Dannet drap

Tekst: Ingunn Haraldsen Foto: Siv Dolmen

- Når man tar liv i statens navn, er det da henrettelse eller mord, spør Cecilie

Ore.Om en knapp måned starter prøvene til «Dead Beat Escapement» som har urfremføring i Operaen i oktober. Tekstene til operaen har hun utformet sammen med dramaturg og librettist Bibbi Moslet. Librettoen er basert på dødsdømte fangers siste uttalelser og deres ønsker for sitt siste måltid.

- Tekstmaterialet hentet vi fra amerikanske fengsler, men vårt ønske er å belyse dødsstraff på et generelt nivå. To av ti nordmenn er ifølge Amnesty for dødsstraff, derfor mener vi at temaet også har relevans for et norsk publikum, sier Ore. Hun referer til en undersøkelse Amnesty gjennomførte i 2005 der 21 prosent nordmenn sier de er for dødsstraff i Norge ved særdeles grove drap.

Bøddel fra ni til fire

Cecilie Ores engasjement mot dødsstraff går langt tilbake. Hun har vært Amnestymedlem i en årrekke. Som komponist og kunstner har hun alltid vært opptatt av etiske problemstillinger.

- Jeg tror ingen virkelig kan forstå hvordan det er å vente på en tidsbestemt død. Men det er liten tvil om at tiden er viktig for en dødsdømt. Tid gir håp, men utgjør samtidig den største trusselen når du sitter på death row.

Ideen til operaen kom da Ore leste et yrkes­portrett av en bøddel som jobbet i et amerikansk fengsel. Hun ble opprørt over hvordan det var mulig å snakke om arbeidet med å sette giftsprøyten som om det var en vanlig kontorjobb.

"Fuck you. Give me my rights. Fuck you.
Give me my life back."

En fanges siste ord

Cecilie Ore og Bibbi Moslet har gjort grundig re­search. De har lest gjennom hundrevis av nedskrevne siste ord, last words, fra dødsdømte fanger. De har pløyd igjennom utallige bøker om dødsstraff, beretninger fra advokater, bødler, fengselsvakter og pårørende. Sammen har de valgt ut og bearbeidet de siste ordene til 21 dødsdømte. Forestillingen fremføres av fem solister og syv dansere, alle menn.

- Gi meg rettighetene mine

- Hvert utsagn fra fangene er vidt forskjellige, og gjør et sterkt inntrykk. Vi valgte å bruke tekstene fra de dødsdømte for å belyse temaet. De dødsdømte selv vet best hvordan det er å skulle vente på sin egen henrettelse, sier Ore.

Noen er rasende og skriker «Fuck you, give me my rights. Fuck you, give me my life back». Andre er lei seg: «Tell mama, I love her». Enkelte er så nervøse at de ikke kan snakke og noen har mistet forstanden. Det finnes også dem som hevder sin uskyld. En fange valgte å synge «Silent night» som sitt siste ord.

Et par timer før henrettelsen får den dødsdømte tilbud om et siste måltid. Hva fangene ønsker å spise før henrettelsen er derfor også med i operaen. Noen vil ha opptil et dusin egg, flere hamburgere, kaker og iskrem. Andre vil bare ha et eple eller en kopp kaffe. Og noen avslår tilbudet om et siste måltid.

- I tidligere tider hadde dette måltidet en funksjon. Det var et ønske om at den dødsdømte ikke skulle gå sulten inn i det neste liv. Senere ble det et forsoningsmåltid mellom bøddel eller dommer og den dødsdømte. I dag er det rituelle innholdet tatt ut av sin kontekst, og derved fremstår det siste måltid som meningsløst og absurd. Jeg mener det er et privilegium å ikke vite når man inntar sitt siste måltid, sier Ore.

Fra prøvene til forestillingen Dead Beat Escapement Foto: Greg Rødland Buick

Farlig forestilling

- Hvordan oversetter du dødsstraff til musikk?

