En kriger mot Store Mor

^{© Greg Rødland Buick}

Av Drude Beer

Datatilsynets direktør Georg Apenes presenterer oss gjerne for damen: Storebror var nådeløs og skummel. Store Mor er mild og snill og tar deg på fanget. Den sjarmerende, omfangsrike damen tilbyr varme og trygghet fra begynnelse til slutt. Men dess mer trygghet du ber om, dess mer informasjon krever Store Mor. Derfor er hun en storforbruker av personopplysninger. Og hun tvinger deg til å ta tran.

Georg Apenes vil ikke bli tvunget til å ta tran. Datatilsynet er et tilsyn og et ombud for personvernet i Norge.

Direktøren står foran oss, bred og tung. Han har selv valgt møtestedet Filmens Hus. Ikke for å gi oss et godt portrettpoeng, selv om han er en ihuga bruker av film og dvd. Gode poenger kommer bare når journalisten gjør hjemmeleksen sin, ifølge innledende telefonsamtale med datadirektøren. Men Filmens Hus ligger et steinkast fra Datatilsynet i Oslo sentrum. Og Apenes liker ikke å kaste bort tiden. Vi møter presis.

Lidenskapelig skeptisk

Alvorlig og streng, i alle kanaler. Respektert og alltid beredt, i krigen for personvernet. Store Far kunne vært en god tittel. Men Gud forby, ingen skal mistenke Apenes for å passe i par med Store Mor. Som direktør for Datatilsynet siden 1989 er han lidenskapelig skeptisk til alt det hun higer etter: Registre og databrikker, overvåkingskameraer og romavlytting, kroppsskanning, køfri og utvidet DNA-testing. Og datalagring av telefon- og internettbruk.

- Hvorfor er det så farlig om Norge får påbudt lagring av folks telefon og internettbruk, slik EU allerede har vedtatt?

- EU’s datalagringsdirektiv er den største personvernutfordringen vi har hatt i min tid i Datatilsynet. Her er det egentlig bare et spørsmål om ja eller nei. Og svaret er nei. Et hvert kompromiss er uønsket. Men selv om mange politikere er imot, er de redde for at EU blir rasende hvis Norge sier nei til direktivet. Det er tøv. Det er betydelig motstand mot direktivet også innen EU.

EU vedtok datalagringsdirektivet i 2006. Som følge av EØS-avtalen kan det også komme til å gjelde for Norge. Direktivet pålegger alle tele- og nettselskaper å lagre informasjon om hvem kundene snakker med i telefon, hvor og når samtalen finner sted, hvor lenge den varer og hvem vi sender sms til. I tillegg skal alle e-postforbindelser og internettbesøk registreres og lagres. Innholdet forblir privat, enn så lenge.

EUs lagringstid er minst seks måneder, maks to år. Norsk politi vil ha tolv måneder, dobbelt så lenge som minimumskravet. Datalagringsdirektivet er for tiden til behandling i Samferdselsdepartementet, som skal avgjøre om direktivet er EØS-relevant. Den politiske diskusjonen er allerede i gang.

Vern mot velmenerne

- Begrunnelsen for datalagringsdirektivet er at det er et effektivt våpen i kampen mot terror og organisert kriminalitet. Er ikke det et tungtveiende argument?

- Totalitært svermeri, svarer Georg Apenes. Og minner om det historiske faktum at samfunn som har holdt sine borgere under kronisk oppsikt, riktignok har kunnet vise til lite kriminalitet. Men prisen å betale for folk flest, har vært myndighetenes konstante brudd på menneskerettighetene.

Menneskerettighetene var aldri noe hinder for maktutøverne i «folke­demokratiene» i øst- og sentral-Europa.

- Drømmen om full oversikt og maksimum allmennlykke er en utopi. I dag trenger vi vern mot velmenerne. Dess mer man vet om folk, dess lettere kan man muligens hjelpe dem. Men dess lettere kan man også såre og ødelegge andres liv. Hadde jeg visst mye om deg, kunne jeg uten videre sagt noe nå som på et øyeblikk hadde fått deg til å ligge over bordet her å gråte.

- Ville EU ha vedtatt et datalagringsdirektiv, hvis verden ikke hadde opplevd 11.september?

- Nei. Slik datalagring ville aldri vært mulig uten terrorfrykten. Terrorfrykten er det overordnete faktum som driver dette framover.

