En fødsel i Dakar

Av Ina Tin

Skal Amnesty avlive sitt nåværende mandat?

Vil vi arbeide for flere rettigheter enn de sivile og politiske?

Skal Amnesty konsentrere seg om å aksjonere mot alvorlige brudd på noen rettigheter?

Eller vil organisasjonen motarbeide brudd på alle menneskerettighetene?

Delegater fra alle verdenshjørner strømmer til Amnestys 25. verdensmøte (ICM) i Dakar med meninger om disse spørsmålene og råd fra sine hjemlands Amnesty-medlemmer i bagasjen. På nettopp dette ICM skal de mest grunnleggende spørsmål for organisasjonen avklares, og tradisjonen tro helst gjennom enighet, konsensus.

Mørket har senket seg over tropene, men dampende hete står som en vegg foran oss når vi forlater flykroppen. Senegal. Ti millioner innbyggere. 40 års selvstendighet og tre hundre års fransk koloniherredømme. Her har en av de sterkeste Amnesty-seksjonene i Afrika hatt fotfeste i tjue år. De tar imot oss med brede smil i fjes hugget av ibenholt. Vi har ikke sett noe vakrere eller mørkere enn senegalesere. Det blir ICMs aller første konsensus.

Etter dette går vi gjennom mange møter og varme rom før vi når frem til neste konsensus. For hvilken organisasjon skal Amnesty være?

Når delegatene nasjon for nasjon pakker ut bagasjen og legger frem sitt syn på dette spørsmålet blir det klart at de aller fleste mener at Amnesty må utvikle seg. De fleste er ikke fornøyd med de begrensinger og den inkonsistens som ligger i dagens mandat: Vi motarbeider brudd på sivile og politiske rettigheter, men ikke økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Selv om Amnesty for ti år siden bestemte seg for å gi sin tilslutning til Verdenserklæringens udelelighet. Vi beskjeftiger oss primært med overgrep mot menn, mens kvinner langt oftere er ofre. Vi aksjonerer når afghanere blir fengslet og mishandlet, men ikke når Kabul bevisst sultes ut for å overgi seg. Eller når en hel generasjon jenter nektes skolegang.

Men hvor radikalt skal Amnesty endre seg? På ICM står to alternative modeller for organisasjonens mandat på dagsorden: Et utvidet mandat som likevel avgrenser Amnestys virke til en kjerne av rettigheter eller et mandat som omfavner alle rettigheter.

- Nederland mener ikke at Amnesty skal jobbe for alle rettigheter. Vi frykter at Amnesty kan bli en slagordsorganisasjon istedenfor en virkelig aktivistorganisasjon. Hvis vi sprer oss over hele spekteret av rettigheter kan det dessuten bli enda vanskeligere enn det er i dag å levere grundige rapporter og effektivt arbeid, sier den hollandske delegaten.

20 av 25 seksjoner i Europa argumenterer som Nederland mot å åpne mandatet helt opp, deriblant alle de skandinaviske seksjonene. De fleste bruker taletiden til å argumentere mot full utvidelse, få taler aktivt for det nye kjernemandatet.

Irland tilhører det europeiske mindretallet som tror på en radikale endring: - Amnesty er en menneskerettighetsorganisasjon og som menneskerettighetsorganisasjon kan vi ikke opprettholde et A- og B-lag av rettigheter. Alle ressursspørsmål og organisatoriske problemer må underordnes dette, sier den irske delegaten.

- Situasjonen i Afrika er svært annerledes enn i Europa, sier delegaten fra Mauritius. – Amnesty har ikke virkelig lykkes i Afrika ennå, og vi må spørre oss hvorfor. Amnestys nåværende mandat er vanskelig å forstå og delvis selvmotsigende og det utelukker de problemene folk i Afrika er mest opptatt av. Amnesty må ha mulighet til å jobbe for alle rettigheter, men samtidig må vi erkjenne at vi ikke makter å dekke alt.

Fra Vest-Afrika taler Elfenbenskysten for en skrittvis utvikling av mandatet. - I Afrika er vi små seksjoner med svært begrensede ressurser. Allerede i dag må vi spørre oss hvor mye vi har kapasitet til, sier delegaten og peker på det nye kjerne-mandatet.

