Bumerangene som skapte norsk rettshistorie

Av Lars Hoff

Anders Bratholm, nå pensjonert professor i strafferett, vet ikke om han vil kalle seg selv en menneskerettighetsforkjemper. Men han er opptatt av å bekjempe grov urett som i de såkalte bumerangsakene i Bergen. Det er ikke minst takket være Bratholms engasjement at de syv politivoldofrene som i 1988-90 ble dømt for falsk anklage og satt i fengsel, endelig ble frifunnet 16. april i år.

Den bumerangen som politi-og påtalemakt sendte ut fikk den til slutt selv i hodet. Det er i dag bredt akseptert at faren for at politifolk heller vitner falskt enn å vitne mot kolleger for ulovlig politivold er så stor at man må se bort fra slike vitnemål. Fenomenet er internasjonalt kjent som "stillhetens konspirasjon". Politivold rammer særlig ressurssvake ungdommer.

Takk til Amnesty

Bratholm benytter anledningen til å takke varmt for Amnesty Internationals innsats i saken. Amnesty sendte høsten 1987 to etterforskere til Bergen hvor de foretok en rekke intervjuer, og samlet inn materiale om den påståtte politivolden. I sin rapport hevdet de å ha funnet et "mønster av mishandling gjennom en periode på flere år" ved Bergen politikammer.

I motsetning til den norske påtalemyndigheten har Bratholm den største respekt for Amnestys etterforskning. - Da jeg besøkte Chile i 1986 for å undersøke situasjonen for menneskerettighetene der, hadde jeg med meg en fersk Amnesty-rapport om landet. Jeg kunne så å si følge i Amnestys fotspor. Alt som sto i rapporten stemte fullstendig med mine egne observasjoner, forteller Bratholm.

- Tilbake i Norge dro jeg til Bergen for å holde foredrag om Chile. Nå fikk jeg kjennskap til hvordan min kollega Gunnar Nordhus’ bil ble forfulgt av en politibil når han skulle ut å intervjue personer som hevdet å ha vært offer for politivold. Sannelig var det ikke et juntapolitivesen som regjerte i Bergen også!

17 år lang norsk unntakstilstand

Bratholms befatning med bumerangsakene startet helt tilbake i 1981 da Justisdepartementet ba ham bli med i et utvalg som skulle granske holdbarheten av bl.a. en forskningsrapport om volden i Bergen. Forfatterne av rapporten, Gunnar Nordhus og Edvard Vogt, hadde bl.a. kommet fram til at syv prosent av den ulovlige volden i byen var politivold, noe som vakte stor oppsikt. Granskingsutvalget gikk god for voldsrapporten. Politiorganisasjonene raste.

Høsten 1986 la så Nordhus og Bratholm fram en ny rapport som fokuserte på politivolden ved Bergen politikammer. Riksadvokaten ba nå Oslo politikammer om å etterforske sine kolleger i Bergen. Resultatet var at 367 av de 368 etterforskede sakene ble henlagt. Én politimann fikk forelegg for lugging, men ble senere frikjent. Ingen av de 230 politifolkene som ble avhørt hadde noen gang sett ulovlig politivold.

Istedenfor at noe ble gjort med den politivolden forskerne hadde avdekket, fikk vi bumerangsakene: Syv av politivoldofrene ble tiltalt for "falsk anklage" og dømt til fengselsstraffer på mellom seks og ni måneder. "Bevismaterialet" var nesten utelukkende vitnemål fra polititjenestemenn - til tross for at riksadvokaten hadde uttalt at slike vitnemål ikke måtte være utslagsgivende. Men dommene ved Gulating Lagmannsrett i Bergen falt i en atmosfære preget av hetsstemning rettet mot voldsforskerne og deres informanter.

Ikke bare Amnesty, men også voldsforskerne og til og med enkelte kritiske journalister (fra NRK) ble satt under politietterforskning. Vogt og særlig Nordhus ble gjennom en årrekke trakassert av Bergenspolitiet. Nordhus ble bl.a. tiltalt for falsk forklaring og vitnepåvirkning, men ble frifunnet. Bratholm ble selv involvert i en injuriesak anlagt av Norsk Politiforbund og Politilaget i Bergen. Han anla motsøksmål og vant, mens politiorganisasjonene trakk sitt søksmål.

Bratholm er svært kritisk til måten pressen, og særlig Bergenspressen, dekket politivold-og bumerangsakene. Han tror årsaken til at store deler av pressen dekket saken så ensidig til politiets fordel, er at journalistene er avhengige av å ha et godt forhold til politiet for å kunne få informasjon fra dem. Dermed bidro pressen til opinionspresset og justismordene.

Høyesterett: - Politifolk løy

I 1996 ble de syv bumerangsakene begjært gjenopptatt, men begjæringen ble avvist av Gulating Lagmannsrett. I januar 1998 besluttet Høyesterett énstemmig at det skulle gjennomføres en ny rettsrunde for de syv sakene. Landets øverste domstol slo samtidig fast at polititjenestemenn ikke hadde særlig troverdighet i saker som dette. I bumerangsakene er det overveiende sannsynlig at noen av politifolkene har forklart seg usant, konkluderte Høyesterett. De syv ble så frikjent i lagmannsretten. Nå vil deres forsvarere kreve erstatning.

Hva tror så Bratholm om situasjonen i dag? - Jeg tror at det er mindre tilfeller av politivold i Bergen og Norge i dag enn på 1970- og 80-tallet. Tilstandene ved Bergen politikammer var dessuten mye verre enn f.eks. i Oslo. Bergen hadde den gang antakelig det mest voldelige politikammeret i hele Norden.

Og er det noe som kan gjøres for å styrke vernet om menneskerettighetene i Norge? - Selv om menneskerettighetene stort sett blir respektert i landet vårt, kan jo allting bli bedre, svarer Bratholm. Det bør bli lettere å gjenoppta saker hvor man frykter at det har skjedd justismord, men dette koster penger. Derfor burde ordningen med fri rettshjelp være mye mer generøs enn den er i dag. Å etablere en uavhengig klagerett som kan avgjøre om saker skal gjenopptas, ville også styrke rettssikkerheten. I Danmark, som har hatt en slik klagerett siden 1939, var gjenopptakelsesprosenten lenge betraktelig høyere enn i Norge. Etter at saken mot Per Liland ble gjenopptatt i 1994, virker det som det er blitt lettere å få gjenopptakelse også hos oss.

Bratholm trekker også fram eldreomsorgen og psykiatrien som områder hvor vernet om enkeltindividet kan bli bedre. Den spreke 78- åringen holder nå på å skrive en bok om sin innsats i politivold- og bumerangsakene gjennom 17 turbulente år. Han krever ikke ny etterforskning av politivoldsakene i Bergen eller at politifolk blir dømt. Men med boken håper han å fjerne all gjenværende tvil om at politivoldofrene i Bergen stort sett snakket sant.

Publisert i AmnestyNytt 1998/3