Debatten om Amnestys sjel

Av Thomas Horne

- Hvorfor trenger Amnesty et mandat?

- Fordi mandatet er et uttrykk for våre grunnleggende verdier, for hva vi skal arbeide med og hvordan. Det handler om vår identitet, om hvem vi er.

-Ett argument for og ett argument mot å velge fortsatt trinnvis utvikling av mandatet?

- Argumentet for er jo at vi kjenner denne modellen fra før. Den har tradisjon. Og den gir relativt stor grad av kontroll for organisasjonen når det gjelder Amnestys veivalg, fordi valgene foretas av medlemmene selv ved de internasjonale rådsmøtene. Argumentet mot er at den er lite beslutningseffektiv, lite fleksibel og kan føre til et ytterligere uoversiktelig mandat.

- Vil et klart avgrenset mandat gjøre Amnesty mer effektiv og målrettet?

- Ja, men det forutsetter at det som står i mandatet, ikke bare trekker grensene for hva Amnesty kan gjøre, men også avgjør hva Amnesty skal gjøre. Under alle omstendigheter vil det være begrensinger for hva Amnesty kan gjøre, om ikke i mandatet, så i ressursene. Og jeg mener at prioriteringer gjort ut fra hensyn til kapasitet må være like legitime som prioriteringer som går på at hva vi har lov til eller ikke, så lenge det er vi selv som bestemmer hva vi har lov til. Noen ganger oppfører vi oss som om mandatet skulle være våre ti bud som kommer fra det høye. Slik er det ikke! Disse budene har vi skrevet selv.

- Vil den trinnvise modellen være i pakt med vår oppfatning av Amnesty International som en menneskerettighetsorganisasjon?

- Noen hevder at den ikke er det. Det hersker frykt for at Amnesty står i fare for å bli lite aktuell og at vi vil miste vår internasjonal tyngde. Jeg har lyst til å peke på noe som for meg gjør debatten om mandatet litt alvorlig. Philip Alston, professor i menneskerettigheter, mener at Amnesty må akseptere at vår suksess har gjort at det vi setter på dagsorden når det gjelder brudd på menneskerettighetene, også har fått betydning for hvilke menneskerettigheter verden anser for å være viktige.

- Med andre ord, Amnesty har et ansvar?

- Ja, vi har et ansvar som går utover vår egen organisasjon. Alston mener at når Amnesty velger ikke å aksjonere mot brudd på økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, så fører det til at disse rettigheter kommer i skyggen av de sivile og politiske. Til tross for at Amnesty International hevder at menneskerettighetene er udelelige og universelle, så har vi altså i vår virksomhet delt dem! Vi arbeider for å fremme alle menneskerettigheter, men vi aksjonerer bare mot enkelte brudd på sivile og politiske rettigheter. Med dagens mandat, kan vi altså ikke aksjonere når masser dør av sult selv om hungersnøden er politisk motivert. Dette er det vanskelig å forklare med at det ligger utenfor vårt mandat, når mandatet er noe vi bestemmer over selv. Spørsmålet er da: Bør det høre med?

- Og til det er svaret?

- For min egen del tror jeg at vi vil være tjent med å tone ned skillet mellom sivile og politiske rettigheter på den ene siden og de økonomiske, sosiale og kulturelle på den andre. Jeg tror heller vi bør snakke om grove og mindre grove brudd på menneskerettighetene. Det vil si at bevisst undertrykking ved å nekte folk utdanning, like gjerne kan betraktes som grove overgrep, som å nekte folk retten til ytringsfrihet. På mange måter kan man jo si at å nekte folk kunnskap er det samme som å begrense deres mulighet til ytring.

- Den mest radikale modellen for vårt nye mandat er et mandat som omfatter alle menneskerettighetene i Verdenserklæringen og tilhørende konvensjoner. Ett argument for og ett argument mot?

- Det åpenbare argumentet for er at Amnesty International tar sin rolle som menneskerettighetsorganisasjon alvorlig, og visker ut skillene mellom ulike typer rettigheter, samt skillet mellom hva Amnesty kan arbeide for og hva vi kan aksjonere mot. Argumentet mot er at Amnesty International kan bli utydelig ved å brette ut hele lerretet, og at vi utsetter oss for forventninger om hva vi skal gjøre som det ikke er mulig å etterkomme.

