Debatt: Vold mot menneskerettighetene?

Av Njål Høstmælingen

Innledningsvis må jeg understreke at jeg synes at denne internasjonale kampanjen er bra. Kampanjen setter fokus på et alvorlig og altfor omfangsrikt problem. En lang rekke land rundt om i verden ”mangler” lovgivning som forbyr vold mot kvinner, både i og utenfor ekteskap, og enda flere er de landene som regelrett unnlater å etterforske og pådømme slike saker. De kritiske kommentarene jeg har, knytter seg til den delen av kampanjen som fokuserer på vold mot kvinner i Norge og bruk av det juridiske menneskerettighetsbegrepet i den sammenheng.

Menneskerettighetene er bygget rundt et system av rettigheter og plikter. Helt grunnleggende er det at individene er bærerne av rettighetene, mens statene har de motsvarende pliktene. En privatperson vil dermed aldri kunne krenke menneskerettighetene. Samtidig er myndighetene i utgangspunktet bare ansvarlig for myndighetspersoners – og ikke privatpersoners – handlinger.

Amnesty International setter likhetstegn mellom ”kvinner i varetekt [som] blir misbrukt” og ”kvinner [som] terroriseres hjemme av voldelige fedre eller ektefeller” (se Vold mot kvinner – et menneskerettighetsbrudd). Det kreves en lang og solid argumentasjon for å bringe dette i en menneskerettslig trygg havn. En kvinne som misbrukes i varetekt, er fullstendig overlatt myndighetens kontroll. Den personen som misbruker kvinnen, vil typisk være en representant for myndighetene – en politimann eller en fengselsbetjent. Denne myndighetspersonen vil de nasjonale myndighetene måtte stå til menneskerettslig ansvar for. En far eller ektefelle, derimot, har ingen slik kobling til myndighetene i denne sammenheng. Her er det tale om enkeltpersoner som bryter straffeloven, ikke om statens brudd på internasjonale bestemmelser.

Denne innledende beskrivelsen av menneskerettighetenes grunnfjell, slår ikke nødvendigvis bena under kampanjens menneskerettslige grunnlag. Myndighetene vil kunne stilles til menneskerettighetsansvar i familievoldstilfellene dersom de private utsettes for en form for rettsfornektelse. Myndighetene har således en plikt til for eksempel å etterforske og pådømme drap og voldtekter, også der drap skjer som følge av familievold. De vil også ha en viss plikt til å beskytte borgernes personlige sikkerhet mot overgrep fra andre enkeltindivider. Dette er helt grei menneskerettighetsforståelse, og kampanjen er på trygg grunn her. Problemene oppstår når dette anvendes på norsk virkelighet.

Det ene problemet er at norsk praksis etter mitt skjønn er godt innenfor de internasjonale kravene som stilles til etterforskning og pådømmelse i kvinnevoldssaker. Amnesty International Norge er ikke enig i dette, og henviser her i sitt kampanjemateriell til FNs kvinnekomité. Komiteen uttalte januar 2003 om Norge at den ”er bekymret over at et ekstremt lavt antall voldtekter resulterer i rettssak og domfellelse, og at politiet og påtalemyndighetene henlegger et økende antall slike saker”. (A/58/38 (Supplement No. 38)). Komiteen vil at norske myndigheter opparbeider seg mer innsikt i forholdene, for deretter å kunne iverksette tiltak som bedrer anmeldernes situasjon. Komiteen taler ikke om noe menneskerettighetsbrudd i rettergangen, men kun om tiltak som kan bidra til å bedre situasjonen for anmelderne. Noe annet ville ha vært oppsiktsvekkende, særlig sammenlignet med situasjonen i svært mange andre land som komiteen også er satt til å overvåke. Det er ikke dermed sagt at politiet ikke kunne etterforske og forberede slike saker bedre, og på den måten bidra til å høyne andelen domfellelser – poenget mitt er kun at Norge ikke har noen menneskerettslig plikt til å gjøre det, fordi handlingspliktene ikke kan strekkes så langt.

