Den nye kvinnekampen
- Norsk asylpraksis er kvinne-diskriminerende, konkluderer juristen Helga Fastrup Ervik. Hun er den eneste i Norge som har forsket på forholdet mellom kjønn og asyl.
Publisert:
19. sep 2002, kl. 12:08
|
Sist oppdatert:
7. Mar 2024, kl. 23:15
Av Marianne Alfsen
- Kvinner har større problemer med å bli anerkjent som flyktninger enn menn. Hovedårsaken er at det tradisjonelle synet på hvem en flyktning er, har imøtekommet menns behov for beskyttelse i langt større grad enn kvinners, sier Fastrup Ervik. Inntil nylig arbeidet hun med en doktoravhandling om kjønnsbasert forfølgelse og asyl ved Universitetet i Oslo.
Norge bruker definisjonen i FNs flyktningkonvensjon når de vurderer hvem som skal få asyl. Den sier at en flyktning har forlatt hjemlandet fordi han eller hun har «velbegrunnet frykt for å bli forfulgt på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en bestemt sosial gruppe eller politisk oppfatning».
Flyktningkonvensjonen ble laget på begynnelsen av 50-tallet den gang mor helst skulle bake småkaker mens far tok seg av verden utenfor husveggene. I tiårene som har gått, har både myndigheter og opinion sett for seg flyktninger i den frihetskjempende mannens skikkelse. Han som har pådratt seg diktatorens vrede i sin kamp for folkets rettigheter, gjennom sitt forfatterskap, sitt politiske undergrunnsarbeid eller andre «edle» handlinger. Et syn som har undertrykket realiteten i en lang rekke overgrep som hovedsakelig rammer kvinner.
- Konvensjonen er formelt kjønnsnøytral, men har ikke virket slik i praksis, er forskerens konklusjon.
Dårlig statistikk
Utlendingsdirektoratet (UDI) har ingen oversikt over hvor mange kvinner som på bakgrunn av kjønnsbasert forfølgelse har fått beskyttelse i Norge over tid.
- Vi kan ikke registrere grunnlaget for asylsøknader på data. Disse opplysningene er svært sensitive og Datatilsynet godtar ikke registrering av hensyn til personvernet, forteller avdelingsdirektør Paula Tolonen ved asylavdelingen i UDI.
- Det siste året har imidlertid pågangen om slik statistikk vært så stor at vi har laget manuelle lister. Så langt i 2002 har 34 kvinner fått opphold og fem avslag i saker der tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og andre kjønnsbaserte overgrep har vært hovedgrunnen for søknaden, fortsetter Tolonen. Hun har ikke oversikt hvor mange av de 34 som fikk opphold på humanitært grunnlag og hvor mange som fikk asyl. Avdelingsdirektøren mener behovet for statistikk som skiller ut kjønnsbasert forfølgelse er større eksternt enn internt i UDI.
- Jeg mener det er motsatt, kommenterer Helga Fastrup Ervik.
- UDI hadde hatt stor nytte av å se i hvor stor grad kjønnsbasert forfølgelse forekommer. Men da er det for dårlig å ikke skille mellom asyl og humanitært opphold. Det er asyl som er juridisk forpliktende. For å sikre konsekvent og forsvarlig saksbehandling, er det viktig å vite hvor mange det gjelder, påpeker Fastrup Ervik.
Snever tolkning
Utlendingsloven skal revideres i løpet av 2003. I lovutvalgets mandat står det at beskyttelse av kvinner på flukt skal prioriteres. Fastrup Ervik tror imidlertid ikke nøkkelen til en kjønnssensitiv flyktningpraksis bare ligger her.
- Lovverket er allerede på plass. Det dreier seg om fortolkning. Kvinner blir diskriminert fordi vi tolker forfølgelses-begrepet for snevert. Vi tar ikke hensyn til kvinners erfaringer.
- Det finnes ingen helhetlige retningslinjer om fortolking i et kvinneperspektiv, bare spredte rundskriv, avsnitt og uttalelser. Det er også få presedenssaker. Dessuten mangler vi kunnskap om menneskerettigheter og om bredden i overgrepene, sier Fastrup Ervik.
- Land som Storbritannia, Australia og Canada har allerede innført egne retningslinjer for behandling av asylsøknader fra kvinner, nettopp fordi de har sett gapet mellom reell og formell likebehandling.
Spesiell karakter
Tvangsgifte, æresdrap, tvangsabort, tvangssterilisering, tvangsbesvangring, kjønnslemlestelse - dette er eksempler på overgrep som hovedsakelig rammer kvinner. Ifølge Fastrup Ervik har overgrepene flere fellestrekk som skiller dem fra de overgrep vi tradisjonelt har lagt til grunn for asyl.
- Dette er fakta politikerne må ha klart for seg når de utformer vår fremtidige asylpolitikk, påpeker hun.
