Barn bak murene

Underleppa skjelver så vidt. Han nøler. - Jeg savner mamma, sier han til slutt. Andrej er 14 år og sitter sperret inne i en trang og nedslitt varetektscelle 23 timer og 45 minutter i døgnet. Slik har han sittet i seks måneder. Hans forbrytelse? Stjålet en lommebok.

Publisert: 11. des 2002, kl. 14:12 | Sist oppdatert: 13. Feb 2024, kl. 17:49

FAKTA OM BARN I FENGSEL

Mer enn én million mindreårige kom i kontakt med politiet i Russland i 2001, ifølge offisiell statistikk.

17.000 barn sonet fengselsstraffer i 64 ulike ungdomsfengsler midtveis i 2001, ifølge Justisdepartementets tall. Et mye større antall mindreårige satt på samme tid i varetekt.

De fleste er sperret inne i celler som er overfylte, skitne, dårlig ventilerte og sykdomsbefengte. Forhold som utgjør grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling og strider mot både Barnekonvensjonen og Torturkonvensjonen.

Russland har ratifisert FNs barnekonvensjon. Den fastslår at «arrestasjon, varetektsfengsling eller fengsling av et barn...skal kun brukes som en siste utvei og for kortest mulig tid.»

Internasjonale standarder som Russland har ratifisert, fastslår at barn skal ha særlig beskyttelse, blant annet mot tortur og mishandling fordi man i så ung alder er særlig sårbar mot overgrep.

International har dokumentasjon som viser at barn nektes den beskyttelse de har krav på i følge konvensjonene. Amnestys rapporter viser at de ofte ikke har advokat eller foresatte til stede under avhør. Organisasjonen har dokumentert tilfeller der barn er blitt utsatt for tortur eller mishandling i avhørsituasjoner.

^{Maksim, Sergej, Zjanja, Denis, Vitja og Andrej - barn i varetekt på ubestemt tid i Murmansk.}

Tekst og foto: Ina Tin

Vinteren er ennå ikke kommet til Murmansk, havnebyen til Russlands nordflåte på Kola-halvøya, likevel jager kalde vindgufs gjennom gatene. Drosjen stopper i en anonym bygate foran en diger hvit- og svartmalt port.

Vi er kommet til Murmansk varetektsfengsel der Sveinung som snakker russisk og jeg skal se på forholdene for de mindreårige fangene. Trondheim fengsel er fadder for Murmansk varetektsfengsel, og ledelsen vil gjerne la en delegasjon fra Amnesty i Norge snakke med noen av de 32 barna som er sperret inne blant fengselets totalt 465 innsatte.

Smellet fra jerngitteret som går i lås bak oss gir gjenlyd i den nakne korridoren mellom cellene. Det kalde gufset fra gatene i Murmansk fortsetter inn hit. Vakter i kamuflasjeuniform står og hutrer med lange gummikøller i beltene.

Her er barn låst inne bak jerndører i Murmansk varetektsfengsel.

- Bruker du den ofte, spør Sveinung en vakt som skuler mot oss når vi går forbi. - Så ofte det er nødvendig, svarer han bryskt.

På geledd

I Russland er den kriminelle lavalder 14 år. Selv om man er mindreårig til man er 18 år, behandler landet unge, mistenkte lovbrytere som voksne: De blir satt i varetekt mens saken er under etterforskning eller venter på rettergang. Siden rettssystemet i Russland er overbelastet og etterforskningen går tregt, risikerer man å bli sittende i varetekt i måneder eller år før en sak kommer for retten.

Klam og tett luft slår imot oss når vakta åpner jerndøra inn til cella. Seks bleke og snauklipte gutter i køyesenger av jern snur seg forvirret mot oss. De vet ingenting om besøket vårt og får bare ordre om å stille opp på geledd.

I en fart er de i klærne og står snart og fyller ut de få meterne gulvplass mellom køyene. Seks gutter deler rundt 15 kvadratmeter, en stådo bak en skitten tøyfille og en vask. Litt lys slipper inn gjennom et tilgitret vindu øverst på veggen, men luften står stille. Dette er tilværelsen til seks gutter mellom 14 og 17 år. 23 timer og 45 minutter i døgnet. De siste 15 minuttene? Lufting i en liten og naken gård.