Det andre problemet er knyttet til myndighetenes plikt til å forhindre at liv tas eller at personer utsettes for grov vold. Utgangspunktet for kampanjen er på trygg menneskerettslig grunn. Norge vil kunne bli stilt til ansvar eksempelvis dersom politiet av prinsipp ikke rykker ut ved trusler om drap mot kvinner eller ved familievold. Norge vil også kunne bli stilt til ansvar om det grovt diskrimineres mellom kvinner og menn i forhold den politibeskyttelsen som gis. Det kan stilles spørsmål ved om politiet gjør nok i slike tilfeller, men det blir fort spørsmål om ressursprioritering og politiets tolkning av akutte situasjoner. Det er uansett en altfor lang vei å gå fra norsk virkelighet til å kunne konstatere brudd på internasjonale menneskerettigheter også i disse tilfellene.

Det tredje problemet er at kampanjen indirekte inviterer til å svekke den anmeldtes menneskerettighetsvern. Det er her min kritikk av kampanjen er sterkest. Førstestatsadvokat Morten Eriksen har i et intervju med Amnesty International Norge i forbindelse med kampanjen uttalt at ”voldtektsofrene har i dag i praksis ikke noen reell menneskerettslig beskyttelse”. (Uten rett i norsk rett). Han sier at ”sjansene for en domfellelse i en voldtektssak er liten” og begrunner det blant annet med at ”beviskravene for straffeskyld er meget strenge”. Videre uttaler han at saker om voldtekt ”viser hvor vanskelig fordelingen av rett og rettferdighet mellom anmelder og anmeldte er”. Det Morten Eriksen kan synes å invitere til her – og som Amnesty International Norge flørter med – er å frarøve de ”uverdige” deres krav på rettferdig rettergang. Reglene om rettferdig rettergang gir den som er anklaget for en straffbar handling muligheter for å forsvare seg effektivt. Anmeldernes stilling tas ikke opp her – rettergangen er en ”kamp” mellom myndighetene og den anklagde. Rettergang og straff er samfunnets reaksjon overfor en overgriper, og er ikke primært ment å være noen trøst eller renselsesprosess for den som har blitt utsatt for overgrep. Det blir derfor menneskerettslig feil å snakke om ”fordeling av rett og rettferdighet mellom anmelder og anmeldte” i disse tilfellene.

Mine ankepunkter mot kampanjen er at den tøyer menneskerettighetsbegrepet for langt og at den kobler seg for tett opp mot en aksept av at voldsanmeldtes menneskerettigheter kan beskjæres. Det første ankepunktet kunne vært hindret gjennom å tone ned kampanjens ”menneskerettighetsgrunnlag”, og heller trekke inn mer moralfilosofiske og politiske begrunnelser. Det andre ankepunktet er vanskeligere å rette opp, men mye hadde vært vunnet om rettferdig rettergang – for alle parter – hadde stått mer i fokus.

Kampanjen har en pris i det at Amnesty International strekker sitt mandat svært langt. Kampanjen vil kunne bidra til å undergrave tilliten til Amnesty International, mest i forhold til troen på organisasjonens faglige fundament. Det kan også være at denne kampanjen bidrar til dem som mer eller mindre bevisst motarbeider de internasjonale menneskerettighetene i ly av ”kampen mot terror”, ”trusselen mot demokratiet” eller ”vern om ofrene”. Og det kan også være at Amnesty International vil oppleve at det kan bli umulig å leve opp til medlemmenes og de voldsutsatte kvinnenes menneskerettighetsforventninger – forventninger og ”forståelser” som bygger på nettopp denne kampanjen.

Det er viktig og riktig at ikke-statlige organisasjoner arbeider for realisering av de internasjonale menneskerettighetene. Det er viktig og riktig at organisasjonene også arbeider for å utvikle og modernisere rettighetene. Men det er avgjørende at det som er menneskerettigheter ikke spes for mye ut med hva som kunne ha vært menneskerettigheter. Hvis sammenblandingen blir for stor, og grensene for vage, vil menneskerettighetenes argumentasjonstyngde i neste runde bli svekket.

Jeg kan ikke konkludere med at kampanjen – sett som et hele – øver vold mot menneskerettighetene, men den synliggjør en grense som verken Amnesty eller andre menneskerettighetsorganisasjoner bør overskride.

Njål Høstmælingen er stipendiat ved Senter for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo.

Publisert i AmnestyNytt 2004/3.

Se svar på denne kronikken fra førstestatsadvokat Morten Eriken:

"Bør overgrepsofrene ekskluderes fra menneskerettslig vern?"