- Jeg har forsøkt å sprenge konvensjonene om opera som episk melodrama. Bruken av et tradisjonelt operaorkester ville ha virket fremmedgjørende i dette stykket. Musikken tar utgangspunkt i tekstene og understreker ordenes innhold i sitt rytmiske og melodiske uttrykk. Den er solistisk og à cappella. Det har vært viktig å plassere mennesket i sentrum. Jeg ønsker at publikum skal komme under huden på de dødsdømte, bli konfrontert med deres skjebnesvangre situasjon, forteller Ore.

- I tillegg til det vokale og sangbare har jeg derfor tatt utgangspunkt i menneskelyder. Hosting, kremting, smatting, slurping, pust og hjertelyder blir projisert over åtte høytalere plassert rundt publikum. Vi ønsker at lydbildet skal kunne virke gjenkjennelig, slik at det er mulig å identifisere seg med de dødsdømte. Slik vil forhåpentligvis forestillingen bli ‘farligere’ og mer virkningsfull.

- Hvordan er operaens form bygget opp?

- For at tekstene skulle kunne inngå i en videre musikkdramatisk sammenheng måtte de bearbeides, og gjennom dette arbeidet begynte en overordnet form å tre frem: En livssyklus. Derfor starter Dead Beat Escapement med en barneregle: Humpty Dumpty, og avsluttes med en tekst om døden av Harold Pinter: Death. Plottet er ikke narrativt i tradisjonell forstand. I stedet for å møte bare én dødsdømt skjebne, danner de utvalgte 21 siste ord en kaleidoskopisk helhet.

Slutter aldri å stille spørsmål

Ore er opptatt av at skapende kunstnere ikke må estetisere seg vekk fra viktige problemstillinger i samfunnet.

- Opera som kunstform har til alle tider speilet samtiden gjennom historien og mytologien. Makt, hevn, svik og begjær er noen av operalitteraturens viktigste ingredienser, og gjennom disse setter operaen som drama spørsmålstegn ved dypere etiske dilemmaer som menneske og samfunn er stilt overfor. Dead Beat Escapement føyer seg inn i denne tradisjonen.

Av tidligere egne stykker, nevner hun A - Ein skygge­opera og vokalverket Schwirren som eksempler på kunstverk med et politisk innhold.

- Kunstnerne må aldri slutte å stille spørsmål, provosere og forholde seg til ubehaget i verden. Å komponere musikk er mer enn å skrive noter. Å skrive musikk er å utforske verden, sier Ore og leg­ger til: - Dead Beat Escape­­ment prøver å sprenge konvensjonene om opera som episk drama.

Brutalitet

Cecilie Ore håper at hennes nye opera vil skape debatt om dødsstraff som av­straffelsesmetode.

- Hva vil det si å være sivilisert? Dette var et av spørsmålene som meldte seg tidlig i arbeidsprosessen med Dead Beat Escapement. Ønsket var å ta opp et tema som både er dagsaktuelt og har sterke røtter i vår historie. Hva skjer med menneskene i et samfunn hvor staten dreper? Kan vold løse vold når man vet at brutalitet så og si alltid utløser mer brutalitet? Kan hevn gi rettferdighet? Er det i det hele tatt mulig å ta livet av mennesker på en dannet og sivilisert måte? Er det sivilisert å ta liv?

- Mange av fangene har begått grufulle handlinger, men gir det oss retten til å drepe dem, spør Ore og fortsetter:

- Det må finnes andre måter å straffe på. Det er heller ikke slik at dødsstraff nødvendigvis gir den beste forsoning for de etterlatte.

Erfaringer viser at de som tilgir forut for henrettelsen klarer seg bedre i ettertid, enn de som bare ønsker gjerningsmannen død.

- Vi kan bruke dødsstraff som barometer på hvor langt siviliseringsprosessen er kommet, mener Cecilie Ore.

Publisert i AmnestyMagasinet 2008/3