Mindreårige deler køyesenger og nesten ingen gulvplass i Apatity varetekt.

FAKTA OM RETTSVESENET

Kriminaliteten i Russland har økt kraftig på nittitallet, selv om man i kriminalstatistikken må ta høyde for at underrapportering og hemmeligholdelse var utbredt under kommunismen. Organisert kriminalitet har fått et solid fotfeste og det begås tre ganger så mange drap som i USA.

Dødsstraff praktiseres ikke lenger etter at Russland i 1996 ble medlem av Europarådet, ratifiserte Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og innførte et moratorium. 25.000 mennesker ble henrettet mellom 1962 og 1989.

Russland er part i de fleste internasjonale avtaler om menneskerettigheter, men har ikke ratifisert Tilleggsprotokoll 2 til FN konvensjonen for sivile og politiske rettigheter om avskaffelse av dødsstraff. Russland har signert, men ikke ratifisert Den internasjonale straffedomstolen. I 1993 ble det innført en ny grunnlov som, foruten å fastslå grunnleggende menneskerettigheter, sier at folkeretten både gjelder som russisk rett og skal ha forrang i tilfelle motstrid. Et problem er at de vanlige lovene i varierende grad legger til rette for at menneskerettighetene reelt respekteres.

Nylig ble det vedtatt en lov om alternativ verneplikt. Når den trer i kraft har unge russiske gutter mulighet til å benytte seg av sin grunnlovs- og folkerettsfestede rettighet til å nekte militærtjeneste på religiøst eller moralsk grunnlag. Det er imidlertid flere svakheter ved ordningen.

En annen viktig reform er innføringen av ny straffeprosesslov. Nå er det domstolene, ikke påtalemyndigheten selv, som bestemmer om det er behov for å varetektsfengsle under etterforskning. Domstolene skal dessuten ikke ta hensyn til tilståelser som er avgitt under tortur. Påstås det at slikt har skjedd, skal bevisbyrden nå ligge på påtalemyndigheten, og tjenestemenn som etterforskes for dette skal heretter suspenderes.

Russisk lov gir en rett til gratis juridisk bistand. Lønnen advokater får for slike oppdrag er imidlertid så lav at bare klienter som kan betale ekstra får ivaretatt rettssikkerheten sin.

Russland har med bortimot en million mennesker i fengsel det største antall fanger i forhold til befolkningen i verden, bare slått av Rwanda. Omlag ti prosent har tuberkulose og antall HIV-smittede øker raskt. Forholdene i fengslene kan ofte betegnes som umenneskelig behandling. Den nye straffeprosessloven og flere amnestier har imidlertid ført til en viss nedgang i antall innsatte.

Alle måltider på cella, ingen undervisning, intet arbeid, ingen plass til å røre seg. Ingenting.

Russland har ratifisert FNs barnekonvensjon. Konvensjonen slår fast at myndighetene skal unngå fengsling av mindreårige, det er kun tillatt i helt spesielle tilfeller og skal begrenses til kortest mulig tid. Hvis barnet har avgitt en uforbeholden tilståelse skal ikke varetekt brukes. Om lag 20.000 mindreårige, dømte lovbrytere sitter i russiske -fengsler. Langt flere sitter i varetekt over lengre tid.

Slår uansett

- Jeg ble avhørt og slått i tre døgn. De ville ha meg til å tilstå det jeg hadde gjort, men også saker jeg ikke hadde gjort. Jeg var redd, sier Vitja på 16 år. Vi får snakke med ham og hans seks cellekamerater i et lite oppholdsrom under oppsyn av vakter. Vitja har i likhet med de andre begått mindre lovbrudd som tyverier.

Vi spør om han tilsto flere lovbrudd enn det han hadde begått for å få slutt på julinga, men det så han ingen grunn til. - De slo uansett. Politifolk gikk inn og ut under avhøret og de som ikke hadde annet å gjøre dro til meg, sier han.

Han synes ikke avhørene var rettferdige. Da Vitja tilsto, var verken advokat eller andre voksne tilstede. - Under avhøret ble jeg informert om retten til advokat, sier Vitja. Han legger til: - Men jeg har aldri sett advokaten min i øya.

