slag i ansiktet, knyttnever i ryggen. De truet med tortur. Slik fortsatte de til omtrent to om natten.

-Neste dag førte de meg hjem, uten ransakingsordre. Siden de ikke hadde hatt tid til å plante noe der, fant de selvsagt ingenting. Så måtte jeg bli med tilbake til politihovedkvarteret.

- Dagen etter ble jeg ført til et større rom der jeg måtte kle av meg, unntatt underbuksene. I omtrent 20 minutter moste de testiklene mine. Siden jeg aldri har deltatt i ulovlige aktiviteter, var det ingenting jeg kunne fortelle dem.

- De dro meg ut på et baderom der jeg måtte ta av meg alt. Så ble jeg spylt med kaldt høytrykksvann, spesielt på følsomme områder.

- Tilbake i det store rommet ble jeg satt på en stol.

Så la de en lang bjelke på ryggen min og bant armene fast til bjelken som ble heist opp. De lot meg henge i ca ti minutter mens testiklene mine ble most. Etter opphengingen gned de armene mine. I tre dager kunne jeg ikke kjenne armene. Jeg har fortsatt smerter i brystet, men det går bedre.

- Neste dag fikk jeg igjen bind for øynene og ble ført til avhør. Denne gangen forsøkte de å vinne min tillit. De slo meg ikke, og unnskyldte til og med gårsdagens behandling.

- Dagen etter tvang de meg til å undertegne en tilståelse som jeg ikke kunne lese uten briller. Så ble jeg bragt tilbake til cellen, men bare ti minutter etterpå hentet de meg tilbake til forhørsrommet. Jeg måtte kle av meg, jeg ble slått. De dro meg i håret og slo hodet mitt mot veggen. Så var det tilbake til cellen.

- 26. mai kom anklageren til politikvarteret for å ta opp vitneerklæring, men han introduserte seg ikke så jeg visste ikke hvem han var. Derfor klagde jeg ikke over torturen. 1. mai ble jeg løslatt, sier Haci Ferhan Temiz.

Carsten Jürgensen har fylt mange sider i notatboken sin.

Mellom fire møter må Carsten finne tid til å ordne med busstransport til Mersin kommende natt og sette opp møteprogram for de neste dagene. Han forsøker å få spist en kebab på veien, men tiden strekker ikke til. Først ved bussterminalen sent om kvelden finner han seg en liten utendørsrestaurant. Menyen er fort bestemt og dagens aviser kommer på bordet. Carsten finner frem til føljetongen om Metin Göktepe i Evrensel, «Universell», avisen der den drepte fotografen arbeidet. Rettsforhandlingene der hans torturister står tiltalt, fortsetter. Den liberale Hürriyet, «Frihet», er fort overstått, den tar sjelden tak i tyrkiske menneskerettslige problemer. Demokrasi heter en avis som ofte har problemer med sensuren. I dag har Demokrasi et førstesideoppslag om terroren til landsbyvaktene i sørøst. Dette vaktsystemet er betalt og bevæpnet av staten i et forsøk på å få kontroll med situasjonen.

Før Carsten tar plass i nattbussen til Mersin, havnebyen på Middelhavskysten i sør, finner han en telefonboks og ringer kjæresten i Berlin. Hun har satt foten ned for Carstens planer om å reise tre påfølgende netter i buss. Han mente han slapp å bruke viktig arbeidstid til transport, og dessuten kunne han spare Amnesty for utgifter til overnatting -«Lurt, ikke sant?» Kjæresten sa «Nei, du kjører deg for hardt, Carsten!» Han hørte på henne. Men til Mersin måtte det bli nattbuss. Stilen ombord på de tyrkiske nattbussene etterligner flystandard. En vertinne hilser velkommen ombord, tripper rundt med søte smil, brett fulle av plastinnpakkede kaker, kaffe og teposer og en skvett sitronolje til hver. Og så klokken 00.30 når Carsten sitter fordypet i noen av morgendagens dokumenter og en kirsebærjuice, slukkes musikken og lyset i bussen med moderlig hånd. Da vikler etterforskeren skjerfet sitt to ganger rundt halsen, lener seg tilbake i setet med lukkede øyne og er borte.

