Dobbeltmoral? USA og idealene

Av Ole O. Moen, historiker og USA-spesialist, Universitetet i Oslo

Mangelen på rettssikkerhet for deler av befolkningen er et problem som behandles av andre i denne utgaven av AmnestyNytt. Jeg skal se på visse aspekter ved det amerikanske selvbildet og ved holdningen til andre stater.

Amerikanske presidenter omtaler ofte sitt folk som «this unique nation». Amerikanerne oppfatter seg nemlig som «annerledes» og enestående, og så er da også den såkalte amerikanske eksepsjonalismen, forestillingen om nasjonens særegne karakter, en viktig bestanddel i den nasjonale ideologien. Amerikanismen er nemlig bygd opp omkring idealer og prinsipper, ikke etniske tradisjoner.

Eksepsjonalismen går tilbake til pilegrimsfedrenes forsøk på å skape en teokratisk stat i Den nye verden tidlig på 1600-tallet. Den amerikanske Adam i Den nye verdens Eden skulle oppheve syndefallet, så å si. Og da republikken ble til vel 150 år senere, skjedde det også nærmest i uskyld, det vil si gjennom en rettferdig revolusjon.

Denne noe naive selvrettferdigheten har også farget amerikanernes innstilling til andre nasjoner fra de kom ut av sin selvpålagte isolasjon i slutten av forrige århundre. Ut fra denne synsvinkel blir avvik fra den amerikanske modell nesten uvilkårlig betraktet som mindreverdige. Dette overlegenhetskomplekset har ført til en mangel på sensitivitet og respekt for fremmede kulturer, diplomatisk og militært, noe som Vietnam-syndromet er et grelt eksempel på.

Midt under Vietnamkrigen holdt William Fulbright, lederen for Senatets utenrikskomité, en tale med tittelen «maktens arroganse», der han gikk i rette med denne nasjonale selvrettferdigheten og advarte mot farene ved stor politisk makt parret med overbevisningen om egen fortreffelighet.

Som en følge av denne mentaliteten har USAs holdning til det internasjonale samfunn vært preget av ensidighet, unilateralisme, med tilhørende krav om amerikanske løsninger, en «take it or leave it»-holdning. Overbevisningen om egne løsningers fortreffelighet og en inngrodd uvilje mot å gi fra seg en tomme suverenitet er velkjente sider ved denne unilateralismen. Således har amerikanerne for eksempel svært nødig villet tillate sine soldater å bli stilt under fremmed kommando i FN-tjeneste.

Så lenge kommunistblokken var en maktfaktor, la den en viss bremse på denne amerikanske tendensen. Når de svarte amerikanere i sørstatene oppnådde grunnleggende borgerrettigheter på 1960-tallet, skyldes det ikke minst hensynet til USAs anseelse i de nye afrikanske statene.
Gapet mellom amerikansk retorikk og virkelighet var blitt for stort til å inngi tillit i Den tredje verden. Det kunne Sovjetunionen utnytte i sine propagandaframstøt. Ikke minst president Kennedy innså dette. Med kommunistblokkens sorti er dette ytre korrektiv borte, og amerikanerne er henvist til selvtukt, noe de ikke er spesielt flinke til.
Reagan-administrasjonen introduserte på avgjørende måter den amerikanske ny-provinsialismen på verdensbasis. I en rekke internasjonale spørsmål (vedrørende havrett, naturressurser, miljøsaker og utviklingshjelp) la Reagan-administrasjonen snevre amerikanske interesser til grunn, både økonomisk, moralsk og politisk. Rent ekstrem ble denne holdningen da USA nektet å betale sin del av tilskuddet til FN. Likeledes ble USAs anseelse som rettsbevisst nasjon svekket da USA nektet å anerkjenne dommen i Den internasjonale domstolen i Haag i 1986, som fant USAs minelegging av nicaraguanske havner i strid med folkeretten.

Ensidige amerikanske aksjoner mot Gadaffis kommandokvarter i Libya og Clintons ordre om flyangrep mot påståtte terroristleirer i Afghanistan og Sudan på sensommeren 1998 er utslag av samme holdning. De er unilaterale amerikanske tiltak hvor selv alliansepartnerne bare unntaksvis er blitt informert på forhånd.