- Ser du noen tegn til at opinionen i USA og Europa på sikt kan få myndighetene til å endre kurs og kontrollmidler i kampen mot terror.

- Ja, motstanden er der, begge steder. Og selv om USA føderalt mangler enhver lovgivning som regulerer personvernet på disse feltene, er det flere delstater som har sett behovet for regler.

Retten til privat sfære

Georg Apenes, utdannet jurist, tidligere journalist og stortingsrepresentant for Høyre, hevder ofte og krast sine synspunkter i intervjuer, kronikker og debattinnlegg.

- Min oppgave er å informere, så må folket og politikerne selv velge hva slags samfunn de vil ha, sier datadirektøren.

Han har blant annet gjort oppmerksom på at samtlige personvernmyndigheter innenfor EØS-området for lengst har påpekt at lagringsdirektivet frontkolliderer med Den europeiske menneskerettighets­konvensjonens artikkel 8: Retten til en respektert privat sfære. Når direktivet likevel blir innført som nasjonal lovgivning, skyldes det at politikerne mener at hensynet til lov og orden må gå foran hensynet til borgerlige frihetsidealer, ifølge Apenes. Han er ikke Politiets Sikkerhetstjenestes (PST) beste venn.

- Hvorfor sier ikke våre egne politikere stopp?

- Fordi de ikke vil velge. Valg krever at man av og til sier nei. Politikerne vil ha i alle poser og sekker på en gang. Dessuten er det alltid gode grunner for å bekjempe det som i dag kalles alvorlig organisert og internasjonal kriminalitet. Men definisjonen av alvorlig vil alltid være vag. Og stadig oftere peker midlene nese av målet. Vi polstrer rettsstaten med midler som er rettsstaten fremmed. Vi forsvarer demokratiet med udemokratiske midler.

Åndelig latskap

- Og hvorfor protesterer ikke velgerne?

- Vi er blitt sløve, er mest opptatt av å ha 50 tv-kanaler. Norge er fullt av rapende, rallende mennesker, som klager over de utroligste ting. Enda mer utrolig er det at pressen ikke reagerer, bortsett fra at de nå er begynt å engste seg litt for avisenes anonyme tipsere, som kan bli skremt fra å ringe og melde fra om ting. Aller verst er det at akademia holder munn. Det er åndelig latskap. Av 43 juridiske professorer her i landet, har jeg ikke lagt merke til at noen har ytret seg. Men juridiske professorer vil jo ha betalt hver gang de mener noe. Amnesty er det nærmeste vi kommer en interesse­organisasjon for personvern her i landet. De er våkne og slår ring om Den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen, sier Apenes.

Fra etterforskning til overvåkning

Datatilsynet peker på at lagringsdirektivet kolliderer direkte med retten til en respektert, privat sfære. Mens det tidligere var de mistenkte som ble etterforsket, rettes søkelyset nå mot hele befolkningen. Da er det ikke lenger etterforskning, men overvåkning. Og veien er ikke lang til et rettsvesen der den enkelte må bevise sin uskyld. Hvis man er uheldig og dukker opp i et register, på en video eller en vei der man av en eller annen grunn ikke burde ha vært, kan man få problemer. Da gjelder det å ha rent mel i bilen.

Bit for bit blir vårt private rom invadert. Og hvor blir det av vår opplagte rett til å bestemme at vi av og til vil være helt i fred? Når må vi begynne jukse litt, lure oss unna, og for all del legge mobiltelefonen igjen hjemme, bare fordi vi av og til vil ha et fristed der ingen ser oss, ingen når oss og ingen kan vite at vi har vært der? Snakk om å oppføre seg mistenkelig! Det er et sånt samfunn Datatilsynet vil beskytte oss mot.

_{© Greg Rødland Buick}

Merkelapp: «Skal gjøres noe med»

Det er noe gammeldags ved Georg Apenes, antakelig fordi han er mer kunnskapsrik og kultivert enn folk flest. Selv kaller han seg reaksjonær. Etter å ha jobbet 30 år i Oslo, bor han fortsatt i hjembyen Fredrikstad. Han ble enkemann midt i livet, selv har han tre barn, hans nåværende kone har fire.

Til sammen har de 15 barnebarn, og kattene Tussi og Tigergutt. Apenes selv kommuniserte best med retrieveren Ranja, men skal aldri ha hund igjen. «Man blir altfor glad i dem. Det var fryktelig da vi måte avlive henne». Barnebarna er alle under 10 år, og ikke så flinke verken til å spise opp søndagsmiddagen eller å lytte til bestefar, som etter eget sigende er mest glad i å snakke selv. Apenes savner Ranja.

