Deadline

Av Shabana Rehman

Folk er mer opptatt av hvordan de vil bli husket enn av å leve livet. OK - det var et sitat fra den siste amerikanske selvutviklingsboken jeg har slukt. Men den lærte meg noe om tidsbruk. Ikke i et dagsperspektiv, men i et livsperspektiv. Da mener jeg heller ikke slik som hva jeg skal bli når jeg blir stor, men hva som skal skje før jeg dør.

Jeg begynte på en liste. Ifølge boken skulle jeg skrive 50 ting jeg kunne tenke meg å gjøre før jeg dør. Helt uten begrensninger. Mye rart kom opp. Jeg var for eksempel ikke klar over at, hvis jeg hadde nok tid, kunne tenke meg å bli professor i engelsk, lære meg å ri på ville hester, leve i et tibetansk kloster, bruke opp alle pengene mine på designershops i London, og selvsagt, redde verden. Skrive bøker.Arrangere brylluper. Skrive kritiske artikler om ekteskapet. Bli verdensmester i sjakk. Skrive et drama. Eller bli en flink husmor? Nei, forresten.

I ren new age-stil våknet hjernecellene mine og begynte å leke med tanken om at alt er mulig. Hvis man virkelig bare vil. Det er ikke sikkert det blir perfekt, det er ikke engang sikkert at det er gjennomførbart, men gidder man å starte på noe som var utenkelig bare ved å tenke på at det kan la seg gjøre, vil ting begynne å skje. Nå fikk jeg nesten en magisk-religiøs kontakt med energieri meg. Trodde jeg. Det er jo fantastisk. Jeg trenger ikke sitte å støve ned på hjemmekontoret. Jeg kan løpe ut. Og? Gjøre akkurat det som passer meg. Tanken var som en vitaminnnsprøytning.

I det det gikk opp for meg at livet har en deadline, fikk jeg dårlig tid.

Livet mitt består av mange deadlines. Som skribent, som artist. Jeg klarer ikke å holde tritt med noen av dem. Det viktigste er ikke å holde deadlines. Men å leve som om man kan dø, når som helst. Vi blir født og vi skal dø. Det høres enkelt ut. Men hva fyller vi tiden i mellom med?

Jeg har kastet bort mye tid i mitt liv. Sittet og glant i veggen, låst meg inne på rommet mitt, eller falt i transe over alle planer jeg har hatt lyst til å gjennomføre.

Døden er den absolutte deadline. Men i motsetning til deadlines vi har i livet, vet vi ikke hva som vil skje etter døden. Vi tror en masse, men en ting vet vi, døden vil komme. Over vårt lik.

Perspektiv er et fint ord. Det er slik som man får når man sitter og klager på hvor rotete det er i ens eget hus, selv om en aldri løfter så mye som en finger for å gjøre noe med det. Og så plutselig ser du en TV-dokumentar om en sjuåring som har 12 timers arbeidsdag, og som er takknemlig for å få noe å spise. Livet er urettferdig. Og de små bagatellene som vi i den velfødde delen av verden koser oss med, er tidstyver likevel. Et problem er jo noe som oppleves som et problem. Og hvis tid regnes i penger, så er det riktig at de rikeste av oss er de fattigste. For er det en ting som ikke gjør forskjell på noen, så er det døden. Døden har mer å lære oss enn vi har våget å tenke på. Mye er blitt tenkt og skrevet, for ikke å si spådd om hva som kan eller vil skje etter døden. Men deadlinen, det at vi alle skal dø, at det er bare spørsmål om tid og hva det gjør med oss, forandret min innstilling til livet. Ikke bare livet, men viljen til å påvirke den verden vi lever i. Til å skape et bedre liv. Prøve i hvert fall!

Hvorfor er folk redd for døden? Vi lærer for lite om døden - det burde finnes en Dødens Dag, hvor vi kan vise vår ærefrykt, respekt og aksept av vår deadline. Hele vårt liv er betinget, fordi vi skal dø.

Derfor sluttet ting å hindre meg. Alt fra bagateller til livets virkelige alvorlige sider kom i et nytt og mer kompromissløst lys. Viktige spørsmål, som hvorfor folk dreper hverandre for ærens skyld. Eller hvordan vi kan tolerere at gamle mennesker som skal dø snart, må lide i ensomhet. Fortjener mennesker det?

Publisert i AmnestyNytt 2004/1