Barnekonvensjonen fastslår at mindreårige verken må avhøres eller avgi tilståelse uten at advokat eller foresatte er tilstede. Etter russisk lov har alle mistenkte barn krav på en statsoppnevnt advokat. Siden advokaten bare får 300 rubler - 75 kroner for jobben, er det de færreste statsoppnevnte advokatene som i praksis bistår klientene sine under avhør. I 1999 uttrykte FNs komite for barns rettigheter bekymring over påstander om utstrakt bruk av tortur og mishandling mot barn i russiske fengsler. Barnekonvensjonen pålegger myndighetene å beskytte barn mot slike overgrep.

Guttene vi snakker med på oppholdsrommet i Murmansk varetektsfengsel ble slått under avhør. De fikk verken se advokat eller foresatte mens det pågikk. De fleste har tilstått tyverier, et par av dem slagsmål. Likevel sitter de i varetekt, og de har sittet her i måneder. De fleste av dem vet verken navnet på advokaten sin eller har møtt vedkommende. Bare en av dem vet når saken hans skal opp for retten.

Mindreårig i Apatity varetekt sitter på cella mer enn 23 timer i døgnet.

Verst alene

Da Sergej på 16 år signerte tilståelsen var det en advokat til stede som han ikke vet navnet på. Men han forteller at han meldte fra til advokaten om mishandlingen. Ingenting har skjedd.

- Her er det greit, sier Sergej. - Vi blir nesten ikke slått. Han smiler og forklarer: - Hvis vi bryter reglementet kan det vanke juling eller vi havner i disiplinærrommet.

Isolatcelle i Apatity. fastmontert briks foran, dohull til høyre.

«Disiplinærrommet» som vi ser i nabobyen Apatity er en naken isolatcelle med fastmontert brinks. Sergej forteller at maksimumstraffen er sju dager i isolatet.

- Jeg har prøvd å sitte der mange ganger. Det er ikke noe gøy når du ikke har noen å snakke med. Selv om det er trangt i cella vår, er det mye verre å sitte alene, sier 16-åringen.

Sergejs historie kan tyde på at Amnesty International har vært for optimistisk i sin seneste rapport om fengselsforhold i Russland. Der fremheves det som et fremskritt at barn ikke lenger settes i isolat som disiplinærstraff i fengslene.

Guttene er enige om at det er hardt ikke å kunne bevege seg. - Det er veldig kjedelig bare å sitte her, sier Zjenja på 16 år. 15 minutter i luftegården i løpet av døgnet er all den friske luften og dagslyset de får. De har ingen kontakt med andre innsatte. På noen av cellene til de mindreårige er det TV, mens andre har en radio. Det er slektninger som har fått lov å gi dem det. Vi så sjakkbrett på noen av cellene. En lærer skal visstnok komme og gi guttene undervisning et par ganger i uken, men de har ennå ikke sett ham.

- Det er ikke rettferdig at vi skal sitte her, utbryter minstemann Andrej på 14.

- Hva synes du straffen burde være for tyverier som du har begått, spør vi.

Andrej tenker seg om. - Vi burde kunne gjøre opp for oss på en annen måte. Betale tilbake det vi tok og kanskje forsone oss med offeret, sier han.

Vi vil vite hva de savner aller mest.

Underleppa til Andrej skjelver så vidt, han nøler. - Jeg savner mamma, sier han til slutt.

De andre nikker. Noen blir blanke i øynene. - Hjem, jeg savner dem der hjemme. Mamma, sier de.

Fremtidsdrømmer

De sju guttene i Murmansk varetektsfengsel har mørke ringer under øynene, de virker resignerte. Men så kommer det fra Vitja: - Jeg har lyst til å studere når jeg kommer ut! Jeg gikk på skole da jeg ble arrestert. Jeg vil få meg et yrke.

De håper alle sammen på jobb eller skolegang når dette en gang tar slutt. Når det blir, vet ingen av dem.

Det er spisetid og vaktene vil ha guttene tilbake på cella. Vi haler opp presanger vi har tatt med til dem: tusjer, papir, konvolutter og frimerker. Og sjokolade. En kort stund lyser ansiktene deres opp. Så går de duknakket tilbake til cella. Jerndøra slår igjen bak dem.

Publisert i AmnestyNytt 2002/4.