Kone Ingrid Willoch er varaordfører i Fredrikstad. Georg Apenes har skrevet lokal- og kulturhistoriske bøker, om alt fra sykkelens barndom til kurbadenes historie. Han har et betydelig bibliotek og en haug med bøker merket «skal gjøres noe med». Helst skal de danne grunnlag for nye studier og egne bøker, når han går av for aldersgrensen om et par år. Embetsmenn kan sitte til de blir 70. «Det bør en journalist vite.»

- Jeg fortsetter så lenge humøret og helsa holder.

-Og så lenge du orker å steke vafler til de ansatte på fredager?

- En billig, trendy måte å bli populær på, blåser datadirektøren.

«En oppmerksom og omsorgsfull sjef», meldes det fra Datatilsynet.

Ikke snillere av å bli pint

Apenes har et veloppdragent og konservativt språk. Men tempo er høyt, og det han sier passer ikke alltid med normen. Mens Tunfisk-salaten på Filmens Hus går inn og utenfor om hverandre, snakker Apenes om gamle griser som importerer damer og billig arbeidskraft, og om offentlige og private maktinteresser som henger sammen som erteris. Han tørker av kafébordet med servietten, undrer seg over at det blir delt ut angrepiller på nachspiel, og lurer på hvorfor det er mødrene og ikke fedrene som skal registreres i det nye abortregisteret, som forøvrig burde vært frivillig. Og avsløringene nylig, om at personopplysninger om innsatte i fengslene og deres pårørende flyter fritt, er «uhørt». Dessuten har juristen aldri trodd på fengslenes mulighet til å rehabilitere noen. «Man blir ikke snillere av å bli pint».

Georg Apenes har aldri veket fra sitt liberale syn på kriminalomsorg, selv etter at han fant sin egen mor brutalt knivdrept i hennes hjem for 30 år siden. Politiet fant ingen drapsmann, sønnen Georg var en tid blant de mistenkte. Først i fjor meldte gjerningsmannen seg. Da var saken foreldet. Den 42 år gamle familiefaren innrømmet at han som 13-åring hadde drept Inger Johanne Apenes. Han hadde brutt seg inn for å få fatt i penger, ble oppdaget, fikk panikk og drepte. «Jeg skjønner at mange synes jeg skal være lettet og glad for at saken er oppklart. Men jeg er ikke så veldig lettet og glad», sa Georg Apenes til TV2 i januar i år. Han la ikke skjul på at drapet på moren har vært en enorm følelsesmessig belastning å leve med alle disse årene.

Mindre vold, mer erotikk

Georg Apenes ser på klokken, nytt møte venter. Men huff, der har en liten flis av Filmens Hus satt seg fast i fingeren hans. Han ber meg som et barn om hjelp til å trekke ut flisen. Mens han refser mediene for ikke å gjøre jobben sin.

- Den frie uttrykks- og inntrykksretten er under press. Aviser blir kjøpt opp av folk som bare vil tjene penger. Aldri har de frie mediene vært viktigere. Men de svikter. Og aldri har det vært så mye underholdningsvold på tv. Det skulle heller vært mer erotikk. Vi blir ødelagt av sånne medier, vi reagerer voldsomt på at en profesjonell norsk soldat blir drept i Afghanistan, mens 11 barn som blir sporløst borte fra et asylmottak bare får en notis.

Endelig ble det tid til en slurk Farris.

- Det er blitt sagt at Datatilsynet vinner slagene, men taper krigen. Er du pessimist?

- Ja, veldig. Svekkelsen av personvernet kommer til å bli verre, før det blir bedre. Jeg har egentlig en uløselig oppgave. Våre ambisjoner om risikofri trygghet tar knekken på realismen. Vi vil ha et perfekt samfunn, der alle er koblet på og har det bra. Men det eneste helt trygge er den totale passivitet. Som aldri gjør noe galt, og som aldri behøver å angre.

Likevel mener Georg Apenes at vi skal og må angre, av og til. Det personlige ansvaret kan ingen ta fra oss eller beskytte oss mot. Ikke engang Store Mor.

Drude Beer er journalist og kommentator i Nationen

Publisert i AmnestyNytt 2008/1