Debatt: Litt mer om Amnestys kampanje «Stopp vold mot kvinner»

Av Njål Høstmjælingen, stipendiat ved Senter for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo

Min hovedkonklusjon var at menneskerettighetsjussen er et lite egnet verktøy til å bekjempe vold mot kvinner. Poenget var å skape debatt, slik redaktøren av AmnestyNytt hadde invitert meg til å gjøre, og de to motinnleggene viser at debatt er det blitt. Men motinnleggene viser også at det er en faglig uenighet mellom oss tre om hvor langt statens positive menneskerettighetsforpliktelser kan strekkes. Før jeg går inn på denne uenigheten, må jeg komme med tre korte presiseringer.

Siden motinnleggene antar en så vidt personlig tone, må jeg understreke at vold mot kvinner for meg er helt uakseptabelt, uaktet om det er myndighetspersoner eller andre enkeltindivider som står bak volden. Jeg mener som de to øvrige at staten bør sette i verk effektive tiltak for å bedre voldsutsatte kvinners situasjon, og at staten kan finne støtte for slike tiltak i menneskerettighetskonvensjoner og i uttalelser fra internasjonale organer. Men den tredje presiseringen er i denne sammenheng den viktigste: den diskusjonen jeg gikk inn i, gjaldt den juridiske siden av menneskerettighetene for den norske delen av kampanjen. Sagt på en annen måte: rammene for diskusjonen er hva en norsk domstol vil måtte legge til grunn som gjeldende rett etter en riktig fortolkning av nasjonal rett og internasjonale menneskerettigheter. Det er dermed tale om hvilken juridiske plikt som påhviler staten, og hvilke rettigheter de voldsutsatte kvinnene har.

Eriksen kritiserer i sitt innlegg menneskerettighetsjussen av i dag for ikke å gi overgrepsofre den beskyttelsen han ønsker seg. Slik sett er våre to innlegg på linje. Eriksen trekker frem en dom avsagt av Europarådets menneskerettighetsdomstol (EMD) for å begrunne sitt syn (Calvelli og Cigolo mot Italia av 17. januar 2002). Denne dommen gjentar en lang rekke saker siden LCB mot Storbritannia av 9. juni 1998 om at staten ikke bare har en plikt til å avstå fra å ta liv, men «også treffe relevante tiltak for å sikre livene til dem som befinner seg innen statens jurisdiksjon» (avsnitt 48 i Calvelli og Cigolo). EMD fulgte opp LCB-dommen i Osman mot Storbritannia av 28. oktober 1998. Domstolen oppstilte her en rekke vilkår før statens positive ansvar kunne gjøres gjeldende (avsnitt 116). For at krenkelse skulle kunne konstateres, var det et vilkår at staten på handlingstiden kjente eller burde ha kjent til at det var en reell og umiddelbar fare for et bestemt individs liv som følge av kriminelle handlinger fra et annet individ. Et annet sett vilkår knyttet seg til om myndighetene hadde unnlatt å treffe tiltak som rimeligvis kunne forventes av dem eller ei. De to EMD-sakene Kaatee trekker frem, Z med flere mot Storbritannia av 10. mai 2001 og E med flere mot Storbritannia av 26. november 2002, er også høyst relevante, men gjentar prinsippene ovenfor.

En fjerde dom kan trekkes inn for illustrasjon, nemlig MC mot Bulgaria av 4. desember 2003. Det viktige med denne dommen, er at den omhandler direkte en stor del av det som er satt i fokus gjennom kampanjen, nemlig beskyttelse av voldtektsofre. Domstolen uttaler at «statene har en positiv plikt etter artikkel 3 og 8 i konvensjonen til å vedta strafferettslige bestemmelser som effektivt straffer voldtekt og gjennomføre dem i praksis gjennom effektiv etterforskning og påtale» (avsnitt 153). Dommen gjaldt i særlig grad den forståelsen av begrepet «voldtekt» som EMD kom frem til at bulgarske myndigheter - særlig gjennom sin praksis - la til grunn. Domstolen mente at etterforskningen i denne saken ikke var tilstrekkelig god, og at det var svært mange flere aktuelle og påberopte spor som skulle ha vært fulgt. Den understreket at «[e]etterforskningen og dens konklusjoner må være sentrert rundt temaet ikke-samtykke» (avsnitt 181), og slo fast at «etterforskerens og påtalemyndighetens tilnærming til saken ikke nådde opp til de kravene» som fulgte at EMK. Myndighetene hadde heller ikke tatt tilstrekkelig hensyn til at saken gjaldt en mindreårig jente. Domstolen kritiserte også myndighetene for at etterforskningen var belemret med betydelige forsinkelser. Myndighetenes anførsler om at hun kunne benytte sivilrettslige kanaler heller enn de strafferettslige, ble avvist av domstolen som ineffektive i denne sammenheng.