- Hvilke konsekvenser vil denne plutselige utvidelsen av mandatet ha for Amnestys konkrete arbeid?

- Det er viktig å påpeke at alle, også tilhengerne av denne modellen, ser for seg at Amnesty utvider sitt arbeidsområde trinnvis. Hvis vi velger å utvide mandatet en gang for alle, betyr ikke det at vi nødvendigvis skal gjøre alt. Tvert imot, Amnesty må lære seg å si nei, også med andre begrunnelser enn at «dette er utenfor mandatet vårt».

- Hva vil det bety for folks oppfatning av Amnesty International dersom vi utvider mandatet til å omfatte alle menneskerettighetene?

- Det er det svært vanskelig å si. Vi ser jo at tema som var omdiskutert en gang i tida, i dag har blitt en del av Amnestys kjernearbeid, som for eksempel dødsstraff. Faren er at vi mister vår tydelighet og vårt særpreg ved å utvide grensene for hva vi skal arbeide med. Jeg tror imidlertid at særpreget først og fremst dannes av hva vi gjør og ikke av hva som måtte stå i mandatet vårt. Men jeg er ikke så redd for at et slikt mandat vil føre til et slags dramatisk hamskifte. Amnesty vil i lang tid framover fortsatt arbeide mot grove brudd på sentrale menneskerettigheter, men nå forhåpentligvis på begge sider av det tidligere skillet mellom sivile og politiske og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

- Er det stormannsgalskap å gi et løfte om at Amnesty skal arbeide med alle rettigheter?

- Enkelte vil si det, men jeg tror faktisk at vi allerede har tatt på oss dette løftet, da vi gikk fra å være en fangeorganisasjon til å være en menneskerettighetsorganisasjon.

- Den tredje av de modellene som virker mest aktuelle, bygger på et kjernebegrep som skal definere hva som er Amnestys viktigste arbeidsområder. Ett argument for og ett mot?

- Ett argument for et nytt kjernebegrep er at man avgrenser mandatet uten å legge faste grenser. Man sier noe om hva som skal være vårt hovedanliggende, ikke for å være eksklusiv, men for å få føringer for hva vi skal prioritere. Med dette mandatet kan vi si: «Vi kan vi gjøre alt, men vi velger å legge hovedvekt på dette». Det problematiske er spørsmålet om hva dette kjernebegrepet skal bestå av. Mandatet skal være tydelig, men ikke eksklusivt. Det skal være åpent, men ikke vidåpent, fleksibelt, men ikke utflytende. Det er klart at det må et kunstgrep til for å lage en slik formulering.

- Hva skal kjernebegrepet bestå av?

- Kjernebegrepet skal gi føringer for hvilke menneskerettigheter vi skal være særlig oppmerksomme på. Det kan for eksempel være krenkelse av ytringsfrihet. Det kan dreie seg om retten til liv og integritet. Her står vi for så vidt ganske nært Amnestys mandat i dag, men et nytt kjernebegrep bør åpne for aksjon mot brudd på økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

- I praksis betyr dette at Amnesty International kunne aksjonere mot politisk påført sultedød i Sudan?

- Ja, det kunne vi. Jeg mener at kjernebegrepet bør være såpass åpent. Det skulle bare mangle. Samtidig må det være en løpende vurdering om vi faktisk skal aksjonere eller ikke, bestemt ut fra situasjonen vi står overfor.

- Er denne modellen rett og slett en mild form for full spectrum approach, eller er den en litt videre utgave av trinnvis utvikling?

- Nei, ingen av delene. Men den er nok et kompromiss. Hvis jeg skal si noe personlig, så er det at det er visse ting ved de to andre alternativene som jeg helst vil at vi skal unngå. Jeg er skeptisk til de lange listene som dagens mandat har ført til, men jeg er også usikker på om vi skal ta skrittet full ut i en jafs uten å vite akkurat hva det vil innebære.

Publisert i AmnestyNytt 2001/1