Brasil er et land som historisk sett har slitt med strukturelle menneskerettslige utfordringer langs hele spekteret av rettigheter.

Regjeringsperioden til Jair Bolsonaro (2019 – 2022) innebar en dramatisk negativ utvikling:

• Fiendtlig retorikk mot miljø- og menneskerettighetsforkjempere, urfolk, quilombolas, landløse bønder, kvinner og LHBTIQ+ personer.
  
• Nedrustning av institusjoner med ansvar for å beskytte og overvåke situasjonen til menneskerettighetsforkjempere, urfolk og andre tradisjonelle grupper, samt klima og miljøet.
  
• Sivilsamfunnets deltakelse i offentlige beslutningsprosesser ble begrenset og myndighetene ble stadig mindre transparente. Desinformasjon hadde også en negativ påvirkning på folks rettigheter.
  

Alt dette førte til en svært negativ utvikling for beskyttelsen av menneskerettighetene. På toppen av det hele ble menneskene i Brasil rammet uforholdsmessig hardt på grunn av en skandaløs håndtering av den globale covid-19 pandemien. 

Regjeringen til President Lula har markert et tydelig skille med sin forgjenger, på mange av de ovenfornevnte områdene, hvilket er positivt. Likevel er situasjonen for mange særdeles prekær.   

Miljø- og menneskerettighetsforkjempere 

Det var ingen land i verden hvor det ble drept så mange miljø- og menneskerettighetsforkjempere, mellom 2012 og 2021, som i Brasil. Ifølge Global Witness ble 342 drept, og en tredjedel av disse var urfolk og afroetterkommere. 85% av drapene skjedde i Amazonas. Drapene fortsatte i 2022 (34) og i 2023 registrerte Frontline Defenders 24 drap på menneskerettighetsforkjempere.  

Landkonflikter er en av de viktigste driverne bak overgrepene, som forekommer i rurale områder, mot miljø- og menneskerettighetsforkjempere i Brasil. Tømmer, dyrkbar mark, mineraler, olje og fornybar energi er blant naturressursene som tiltrekker seg interesse fra mange ulike aktører; politikere, næringsliv og mer eller mindre organisert kriminalitet. Mellom disse aktørene finnes det mange gråsoner.   

FNs spesialrapportør for situasjonen til menneskerettighetsforkjempere forteller at risikoen for menneskerettighetsforkjempere er utstrakt og vedvarende, angrepene ekstremt voldelige og de som er mest marginaliserte og opplever mest diskriminering er mest utsatt, slik som urfolk, quilombolas, svarte, fra elvesamfunn (riberinhos), fra rurale områder eller arbeiderklasseområder.  

I 2004 lanserte Brasil “Programa Nacional de Proteção aos Defensores de Direitos Humano”, et program for å beskytte menneskerettighetsforkjempere. Dette har ikke blitt opprettet i samråd med noe juridisk rammeverk, og i stedet har dekreter definert politikken for å beskytte menneskerettighetsforkjempere. 

Programmet har, slik Justica Global og Terra de Direitos har beskrevet, vært preget av en rekke svakheter som gjør at programmet har vært langsomt, hatt lav kapasitet og vært ineffektivt. Budsjett, manglende gjennomsiktighet, institusjonelle svakheter og manglende tilpasning til lokale omstendigheter og identitet er blant svakhetene organisasjonene har fremhevet. Programmet har heller ikke vært fullt utrullet i alle delstatene, og FNs spesialrapportør for situasjonen til menneskerettighetsforkjempere understreker at sivilsamfunsorganisasjoner, ikke staten, implementerer programmet, til tross for at staten har ansvaret for å beskytte menneskerettighetsforkjempere.   

Menneskerettighetsforkjempere som blir truet eller angrepet kan heller ikke stole på at rettssystemet vil gjennomføre effektive etterforskninger og ansvarliggjøre dem som er skyldige da det hersker stor straffefrihet for slike forbrytelser.  

I 2022 ble Brasil dømt i Den inter-amerikanske menneskerettighetsdomstolen for drapet på Gabriel Sales Pimenta, og som et delsvar på denne dommen, i 2023, ble det opprettet en tverrfaglig arbeidsgruppe, «Grupo de Trabalho Técnico Sales Pimenta», som i desember 2024 la frem både et lovforslag og et forslag til plan for å beskytte menneskerettighetsforkjempere. 

Brasil signerte Escazú-avtalen i 2018, men har fortsatt ikke ratifisert denne avtalen som vil styrke rammeverket og forpliktelsen til å beskytte miljø- og menneskerettighetsforkjempere. Lula ba kongressen, våren 2024, om å begynne arbeidet med å ratifisere avtalen. 

Urfolks og andre tradisjonelle gruppers rettigheter 

Urfolk og andre tradisjonelle grupper som quilombolas og riberinhos er avhengige av å leve i tett tilknytning til sine landområder for å kunne ivareta og utøve sin kultur. Derfor er deres rettigheter til deres historiske landområder anerkjent i internasjonal menneskerettslov, og forvaltning av naturressursene som er på disse landområdene forutsetter fritt, forhåndsinformert, samtykke (FPIC). De menneskerettighetsforkjemperne som tilhører disse gruppene er også de som er mest utsatt, som beskrevet ovenfor. 

