Arne Berggren: Hvorfor lengter jeg til Bhutan?

Av Arne Berggren

Er det ikke kongen av Bhutan, forresten, som kjører et sånt slags buddhistisk diktatur, da - alle ungene må lære seg sjakk, og nåde den som skaffer seg internett, farge-tv eller så mye som en Coca Cola. Slem konge. Friheten til å kunne velge er vel en grunnsten i rettighetene, er det ikke? Friheten til å velge mellom latte og au lait, dobbel eller enkel.

Vi slipper vel egentlig altfor lett, spør du meg. Vi tusler rundt i filttøfler i en verden av midtlivskriser, kinopremier, crossovercooking og hva er i grunnen forskjellen på cafe au lait og kaffe latte?

Jeg skal ikke kjefte på andre, så la meg begynne på nytt. Jeg slipper for lett. Når var det noen virkelig krevde noe av meg? Dytter jeg en tier oppi kaffebegeret til den lokale tiggeren utenfor Seven Eleven, kan jeg slappe av i timevis. For å være dønn ærlig vet jeg fint lite om menneskerettigheter. De angår meg ikke mer enn at jeg tenker meg om to ganger før jeg reiser til østen. De berører meg ikke mer enn at noen finner det for godt å komme til Oslo og åpne kebabsjapper i Torggata. Jeg antar at det har noe med flukt å gjøre, noe med at når ting ikke er som det skal, må man flykte. Jeg tipper at jeg skal være glad for at jeg bor i Norge hvor vi ikke putter politikere i fengsel. At de strengt tatt kunne vært buret inne en måneds tid, for ikke å mene noe som helst, er en overfladisk tanke. Mer som Torsdagsklubben, lissom. Og Torsdagsklubben er ikke så morsom som den var. Vel, vel ... Si meg, hvor farlig er egentlig koffein?

Jeg antar at vi har dem. Menneskerettighetene. Her i Norge. At vi har det bra. Vel, det hender vel at en eller annen veldig korrekt type fra Amnesty eller Bymisjonen påstår at vi faktisk har politiske fanger her oppe eller at noe er uverdig, strengt tatt, men allikevel

- jeg tar det lissom for gitt at ting er i orden, bortsett fra at avisene blir verre og verre, at jeg lurer på hvor lenge Skavlan holder ... Men Anne-Kath Hærland overrasker stadig, skal bli spennende å følge med hva hun gjør neste gang, lissom.

Vel, la oss for moro skyld si at noen begynte å bryte dem på ordentlig, her hjemme, menneskerettighetene altså, og forfølge folk med farlige meninger på Østlandet. Hvem skulle de forfulgt? Steinar Lem? Stålsett? Espen Eckbo? Sossen Krohg? Toppen Beck? Kristin Halvorsen? Folk fra Blitz? Er det noen der ute som mener noe som kan være farlig? Så farlig at det utfordrer noe som helst? Ja, jeg hører deg Tor Erling Staff, og landets syv tusen stand up komikere kan bare bli sittende - jeg mener farlig, virkelig farlig.

Er sannheten den at så lenge han Apenes i datatilsynet passer på at de sletter bildene fra bomstasjonene etter noen uker, og så lenge Kringkastingsrådet har jevnlige møter der de forsikrer oss gjennom Dagbladet at de har humor og tisser Team Antonsen opp etter ryggen og kan fortelle naboene at de drakk kaffe med Harald Eia, så trenger vi ikke menneskerettigheter? Har vi det for godt her på berget? Hvis du mener at vi har det for godt, ringer du nummeret nederst til høyre på skjermen, hvis du mener nei til at vi har det for godt, at vi kunne hatt det mye bedre, at røyking er ok på offentlig områder og at kringkastingsavgiften er uforskammet høy og at det er ålreit å handle i Strömstad, åpner du vinduet og skriker faen i helvete tre ganger så høyt du greier eller til noen ringer purken.

Befridd for kirkens dogmer, kjønnsfasismen, sosialdemokratiets klamme grep, ideologienes forblindelse, den kalde krigen, seksualangsten, mørkemenn, gutteklubben Grei, glasstaket, fordommene, homofobien, lukningsvedtektene, aftenbønnen, filterkaffen, Skeidar-møblene, blybensinen og Levis-tyranniet er det allikevel som om noe lugger. Hvorfor lengter jeg til Bhutan?

Publisert i AmnestyNytt 2004/2