Afrika deler seg på midten i dette spørsmålet mens de nordafrikanske seksjonene faller ned på det nye kjernemandatet. Både de israelske og palestinske delegatene argumenterer derimot for full utvidelse.

- I Colombia var medlemmene i utgangspunktet delt på midten i dette spørsmålet, men etter en god debatt på vårt interamerikanske møte har vi bestemt oss for å inkludere alle rettighetene i mandatet. Skillet mellom de sivile og politiske rettighetene på den ene siden, og de økonomiske, sosiale og kulturelle på den andre siden er kunstig. For våre seksjoner i sør er de økonomiske og sosiale rettighetene mest aktuelle siden omfattende brudd forekommer, sier delegaten fra Colombia.

Delegaten fra Mexico derimot, mener ressursene er for begrenset og kravene for store til å gå for et åpent mandat. De amerikanske seksjonene fordeler seg omtrent likt på de to alternativene, men med de store seksjonene i USA og engelsktalende Canada som tunge fortalere for full utvidelse av mandatet.

I de asiatiske seksjonene er bildet annerledes. Her taler det store flertallet for et nytt kjerne-mandat av frykt for at Amnesty skal forstrekke seg med full utvidelse. – Siden ressursene er begrenset, frykter vi at mulighetene for de små seksjonene til å utvikle seg vil bli borte med full utvidelse, argumenterer delegaten fra Filippinene. Mens man i India er mer opptatt av de prinsipielle problemene ved full utvidelse: – Globaliseringen har økt betydningen av å kjempe for de sivile og politiske rettighetene. Dessuten er ikke Amnesty i stand til å håndtere den ekstremt polariserte diskusjonen om de økonomiske og sosiale rettighetene. Det handler ikke bare om retten til hus og utdannelse, men om mye mer komplekse problemområder, sier delegaten fra India.

I Australia er man derimot bekymret for at viktige arbeidsområder vil falle utenfor kjernemandatet. - Vi vil ikke kunne aksjonere mot brudd på økonomiske og sosiale rettigheter når det rammer en hel befolkning siden vi med kjernemandatet begrenser oss til brudd som skyldes diskriminering, sier delegaten fra Australia.

65 land har hatt ordet og et flertall har samlet seg om det nye kjernemandatet. Skillet mellom de to alternativene går likevel ikke mellom nord og sør som mange på forhånd trodde. De aller fleste seksjonene har argumentert for at Amnesty må forlate sitt nåværende mandat, og mange vil at Amnesty skal gå inn i kampen for de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene. Men man er ikke enige om hvor langt Amnesty skal bevege seg og heller ikke om hastigheten i endringene.

Uenigheten springer ut av ulike syn på Amnestys rolle og ansvar i kampen for menneskerettighetene. På den ene siden står de som mener Amnesty som verdens største menneskerettighetsorganisasjon har et ansvar for å demonstrere at rettighetene er udelelige gjennom sitt eget fokus. På motsatt side fastholdes det at Amnesty ikke kan påta seg et slikt ansvar fordi organisasjonens identitet og effektivitet vil lide og derved også kampen mot overgrepene.

Kan disse synene forenes?

Nå begynner linedansen. Den avanserte tautrekkingen som Amnesty har bedrevet i alle år. Kan vi oppnå enighet om Amnestys fremtid i Dakar?

Vannflaskene tømmes og de senegalesiske bastviftene svinger heftig i møterommet.

Møtelederen ber den nye generalsekretæren om en kommentar.

- Hvem vi er avhenger ikke av hva vi gjør, repliserer Irene Khan til dem som vil verne om Amnestys nåværende identitet. – Vår sjel er ikke vårt mandat, men våre felles verdier. Amnesty har alt akseptert at menneskerettighetene er udelelige. Spørsmålet nå er om vi er villige til å ta konsekvensen og gi oss selv friheten til å velge fokus ut fra hele menyen. Valgene bør skje på strategisk basis, sier hun og understreker at arbeidet med den strategiske planen vil være avgjørende.

Et forslag til kompromiss blir lagt frem av det internasjonale styret (IEC). IEC har allerede tidlig i prosessen klart gitt uttrykk for sitt syn på saken: Amnesty bør arbeide med alle menneskerettigheter. Kompromissteksten bærer preg av det, mener mange, fordi den er formulert som en mandatutvikling i to trinn der trinn to er full åpning av mandatet.

