En ny start

Av Anders Hornslien

Så ringer Amnesty og ber meg skrive en artikkel til deres magasin. Jeg er et politisk korrekt menneske med god oppdragelse. Og da sier man ikke nei til Amnesty. Det dreier seg tross alt om mennesker som bruker tiden sin på det aller viktigste i hele verden.

Jeg kunne selvsagt brukt disse linjene på å ironisere over det norske samfunn som har tatt fra meg all tankekraft og lagt meg i verdens rikeste underholdningssvøpe. Men det ville vært en svært enkel og korrekt løsning. Så la oss for en gang skyld plassere ansvaret der det hører hjemme. Hos meg selv.

Hvorfor bekymrer jeg meg mer over at hagemøblene ennå ikke er tatt inn for vinteren enn for mennesker som lever i den ytterste nød og fattigdom - som kanskje til og med er på flukt fra myndigheter som vil kvele deres stemme. Er jeg kommet til det punktet hvor jeg så inderlig vel tåler den urett som ikke rammer meg selv?

Svaret er vel et slags kanskje. Men det er ikke til å unngå at jeg også blir påvirket av det samfunnet jeg har rundt meg. Et samfunn som på ramme alvor diskuterer hvorvidt det er galt eller riktig å gi somaliere mat og tak over hodet. Hva i helvete er alternativet? Å ikke gi de mat og tak og over hodet? Skal vi virkelig ha en debatt om hvorvidt folk skal sultes og fryses til døde i Norge eller ikke? Kommunalminister Erna Solberg mener om vi ikke gjør det har vi oss selv å takke når Trondheim blir Somalias største by. Rausheten lenge leve!

Det blir ofte hevdet at diskusjon rundt menneskerettigheter har dårlige kår i samfunn som ikke klarer å gi menneskene mat på bordet. En befolkning som sulter er som regel mer opptatt av mat enn rettigheter for minoriteter, ytringsfrihet og likestilling mellom kjønnene. Det er i så fall svært dårlig nytt for rettighetsforkjempere. I Norge er matbordene stort sett overdådige. Likevel evner vi altså ikke å gi asylsøkere et minimum av rettigheter. Når de fattige kjemper sin daglige kamp for å få mat på bordet og vi er opptatt med å spise den opp - hvem skal da sikre oss en verden hvor de mest grunnleggende menneskerettigheter blir respektert?

Man må føle nærhet til problemene for å være opptatt av dem. Det vi egentlig sier er at vi ikke bryr oss om overgrep og urettferdighet så lenge det skjer langt borte. Ute av syne, ute av sinn. Men hva gjør vi når vi ser problemene. I Oslo har vi valgt en enkel løsning. Vi jager dem bort. Det var blitt en så stor belastning for oss å daglig se at samfunnet vårt ikke virket for alle, at vi måtte jage de med rusproblemer bort fra Plata. Vi argumenterte selvsagt med at dette var for å hindre rekruttering av nye brukere og vise en slags nulltoleranse for omsetning av dop. At konsekvensen ble at de med færrest rettigheter og muligheter fra før av ble enda mer rettsløse får så være. Det er naivt å tro at tiltak uten konsekvenser virker. Vi må bare sørge for at de med de med de ubehagelige stemmene ikke høres og synes så godt, så blir vi alle litt lykkeligere i vår tidsklemmehverdag. Hvis vi i tillegg har noen flinke representanter for vår nasjon som kan reise rundt og påpeke grove brudd på menneskerettighetene ellers i verden, så er vi godt skodd. Hurra for Norge som skaper fred i Sudan og på Sri Lanka (vi hører ikke så mye om vår rolle i Midtøsten lenger...). Samvittigheten blir ren som nysnø på en kald februardag.

I London har nå en serbiskkroatisk kvinne stilt ut bilder fra sin flukt fra Kroatia da krigen brøt ut i 1991. Bildene har hun tatt fra vinduene på alle sine gjemmesteder. Det er en stillhet i bildene som er ubehagelig. Bildene er ikke dramatiske krigsbilder, likevel formidler de en grusomhet bak de stille gatene som kunne sees fra hennes gjemmesteder. Min første tanke da jeg hadde sett utstillingen var - er ikke dette egentlig et bilde på vårt eget samfunn like mye som et bilde på et samfunn i krig? Bryr vi oss egentlig om de stille skrikene. De som du ikke hører, men vet svært godt er der. Hvorfor ta stilling til de ubehagelige når man kan ha det behagelig. Si som Oscar Wilde: «Hvis vi ikke snakker om det har det ikke hendt.»

Ja, jeg har dårlig samvittighet. Jeg burde gjort mer for andre mennesker som lider urett og er offer for overgrep. Jeg burde tenke mindre på at hagemøblene fremdeles står ute. Jeg er for opptatt av egen lykkefølelse framfor verdens undertrykte og trengende. Men jeg er nå blant de privilegerte som fikk slippe til i denne spalten. Som oppdaget det forferdelige at når jeg skulle sette meg ned å skrive så hadde jeg ingenting å melde. Hodet var tomt. Jeg måtte skjerpe sansene for å ha noe på hjertet. Kanskje ble du ikke grepet av mitt budskap. Men da får du lage ditt eget.

Vi fortjener alle en ny start når ting har gått galt og perspektivene er blitt borte eller veldig små.

Alle burde i grunnen fått denne telefonen fra Amnesty.

Publisert i AmnestyNytt 2004/4