Der barn er voksne

Høysletten og de skarpe fjellryggene er kledd i en tynn grønn vårkappe. Ennå har ikke sommersolen klart å brenne den bort. Nedstigningen mot flatlandet og Middelhavet er et vakkert syn i det myke morgenlyset.

De handlende har ennå ikke gått på jobb i Mersin, bortsett fra en gjeng gutter med runde sesambrød stablet på hodet. De fallbyr sin vare med stor uthol-denhet, helt til de blir jaget bort. Carsten får slengt bagasjen inn på et hotellrom, tar raske telefoner og en enda raskere dusj. Barberingen får vente.

På kontoret til advokat Hamza Yilmaz som er leder i Mersinavdelingen av IHD sitter en liten mann med baskerlue og venter. Hans sønn er død, skutt under forhør på politistasjonen i Mersin. Cetin Karakoyun ble 13 år.

Faren slår ut med armene og ryster på hodet, han er som i sjokk fremdeles. Carsten forsøker å få holdepunkter i historien.

- 4. januar kom politiet og spurte etter Cetin. Han jobbet som bilvasker på et verksted, forklarer faren, - jeg dro for å finne ham, men han var ikke der.

Bråket fra det åpne vinduet overdøver nesten samtalen og Carsten må lene seg frem for å oppfatte hva han sier. Faren fortsetter gestikulerende:

- 6. januar om kvelden ble Cetin arrestert, visstnok fordi de trodde han hadde stjålet noe. Da jeg kom til fengselet fikk jeg vite at han var død, men de ville ikke la meg se ham. Det ble sagt at en politimann hadde «lekt» med pistolen og at skuddet gikk av ved en feiltakelse. Politiet tilbød meg penger mot at jeg ikke anla sak.

Faren finner frem et lite passfoto av sønnen sin, ser på det, ryster på hodet og kysser fotografiet. Han gir det til Carsten som avfotograferer det. Faren gikk til IHD som har hjulpet med å reise sak.

Advokat Yilmaz leter i noen dokumenter, finner et håndskrevet ark og leser høyt. Carsten noterer ned de opplysningene han mangler. Også en obduksjonsrapport blir funnet frem.

Etter en søt kopp te er Carsten på vei for å ta opp vitnesbyrd om tortur. En 15 år gammel jente er sluppet ut av fengsel etter å ha gjennomlevd tortur. Han leste om saken i en avis i Istanbul, og er i følge med advokaten og journalisten som skrev om saken. Når de kommer til huset hennes finner de en kontaktperson fra nabolaget, men ikke jenta, Remziye Karakos. Hun har dratt for å besøke faren i fengselet hun slapp ut av for få dager siden.

Carsten får derimot kjennskap til en armen tortur-historie. En gutt i nabolaget er nettopp sluppet ut av fengselet. Carsten oppsøker gutten mens han venter på Remziye.

Serif Burgaz er 13 år og jobber sammen med bro-ren sin på en byggeplass i Alanya - et av de tyrkiske ferieparadisene - 300 kilometer vest for Mersin. Han forteller Carsten:

- For en uke siden satt jeg sammen med Mehmet, broren min, ved stranden i Alanya. Vi hadde spisepause klokken 11 om formiddagen. To sivilkledde politifolk kom og ba om IDkort. De sa: «Dere er kurdere?» og vi svarte «Ja, det er vi.» Plutselig begynte de å slå oss med knyttnever og køller. De dro oss inn i en sivil bil og kjørte oss til Alanya politistasjon. Første dag slo de oss mye. De la meg ned og satte en fot på brystet mitt og et bord under benene mine. Så slo de under fotsålene. To ganger ble jeg hengt opp med hodet ned. De brukte rep. Jeg hang i nesten fem minutter inntil jeg omtrent besvimte. De anklaget meg for å ha plassert en bombe et sted. Jeg har ikke gjort det, men for å få dem til å stoppe torturen, tilsto jeg. Neste dag ga de meg elektrosjokk gjennom fingrene og tærne. Omtrent to minutter av gangen. Jeg skalv og gråt da de gjorde det. De tvang meg til å Ide av meg, og spylte meg med iskaldt høytrykksvann. Min høyre kinn og hendene hovnet opp av alle slagene og jeg blødde fra munnen. Jeg har fortsatt skader i hodet fordi de slo hodet mitt mot veggen flere ganger. 12 mai, forrige søndag, ble vi tatt til en anklager som forlangte at jeg ble løslatt. Likevel slapp de meg ikke fri før neste dag. Da ble jeg ført til nærmeste busstasjon og etterlatt med en bussbillett til Mersin. Før jeg var kommet til Mersin var skjorten min gjennomtrukket av blod som rant fra munnen.

