Barnesoldater og pikedrap

Av Ina Tin

Lords Resistance Army (LRA) heter en væpnet opposisjonsgruppe i nord-Uganda. I ti år har gruppens leder, Joseph Kony, hevdet at han handler etter hellig inspirasjon med det mål å styre Uganda etter de ti bud. For å nå målet har LRA hittil bortført 8000 ugandiske barn. Barna gjennomgår en ufattelig brutal opplæring som gjerne avsluttes med ritualiserte drap av barn som har forsøkt å rømme. Deretter er de klare som barnesoldater.

200.000 barn er soldater i dagens verden.

I Kina utføres tvangsaborter på kvinner som er gravide for annen gang. Ettbarns-politikken i Kina kombinert med at gutter foretrekkes, fører et ukjent antall små pikebarn i døden.

De etterlates som nyfødte, blir ikke behandlet for sykdommer, eller nektes tilstrekkelig mat. Problemet er så stort at det også i et land som India viser seg i statistikkene i form av et målbart kvinneunderskudd.

Barns fundamentale rettigheter krenkes på det groveste. Her nektes barna rett til liv eller frihet fra tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling. Artikkel 3 og 5 i menneskerettighetserklæringen. Disse artiklene er kjernen i Amnestys arbeid, men verken barnesoldater eller pike drap betraktes i dag som en del av Amnestys arbeidsfelt. I 1995 besluttet Amnesty International å inkludere kjønnslemlestelse, kvinnelig omskjæring, i organisasjonens mandat. Begrunnelsen var kort sagt at kjønnslemlestelse rammer et stort antall piker og kvinner og representerer et klart brudd på menneskerettighetene. Her valgte man å se bort fra det prinsipp Amnesty ellers følger: At myndigheter må være ansvarlige for overgrepet. Kjønnslemlestelse utføres privat, utenfor offentlig kontroll.

Bordet fanger. Og mange mener at bordet skal fange, fordi de opplever skillet mellom overgrep som begås av statlige myndigheter, og overgrep som begås av andre grupperinger som både vilkårlig og inkonsekvent. Når kvinners sivile og politiske rettigheter krenkes med myndigheter som passive tilskuere, kan følgende være like alvorlige som følgende fordi mennene Amnesty tradisjonelt støtter med sitt arbeid for samvittighetsfanger. På den andre siden advares det mot fortsatt utvidelse av Amnestys arbeidsområder. Spørsmålet er hvor mange typer brudd på menneskerettighetene organisasjonen kan tåle å inkludere i sitt mandat, med de eksisterende midler, før etterforsknings-, informasjons- og kampanjearbeidet blir så omfattende og så utvannet at troverdigheten og effektiviteten svekkes. I dag er det lagt frem forslag om mandatutvidelser som omfatter barneprostitusjon, drap av pikebarn, enkedrap, seksuelle overgrep og vold i hjemmet, diskriminering av HIV og AIDS-syke, tvangsabort, trakassering av innvandrere, hjemløse, homoseksuelle og etiske eller religiøse minoriteter og barnearbeid - for å nevne noe. I desember møttes Amnesty-delegater fra hele verden for å ta stilling til disse spørsmålene. Før de norske delegatene pakker kofferten til møtet, tar AmnestyNytt diskusjonen her i avisens spalter og inviterer alle lesere til å vurdere hvilken rolle Amnesty bør - og kan - fylle i årene som kommer.

Ina Tin, redaktør

Leder, publisert i AmnestyNytt 1997/4