For det første finner overgrepet ofte sted i hjemmet, ikke i det offentlige rom.
- Det er blitt brukt som argument for å ekskludere slike overgrep fra internasjonal beskyttelse. Men skillet mellom «offentlig» og «privat» har ingen folkerettslig begrunnelse. I realiteten hindrer det kvinner fra å få beskyttelse, mener Fastrup Ervik.
Overgrep mot kvinner har ofte også seksuell karakter. Her har argumentet vært at det dreier seg om «vanlig» kriminalitet og ikke menneskerettighetsbrudd. I tillegg blir overgrep mot kvinner i stor grad kulturelt eller religiøst rettferdiggjort.
- Når noe blir «forklart» med religion eller tradisjon, tenker vi lett på overgrepet som mindre alvorlig og nærmest uunngåelig. Slik «toleranse» medfører at kvinner får dårligere beskyttelse enn de har krav på.
Kvinner utsettes i stor grad for overgrep fra ikke-statlige aktører. Først i 1998 endret Norge praksis med å skille mellom statlige og ikke-statlige aktører. Det avgjørende er ikke hvem overgriperen er, men om staten kan gi beskyttelse.
- I Norge har vi slått oss til ro med at enkelte land har lovverk som forbyr æresdrap, uten å se om loven blir omsatt i praksis, mener Fastrup Ervik.
Hordene kommer?
Når kvinnespesifikke overgrep diskuteres, hører vi ofte at «det skjer jo så mange». Paradoksalt nok blir utbredelsen av overgrep ofte brukt som argument mot å yte beskyttelse. Også i Norge har politikere i flere fløyer uttrykt bekymring for at «alle» muslimske kvinner vil kunne komme hit dersom slike overgrep skal gi rett til asyl.
- Det er grovheten i overgrepet som er avgjørende. Skiller vi ut kjønnsspesifikke overgrep blir lovfortolkningen grovt kjønnsdiskriminerende, påpeker Fastrup Ervik.
Flyktningkonvensjonen går ikke i detalj om hva forfølgelse egentlig er. Det er opp til myndighetene å fortolke. Da er det naturlig å bruke menneskerettighetene mener Fastrup Ervik.
- I mange land har myndighetene innsett at flyktningrett ikke er isolert fra menneskerettighetene. Her hjemme har den samme innsikten ligget langt inne. Mye endret seg i 2000 da den hjemlige debatten om kjønnslemlestelse og tvangsekteskap blant egne borgere startet. Politikerne begynte omsider å omtale disse overgrepene som brudd på menneskerettighetene. Den forståelsen ser vi nå begynner å feste seg også i asylpolitikken.
Politisk vilje
I dag anerkjenner myndighetene at norsk asylpraksis har fungert kvinnediskriminerende og det er politisk vilje til å gjøre noe med det. Vi begynner så smått å se resultatene av holdningsendringen. To pakistanske kvinner fikk asyl på slutten av 1990-tallet, etter å ha blitt truet på livet av familien da de giftet seg med den de elsket. En gambisk kvinne fikk tidligere i år asyl fordi hun stod i fare for å bli tvangsgiftet. For få år siden ville det vært uaktuelt.
- Mye gjenstår. For at asylpraksisen skal bli reelt kjønnsnøytral, må menneskerettighetskunnskapen styrkes hos de som utformer politikken og de som tolker den. Saksbehandlerne må få bedre kunnskap om forholdene i det enkelte land, spesielt om kvinners situasjon. Det må ikke komme som en overraskelse at kvinner ikke har lett for å snakke om seksuelle overgrep, mener Fastrup Ervik.
- Vi må ikke begrense oss til å se kvinner som ofre, som passivt lidende medlemmer av en «sosial gruppe». En reell endring i vår tenkning krever at vi ser kvinner som individer med rettigheter. Vi skal ikke gi kvinner beskyttelse fordi vi er snille, men fordi de har krav på det.
- Det er viktig å anerkjenne hva kvinner gjør, ikke bare hvem de er. Derfor er jeg ikke så glad i begrepet kjønnsbasert forfølgelse. Vi må bruke de tradisjonelle forfølgelsesgrunnene, som «politisk oppfatning» eller «religion». Det er like mye politisk sprengkraft i at en kvinne kjører bil i Saudi-Arabia eller nekter ekteskap i Pakistan, som at en mann skriver en artikkel i en undergrunnsavis. Hvis vi ikke anerkjenner det, forblir vår asylpraksis diskriminerende, avslutter Helga Fastrup Ervik. Frem til _1. juni neste år skal hun delta i en utredning om norsk asylpraksis blant annet i lys av kjønn. Undersøkelsen er del av arbeidet med den nye utlendingsloven.
Marianne Alfsen er frilansjournalist
Publisert i AmnestyNytt 2002/3