Mehmet sitter fortsatt fengslet i Alanya. Tyrkia har undertegnet FNs barnekonvensjon, men politiet bruker Anti-terrorloven for å forsvare sin fremferd. Den inneholder ingen formulering som unntar barn fra lovens bestemmelser.

Etter en time hos Serif er Carsten tilbake i huset til Remziye Karakos. Hun er kommet tilbake fra fengselsbesøket og forteller Carsten:

- 3. mai besøkte faren min og jeg slektninger i Adana. Politiet kom, arresterte oss og tok oss til anti-terroravdelingen på politistasjonen i Adana. Vi ble ikke torturert i Adana, men politiet tok tak i brystene mine da de dro meg ut av bilen. Før vi ble overført til anti-terroravdelingen i Mersin samme dag, ble vi sjekket av en lege. I Mersin begynte de straks å forhøre meg. De viste bilder av folk jeg ikke kjenner og da jeg sa det, begynte de å slå. De truet med å gjøre grusomme ting med faren min og en kvinnelig politibetjent truet med å drepe meg. Jeg ble slått de neste 2-3 timene. De anklaget meg for å ha gjemt en rød veske som skal ha tilhørt en gruppe unge militante kurdere i nabolaget vårt, som ble drept forrige måned. Første dag ble jeg utsatt for tortur med elektrosjokk i til sammen 15 minutter. Jeg hadde bind for øynene. Elektrodene ble festet til fingrene mine tre ganger og det varte hver gang i 2-3 minutter. Jeg skrek selvsagt. Det var en kvinnelig politi til stede da jeg ble torturert. Jeg hadde bind for øynene, men kunne høre stemmen hennes. Andre ganger ble jeg tvunget til å kle av meg og så spylte de meg med iskaldt høytrykksvann.

- Jenta er blitt voldtatt, hun har mistet sin jomfrudom, bryter nabomannen inn.

- Hva sier du selv, ble du fornærmet seksuelt, forsøker Carsten. Naboen finner det plutselig nødvendig å oversette Carstens tyrkiske spørsmål som Remziye inntil nå har forstått uten problemer, til kurdisk. Rolig og på tyrkisk svarer hun: - Jeg ble slått voldsomt, spesielt på magen og i nyrene. Sannsynligvis er det derfor jeg fikk blødninger fra vagina. Jeg ble ikke voldtatt, det er helt sikkert. Jeg blødde også fra munnen på grunn av slagene og fortsatt har jeg problemer med å gå. Faren min fortalte meg nå at han er blitt torturert forferdelig. De anklager ham for politisk aktivitet.

Carsten planlegger en egen rapport om tortur mot barn, og flere av sakene fra Mersin skal oversendes den europeiske menneskerettighetskommisjonen når den måned er gått som Amnesty alltid gir tyrkiske myndigheter til å kommentere eller korrigere de saker som organisasjonen tar tak i. Myndighetene har til nå aldri svart på Amnestys invitasjon til å gi opplysninger.

Politikk er bare for de modige

Frokosten inntas i bussen, det er fortsatt tidlig mor-gen. Veien østover er god og farten ikke til å klage på. En lastebil ligger veltet i veikanten og noen menn roter i lasten som ligger strødd... egg!