Alle disse dommene gir staten et juridisk ansvar for hva individene gjør med hverandre. Problemet er hvor langt dette juridiske ansvaret strekker seg, og det er her våre veier - i alle fall tilsynelatende - skilles.

Det er klart at norske myndigheter ville lide samme skjebne som de bulgarske i en tilsvarende norsk sak. I så fall måtte norske myndigheter - i spesielle enkelttilfeller eller som mer gjennomgående praksis - fortolke voldtektsbegrepet i straffeloven og utvise en ineffektivitet i etterforskningen på linje med de bulgarske. Dette bringer oss over i kvinnediskrimineringskomiteens anbefaling: norske myndigheter bør opparbeide seg mer innsikt i og kunnskap om disse forholdene. Denne innsikten vil ikke bare gi myndighetene et grunnlag for å treffe effektive tiltak for bedring av voldsutsatte kvinners situasjon, men også gi enkeltindivider et grunnlag for en rettsprosess. Her kan en tenke seg argumenter langs linjer om at kvinner er dårligere beskyttet mot vold enn menn, eller at ressursene i voldssaker skjevfordeles uten at myndighetene kan gi tilstrekkelig god begrunnelse (artikkel 2 og artikkel 3 sammenholdt med artikkel 14). Det juridiske problemet her er å få til å overføre de generelle trekkene til en individuell klagesak.

Jeg tror vi kan enes om at etter gjeldende rett kan staten i visse tilfeller bli trukket til menneskerettslig ansvar i saker om privat vold mot kvinner, men at det skal mye til. Uenigheten går vel mest på hvor langt ansvaret kan strekkes. Det kan synes som om et for stort område tilsynelatende er påtenkt domstolene, men som ved nærmere studier viser seg at ikke er det likevel. På den annen side er menneskerettighetsjussen ikke lagt en gang for alle, og EMD tolker konvensjonen dynamisk slik at den skal være aktuell i dagens samfunn. Konvensjonen kan derfor i fremtiden utvikles til å dekke flere av de sakene som kampanjen -favner, men noen likestilling av -«private» og «offentlige» voldssaker tror jeg aldri vil skje. I argumentasjonen må en skille klart mellom juss og politikk og mellom jussen slik den er og jussen slik den subjektivt sett burde være. Sammenblanding her tjener verken saken eller det offeret som forgjeves ledes til domstolene med sin sak.

Hovedinnvendingen min mot kampanjen var at den indirekte inviterte til å svekke den anmeldtes menneskerettighetsvern. Jeg hadde trodd det skulle bli mer debatt omkring denne påstanden, og følger derfor opp med noen spørsmål: Er det gitt at den som er anmeldt, mistenkt, siktet eller tiltalt er «overgriper» eller «gjerningsmann», slik det gjennomgående formuleres i det ene motinnlegget? Er det ikke litt paradoksalt for Amnesty i Norge at en sentral støttefigur for «overgrepsofrenes menneskerettigheter» er en førstestatsadvokat, hvis profesjon er å få mennesker pådømt og tale statsmyndighetens - og ikke individets - sak? Forsvinner de viktige nyansene i Amnesty i Norges kampanje, også det fundamentale skillet mellom den mistenkte og den endelig pådømte, kanskje fordi slike kampanjer nettopp må være «enkle» og «populære» i form og innhold for å fenge opinion og påvirke myndigheter? Bør ikke nettopp Amnesty hamre inn to budskap samtidig i en kampanje som dette, i alle fall slik at vold mot kvinner må bekjempes innen de rammene rettsstaten aksepterer?

Publisert i AmnestyNytt 2004/4

Les Morten Eriksens svar her

Les Amnestys svar til Njål Høstmælingen her