Amerikanerne påpeker stadig nasjonens stilling som verdens førende moralske nasjon og kritiserer andre land som bryter grunnleggende menneskerettigheter. USA har dessuten vært aktiv i etableringen av mange av de internasjonale traktatene og konvensjonene på dette området. Ironisk nok har USA selv ikke underskrevet mange av disse konvensjonene, eller Kongressen har ikke ratifisert dem, slik at signaturen ikke har fått effekt. For eksempel er det foruten USA bare Somalia som ikke har underskrevet Den internasjonale barnekonvensjonen. Den første menneskerettstraktat som USA ratifiserte, var Folkemordskonvensjonen. Det skjedde i 1988, 40 år etter at USA selv underskrev den og etter at 97 andre land alt hadde godtatt avtalen. Likeledes tok det 28 år før USA ratifiserte det internasjonale forbudet mot rasediskriminering som den 134. nasjon. Først i 1992, 28 år etter at Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (ICCPR) ble vedtatt av FNs hovedforsamlig, sluttet USA seg til de andre 109 signaturstatene. Dette

er to av de mest grunnleggende traktater for vern om menneskerettighetene i Verdenserklæringen om menneskerettighetene.

Når USA slutter seg til en internasjonal konvensjon eller traktat, hefter landet gjerne så mange reservasjoner til sin sanksjon at underskriften blir nærmest verdiløs. Etter amerikanernes syn står amerikansk lov over internasjonal lov, selv når USA er en signerende part. USA tok for eksempel forbehold mot en meget sentral passus i Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, Artikkel 6.5, som forbyr dødsstraff for en forbrytelse begått når gjerningsmannen er under 18 år. På denne måten undergraver USA traktatenes autoritet og legger veien åpen også for andre land til å velge en selektiv tilslutning til disse internasjonale avtalene. Amerikanerne gjør gjerne bruk av menneskerettsargumenter og unnser seg heller ikke for å søke assistanse fra Den internasjonale domstolen i Haag i saker de ønsker fremmet, når det passer dem. At dette av andre land blir oppfattet som dobbeltmoral, har de vondt for å skjønne.

Når USA på den annen side blir anklaget for å bryte menneskerettighetene, oppleves dette som en fornærmelse mot nasjonen. Da FNs Spesialrapportør vedrørende utenomrettslige, summariske og vilkårlige henrettelser etter tre års påtrykk fikk adgang til USA i 1997 - men ikke fikk den informasjon han ba om - skrev han i sin rapport til Menneskerettskommisjonen at han satte spørsmålstegn ved de føderale myndigheters vilje til oppfølging. Som en respons på dette krevde lederen av Det republikanske partis landsstyre, Jim Nicholson, at Clinton-administrasjonen og FN-ambassadør Bill Richardson offentlig klart måtte ta avstand fra rapporten, og at ikke «en dime» av USAs gjeld til verdensorganisasjonen skulle bli betalt før rapporten var trukket tilbake med en uforbeholden unnskyldning.

Den slags hårsår selvrettferdighet tjener landet til liten ære, men eksemplet er dessverre ikke atypisk. USA synes å anse seg selv for å være hevet over verdenssamfunnet og dets lover og konvensjoner. Fremdeles klamrer nasjonen seg til forestillingen om sin moralske overlegenhet og politiske uskyld i forhold til andre nasjoner. USA er fortsatt en ung nasjon og viser mange positive ungdommelige trekk: energi, oppfinnsomhet, pågangsmot og selvtillit. Den avslører også visse negative ungdommelige trekk: overmot, lite omtanke og respekt for annerledes tenkende, manglende selvkritikk og sviktende realisme i selvbildet. Det er nærmest en umoden nasjon. Denne immaturiteten kombinert med supermaktstatus er en uheldig, ja, kanskje rett og slett farlig kombinasjon.

Vi stiller større krav til USA enn til gårsdagens imperialistiske makter. Det skyldes ikke minst amerikanernes selvbilde og deres retorikk om menneskerettsidealer og deres krav til andre nasjoner på dette feltet. Skal nasjonen bevare sin troverdighet - og moralske autoritet - må den feie for egen dør, ellers ligger anklagen om dobbeltmoral snublende nær.

Publisert i AmnestyNytt 1998/5