Bussen må stoppe ved en kontrollpost. To uniformerte politifolk sjekker alle IDkort. Papirene er i orden. Etterforskeren setter seg til å skrive inn notatene sine på pcen. De grønnkledde fjellene sørover mot Hatay dukker opp. Carsten er blitt frarådet å dra dit for å følge opp etterforskning av noen mulige PKK-drap. Rådet er å dra som del av en større delegasjon. Når bussen svinger innom busstasjonen i Osmaniye minnes Carsten tidligere etterforskning i nærheten av byen. 25. juni 1995 gjennomførte PKK et raid der og skjøt minst ni personer. Amnestys etterforsker besøkte stedet, snakket med ofre, vitner og gjorde videoopptak. Av frykt for represalier, ba alle han snakket med, eller deres slektninger, om at han ikke offentliggjorde navnene deres.

En time forsinket er bussen fremme i Urfa. Av hensyn til de menneskene Carsten snakker med herfra og videre østover, kan verken deres navn, bilde eller navn på det sted der overgrepet har funnet sted, oppgis. Det kan skade dem eller deres familie.

En representant for IHD venter i solsteken. I en liten bulkete bil fraktes etterforskeren i susende fart inn til sentrum og Insan Haklari Dernegis lokale kontor. Sjåføren er aktiv i IHD og ble løslatt for en måned siden. Han hadde da sonet fire måneder av en dom på 10 for besittelse av uautorisert våpen. Han mener selv at han som menneskerettighetsforkjemper trenger å være bevæpnet.

På det nakne IHD-kontoret snakker Carsten med en journalist som har opplysninger om en gruppe torturerte ungdommer fra en landsby.

- Jeg snakket med fire av dem bare noen timer etter at de var løslatt, forteller journalisten. - De hadde brennsår på ryggen, brystet og hendene etter sigarettglør og føttene var hovnet opp etter slag under fotsålene. De var alle fire redde for å snakke med pressen. De ba meg ikke bruke bilde eller navn. Noen av dem var blitt voldtatt med køller, men det ville de ikke ha ut.

I Urfa hører Carsten om flere tilfeller der barn blir arrestert, forhørt og truet for å presse frem opplysninger om foreldrenes antatte politiske aktivitet. Det rammer særlig familier med medlemmer eller partikunksjonærer i Hadep, et legalt parti som får mange kurdiske stemmer.

Den lille bulkete bilen suser igjen gjennom byen. Gjennom det åpne bilvinduet hører Carsten bønne-ropene stige opp fra minaretene.

- Det kan hende vi får problemer etter at du er reist, sier representanten for IHD når de tar avskjed ved bussen,

- Sannsynligvis blir vi iallfall spurt ut. Når bussen til Diyarbakir svinger ut på hovedveien, er den lille bulkete bilen borte.

Et liv i fred er gjort umulig

I Diyarbakir er det stor aktivitet. Trafikk og handel går for full maskin. For fem år siden bodde det 300.000 mennesker i byen. I dag er tallet steget til langt over en million. De nye innbyggerne er fordrevet fra landsbyer som sikkerhetsstyrkene har brent ned - en kollektiv straff mot landsbyer der noen mistenkes for å støtte det forbudte militante kurdiske arbeiderparti, PKK. Det tyrkiske militæret forsøker denne våren å bekjempe PKKterrorismen med en militær offensiv som nå beveger seg i nærheten av Diyarbakir. Militære helikoptre flyr lavt over takene og lander på flyplassen i utkanten av byen. Militære kjøretøyer ruller med jevne mellomrom gjennom gatene. På listen over gjøremål i Diyarbakir har Carsten gjentatte ganger markert EJE og DIS i margen, «extra-judicial execution» og «disappearance».

Han kommer for sent til den første avtalen på byens IHD kontor fordi han må krangle seg til kontanter i en bank. Først nekter de å innløse reisesjekker uten bankkort, siden aksepterer de ikke Carstens underskrift fordi den er litt mer slurvete enn signaturen i passet. For en gangs skyld holder etterforskeren på å miste tålmodigheten.

Tre menn venter hos IHD. De er kommet fra en landsby mot sørøst for å gi Amnestys etterforsker opplysninger i en sak som har mobilisert hasteaksjonen flere ganger. 28. oktober 1995 ble to lærere og en byggherre bortført og drept av PKK. Landsbyvakten gikk deretter sammen med sikkerhetsstyrkene til aksjon og omtrent hundre landsbyfolk ble arrestert, blant dem både kvinner og barn. Noen «forsvant». Foran Carsten sitter to unge menn. De har begge mistet en bror. To gjetergutter som var 12 og 13 år da de «forsvant». Den tredje foran Carsten har et ansikt av solherdet lær. Sønnen hans på 25 år, er også blant de «forsvunne».