Disse gruppene krever at; inntrengere fjernes, landområdene markeres og anerkjennes som deres, miljøkriminalitet straffes og at gruppene mottar kollektiv beskyttelse. I perioden 2016 – 2022 suspenderte myndighetene prosessen med å avklare landrettigheter.

Lulas regjering derimot har økt tempoet på anerkjennelsen av territorier som tilhører urfolk og quilombolas, men fortsatt er det mange som venter og arbeidet går for langsomt.

Ikke bare går arbeidet langsomt, men det er sterke krefter forsøker å få innført en lov som vil hindre urfolk å bli tilkjent sine tradisjonelle landområder med mindre de var bosatt på disse i 1988, året Brasils grunnlov ble innført (doktrinen kjent som «Marco temporal»). Skulle dette aksepteres, vil for eksempel urfolk som ble fordrevet fra sine tradisjonelle landområder før 1988 ikke ha mulighet til å få de tilbake, noen gang.  Denne “doktrinen” ble først avvist av Brasils høyesterett i september 2023, men allerede i desember samme år vedtok kongressen på nytt denne doktrinen. Amnesty International, FNs spesialrapportør for urfolks rettigheter og store deler av brasiliansk sivilsamfunn har advart mot at denne doktrinen vil være et brudd på internasjonale menneskerettigheter. I Kongressen har det blitt iverksatt en megling og forsoningsprosess, men urfolksorganisasjonen APIB har forlatt prosessen.    

Klimaendringene rammer skjevt 

Ekstremregn, landskred, oversvømmelser, tørke og skogbranner er blant konsekvensene av klimaendringer i Brasil. Samtidig opplever mange konsekvensene av avskoging, forurensing av elver og manglende klimaberedskap. I Brasil rammer dette skjevt; personer som bor i fattigdom, hvilket ofte er afroetterkommere, urfolk eller andre utsatte grupper rammes uforholdsmessig hardt av klimaendringene og dårlig miljøpolitikk. Kvinner fra utsatte grupper rammes særlig hardt.     

Amnesty og «Vozes negras pelo clima» (svarte stemmer for klimaet) har dokumentert hvordan særlig svarte kvinner i Brasil utelukkes fra beslutningsfora, og fratas muligheten til å bidra til utformingen av en politikk som kunne bidra til å beskytte rettighetene deres og miljøet. De er en ressurs som må få delta i politikkutforming rundt klima, miljø og menneskerettigheter.

En Amnesty-rapport viser at skadene fra ekstremregnet og de påfølgende oversvømmelsene i delstaten Rio Grande do Sul i 2024 også skyldtes eller ble forverret som følge av avskoging, dårlig byplanlegging og svekkede miljøreguleringer. Hendelsene rammet 2,4m mennesker, hvorav over 600,000 ble fordrevet, 184 døde og 25 er savnet. 72,9% av beboerne i utsatte områder var svarte, mens også quilombolas, urfolk, eldre, LHBTIQ+ personer og personer med funksjonsnedsettelser også ble særlig rammet på ulike måter.

Systematisk rasisme og politivold 

Rasismen i Brasil er systemisk, institusjonell og interseksjonell. Det kommer blant annet til uttrykk gjennom politiovergrep som særlig rammer svarte mennesker som bor i fattigdom. I to tiår har Amnesty International dokumentert hvordan politioperasjoner i favelaer medfører ulovlige drap, hovedsakelig på unge, svarte gutter og menn. Offentlig sikkerhetspolitikk kriminaliserer den svarte befolkningen. Politioperasjoner som resulterer i dødsfall blir ofte karakterisert som «suksessfulle», og antallet døde og kriminaliserte rettferdiggjøres ved å stigmatisere folk som «narcos» eller «kriminelle». Dette må sees i sammenheng med den mislykkede «krigen mot narkotika». 

Situasjonen viser at sikkerhetsstyrkene mangler effektiv overvåkning og at de sjelden holdes ansvarlig for selv de groveste menneskerettighetsbruddene, og straffefriheten medfører gjentatte ulovlige drap som rammer svarte gutter og menn uforholdsmessig hardt. Ifølge det Brasilianske forumet for offentlig sikkerhet ble minst 43.171 personer drept av sivil- eller militærpoliti mellom 2013 og 2021. I 2013 ble det registrert 2.212 drap, mens 6.381 ble drept i 2023. 

Amnesty International har også dokumentert hvordan familiemedlemmer, i søken på sannhet, rettferd og kompensasjon, i sin rolle som menneskerettighetsforkjempere trues, angripes og kriminaliseres. Kvinner og andre familiemedlemmer vil opplever stadig unødvendige utfordringer i søken etter informasjon om fremgangen i etterforskningen av overgrep og drap begått av sikkerhetsstyrkene, og lite statlig støtte.  

Amnesty International har også satt søkelyset på at kvinner opplever spesifikke og differensierte former for overgrep fra sikkerhetsstyrkene i «krigen mot narkotika», inkludert seksuell vold og andre former for tortur. Dette har også Brasil blitt dømt for, i 2017, av Den inter-amerikanske menneskerettighetsdomstolen i saken Favela Nova Brasília.