Nå kommer diplomatiets mann inn på banen, Peter Pack. Han leder det internasjonale mandatutvalget og har vært krumtappen i hele den mandatprosessen som ligger forut for ICM. Han får i oppgave å sondere terrenget og mulighetene for kompromisser utenfor møterommet. Over tjue seksjoner går på kammeret med Peter Pack. Etter drøftelser bruker Peter Pack natten til å utarbeide et forslag til kompromiss.

Mens Pack jobber foran pc’en, går delegatene på fest. Dansegulvet er en sauna på det vesle diskoteket der strømmen går og musikken forsvinner med ujevne mellomrom. Det er afrikansk fest og ungdommen i den senegalesiske seksjonen viser dansekunster. Avtroppet generalsekretær, Pierre Sané kan ikke dy seg, men kaster seg inn mellom ungguttenes bare overkropper. Jentene kneiser med nakken og vugger videre til almen beundring. Snart er dansegulvet oversvømmet av en hel Amnesty-verden som vil riste seg løs i heten.

Forslaget som Peter Pack presenterer neste morgen går i korthet ut på at Amnesty vedtar et nytt kjernemandat (se uthevet tekst). Men at man også kommer tilhengerne av full utvidelse av mandatet i møte med en resolusjon som stadfester at Amnesty til ICM i 2005 skal åpne for at Amnesty kan bli en organisasjon som motarbeider brudd på alle rettigheter. Altså at organisasjonen skal vurdere mandatet sitt på nytt etter fire års erfaring med det nye kjernemandatet.

Tautrekkingen fortsetter de neste dagene fordi flere delegater i begge leirer føler at de må gi for mye for å oppnå dette kompromisset. En seksjon foreslår å innføre fire nye ord i mandatteksten til Peter Pack. Fire ord som i realiteten uthuler det nye kjernemandatet. Disse fire ordene volder mange problemer i dagene som kommer og truer med å stoppe hele mandatutvidelsen. Til slutt blir ordene døpt: Those four bloody words.

På dette punkt møtes delegatene nesten utelukkende de mannlige, vel å merke til dyst utenfor de svette lokalene. Resultatet er at Senegal slår resten av verden 4-2 i ICMs tradisjonsrike fotballkamp. Selv om kaptein Andrew, Amnestys internasjonale kampanjeleder fra Skottland, forsøker å legge en strategi for verdenslagets innsats på banen, og selv om keeper Vijay fra India redder atskillige mål, er verden sjanseløs. Senegal er på hjemmebane i heten, og enhver senegalesisk gutt er proffspiller fra han kan gå. Dessuten kan dommer Pierre Sanés upartiskhet diskuteres. Amnesty avtroppede generalsekretær fra Senegal, beviser kanskje her at Amnestys regel om å avholde seg fra å jobbe med saker i eget land, har sin eksistensberettigelse.

Milepæl for Amnesty

Peter Pack fortsetter sin diplomatiske skytteltrafikk i håp om å myke opp mandat-leirenes posisjoner. Er det mulig å møtes på midten? Riset bak speilet er at delegatene risikerer å dra fra verdensmøtet uten å ha klart å vedta noe som helst. En liten redaksjonsgruppe der Norge sammen med Guyana representerer tilhengerne av kjernemandatet, modellerer teksten i håp om å tilfredsstille alle.

Det blir enda flere konsultasjoner, fraksjonsmøter, nattlig redaksjonsarbeid og runder i møterommene før prosessen er i havn. De mange anstrengelsene for å få til konsensus bærer frukt. Med mindre språklige endringer blir teksten til Peter Pack enstemmig vedtatt i plenum på verdensmøtets siste dag.

Dakar er en milepæl for Amnesty International. Organisasjonen tar et avgjørende skritt inn på nye arbeidsfelt: De økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene. Organisasjonen velger likevel å opprettholde et avgrenset fokus: Å motarbeide grove brudd på en kjerne av rettigheter: Retten til fysisk og mental integritet, retten til samvittighet og ytringsfrihet, og frihet fra diskriminering.

I flere timer lyser kveldshimmelen opp av stadige lyn mens tordenen buldrer og braker. Som om værgudene feirer både vår avslutning og start. Og så, endelig, endelig kommer regnet. Fossende. En befrielse. Når vannet stiger i Dakar er Amnesty på vei.

Publisert i AmnestyNytt 2001/3