Carsten spør om arrestasjonene, han vil vite hvem som ble tatt når, og de forsøker i fellesskap å tegne et kart over landsbyen, omgivelsene og politistasjonen. Når faren ser Amnestys hasteaksjon med bilde av sønnen sin svelger han flere ganger og tårene står i øynene. Han ryster fortvilet på hodet.

På veggen bak dem er lister med navn og bilder av «forsvunne» hengt opp. De tre fra landsbyen har også ratt plass på minnetavlen. Etter møte med en mulig ny samarbeidspartner, legeforeningen Cagri, og planlegging av nye etterforskningsetapper, går Carsten innom lokalene til en dagsavis der han får verifisert informasjon han har fått av en journalist i en annen avis.

I lobbyen på hotellet sitter det nå mange som bare følger med på hvem som kommer og går, men ingen har vært på rommet. Kofferten med pren og alle dokumentene ligger presis som da han gikk.

Neste dag må Carsten starte dagen tidlig for å overføre notater til pcen. På menneskerettighetskontoret møter han en velstelt herre med grått kortklippet hår. Hans sønn er kjent gjennom Amnestys hasteaksjon. Han er 18 år og passer familiens butikk. Nå er han «forsvunnet».

En dag i mars kom to sivilkledde politifolk til butikken. De sa til guttens slektninger at han skulle bli med en tur til politiets kantine for å ordne noen forretninger og så komme tilbake etter 20 minutter. Han er ikke sett siden. Familien har forhørt seg ørn guttens skjebne hos flere myndigheter.

Faren virker nervøs der han sitter og snakker med Carsten. Han er selv blitt truet. Han har med et bilde av sønnen som Carsten avfotograferer og en xerox-kopi blir hengt opp på minnetavlen. Fotografiet ligger sammen med Amnestys hasteaksjon på bordet når farens øyne faller på det. Og plutselig brister han i gråt og skjuler hodet i hendene. Carsten ser på faren, på fotografiet, på sine notater og på faren igjen. Nå står også hans øyne fulle av tårer, han svelger og åpner munnen for å si noe, men lukker den igjen.

Før herren går, gir Carsten ham et visittkort med sitt direktenummer på Amnestys hovedkvarter i London.

Den eneste engelsktalende på kontoret til IHD ber Carsten om hjelp til en oversettelse. Etter en halvtime må Carsten løpe til en familie som ikke har telefon. Han finner strøket og oppdager at han må forsere et område der kumøkk blir tørket til vinterbrensel. Stanken river i nesen. Familien er ikke hjemme, men han finner ut at de har telefon og skriver opp nummeret. Dette er en av sakene han har markert med EJE, et mulig politisk drap.

Før Carsten kan la søvnen ta over må han sitte på sengen og kjempe med enda en oversettelse som folkene på IHDkontoret har bedt ham se på. Han gjør dem denne tjenesten. De legger mye tilrette for hans etterforskning. Egentlig skulle han også ha ført inn notatene sine på pcen, men det får vente. Han må opp før seks neste morgen for å tilbakelegge neste etappe østover.

En morgenbuss til Van, inn mot den iranske grensen. Men før Van har han avtalt å dra til Siirt, en liten by inn mot grensen til Irak. Her får Carsten nye opplysninger i en sak om to politiske drap.

Amnestys etterforsker rekker tilbake til kveldsbussen til Van. Veien er blitt dårligere og noen steder har den store Van-sjøen oversvømmet kjørebanen. Carsten forsøker å lese, men må snart gi opp og lukke øynene.

I Van går det ikke an å finne en telefonboks som fungerer. Etterforskeren legger merke til at de mange iranske flyktningene ikke er å se i gatebildet som tid-ligere. Grenseover-gangen ti mil unna er blitt stengt. Men vakre iranske tepper blir fremdeles solgt på gatene.

Carsten undersøker to saker om politiske drap, EJEcases. Etterforskeren møter også en informant i saken om Ferzinde Abi i Van. Ferzinde driver et kaffehus i byen. Han er politisk aktiv og har vært arrestert minst seks ganger før, men er aldri blitt dømt for noen forbrytelse. Nå er han arrestert igjen, denne gangen sammen med sin kone, Sirin Abi. Informanten kan fortelle at Sirin ble arrestert hjemme foran øynene på sine 7 barn. Det yngste på en måned tok hun med seg.

Ferzinde Abi har klart å få dette vitnesbyrdet ut av fengselet:

«25. april ble mitt hjem omringet av styrker fra antiterroravdelingen av Vans sikkerhetsstyrker. Min kone og jeg ble arrestert uten noen forklaring. I 15 dager var vi arrestert og ble utsatt for fryktelig tortur, tortur som knuser et menneskes verdighet. Under torturen ble jeg presset til enten å bli agent og arbeide for dem, eller underskrive en forklaring de hadde skrevet mot meg. Da jeg nektet begge deler hentet de min kone Sirin og kledde henne fullstendig naken foran øynene mine. Gjentatte ganger hang de henne opp etter føttene og hendene, som ble bundet bak ryggen hennes. De trakasserte henne seksuelt og gjorde avskyelige ting som man knapt kan skrive ned.

De gjorde det utelukkende for å sette meg under så hardt psykisk press at jeg undertegnet en forklaring som ikke hadde noe med meg å gjøre. Jo mer jeg forsøkte å forsvare meg mot anklagene, jo mer ble jeg torturert inntil det kom til et punkt der torturen ødelegger en persons kropp for alltid. Mine armer er paralysert, jeg kan ikke lenger bruke dem.

Selv om jeg forklarte situasjonene for dommeren, og selv om man kunne se det med sitt blotte øye, ble ingenting gjort, og både min kone og jeg ble fengslet etter rettsmøtet. Jeg ble overført til statssykehuset i Van, men legene på sykehuset satte ikke inn behandling på tross av min alvorlige situasjon. De sa at politiet hadde truet dem til verken å behandle meg eller skrive medisinsk rapport.

Nå er jeg i Van fengsel uten medisinsk hjelp. Det føles som om jeg er etterlatt her for å dø.»

- For å beskytte informanten besluttes det å ta et bilde bare av hendene som holder Ferzindes IDkort. Carsten forbereder en hasteaksjon.

Tiden er kommet for å avslutte etterforskningen i konfliktområdene i sørøst og ta med seg alle notater og fotokopier av torturbeskrivelser og legeerklæringer til London for å gjennomgå materialet, skrive rapporter og planlegge aksjoner. Etter en flytur på et par timer er kamphandlingene mellom PKK og den tyrkiske militærmaskin langt unna. Det er også landsbyvaktene og sikkerhetsstyrkenes hevnaksjoner på den kurdiske landsbygda. Men konflikten og kriminaliseringen av alle ytringer som setter spørsmålstegn ved statens håndtering av kurderne, følger med til Istanbul. Der får etterforskeren med seg en episode i rettssaken mot 1080 tyrkiske journalister, skuespillere, reklame- og filmfolk, forfattere og forleggere som ved Statens sikkerhetsdomstol står tiltalt for å ha utgitt en bok med tittelen «Ytringsfrihet!». Boken er et gjenopptrykk av 8 tekster som er blitt erklært forbudte etter Antiterrorlovens paragraf 8. De over tusen tyrkiske intellektuelle utfordret denne loven ved å sette sitt navn på listen over utgivere av boken. Vil påtalemyndigheten reise sak mot forleggeren, må alle 1080 tiltales. Det skjer nå, gjennom en endeløs rekke rettsmøter der underskriverne kalles inn i puljer. 86 mennesker står tiltalt den dagen Carsten er tilhører i rettssalen. Domstolen i Istanbul er langt fra ferdig med drakampen om den tyrkiske ytringsfriheten når Amnestys etterforsker er gjennom alle kontrollposter på Istanbul flyplass med kofferten full av vitnesbyrd om tyrkisk terror. Istanbuls kupler forsvinner i skylaget.

Publisert i AmnestyNytt 1996/4.