Historisk gull: Amnestys aktivisme og metoder

Amnestys tyrkiske suksess

I mai viste Amnesty lnternational ansikt i Tyrkia. En kineser, en svart amerikaner og en sahrawi presenterte for første gang Amnestys internasjonale arbeid for et lydhørt tyrkisk publikum. Mediedekningen fra åpne møter i Istanbul, Ankara og Mersin var overveldende. Og mens media dekket talerstolen, dekket sivilkledd politi deltakerne i salen. Likevel var møtene fullsatte og de første Amnestygruppene i Tyrkia blir nå etablert.

Publisert: 29. nov 2023, kl. 11:04 | Sist oppdatert: 12. Mar 2024, kl. 13:46

**Mødre til "forsvunne" i Tyrkia:** Emine Ocak, mor til Hasan som "forsvant" og ble drept, tar imot Amnestys tre talsmenn; Bryan Stevenson fra USA, Mo Lihua fra Kina og Daoud El Khadir fra Vest-Sahara

Av Ina Tin

Fotos av Jon Bjørnsen

Istanbul lørdag 11. mai: Klokken er 12. Politi i fullt opprørsutstyr har tatt oppstilling i tette rekker på hver side av Galatasarayplassen i Istanbul. De har front mot en broget flokk midt på plassen. Det er mødre, koner, barn og slektninger til "forsvunne" i Tyrkia.

Emine Ocak, en mor i svart skaut og skjørt reiser seg med en plakat og en bukett røde nelliker. Hun forteller om sønnen på plakaten, Hasan Ocak, som politiet lot "forsvinne" etter en demonstrasjon. Noen måneder senere ble hans torturerte lik funnet i en veikant.

En kineser, en svart amerikaner og en sahrawi har funnet veien til kvinnene på Galatasarayplassen i Istanbul. De har med seg hver sin historie. Mo Lihua satt tre år i kinesiske fengsler etter demokrati-krav i 1989, Bryan Stevenson er advokat for fattige dødsdømte i USA og Daoud El Khadir var "forvunnet" i hemmelige marokkanske fengsler. Han slapp ut etter 16 år. Med hver sin skjebne er de tre talsmenn for Amnesty International, og de er i Tyrkia for å fortelle tyrkere om Amnestys arbeid for menneskerettigheter i hele verden.

**Scenene fra den Himmelske Freds plass** i 1989 ruller over tyrkisk TV. Den tidligere samvittighetsfangen Mo Lihua har satt Kina på dagsorden i Tyrkia.

**-I USA dømmes fattige og svarte til døden,** ikke for sine forbrytelser, men fordi de ikke har råd til en forsvarer, sier dødsstraffadvokaten Bryan Stevenson til tyrkisk TV.

**En lørdag formiddag i Istanbul:** Møte mellom Amnesty og mødre til "forsvunne" i Tyrkia.

**- Kommunismen til tross, menneskerettighetene brytes daglig i Kina,** sier tidligere samvittighetsfange Mo Lihua, godt hjulpet av sin tolk. Atatürk, grunnleggeren av det moderne Tyrkia følger med.

**- Mannen min er "forsvunnet",** og Amnesty legger press på tyrkiske myndigheter for å finne ham. Takk til Amnesty, sier Hasene Türkoglu i Istanbul

**Kinesiske appellsaker får massiv tyrkisk støtte i Mersin.** Og bak underskriverne følger politiet med.

**Sivilkledd politi filmer,** ikke talerstolen, men tilhørerne tre timer nonstop i Mersin.

Emine Qcak hilser Amnestys representanter velkommen med nelliker. Historien til Daoud El Khadir blir fortalt ut over plassen. I Tyrkia er minst 125 mennesker "forsvunnet" i løpet av de siste 5 årene. Ingen er funnet i live. Daoud El Khadir overlevde 16 år med vedvarende fysisk og psykisk tortur. Han er et håp.

TV-kameraer, mikrofoner og skriblende journalister fra inn- og utland står tett i tett foran kvinnene, og de flokker seg rundt Amnestys talsmenn. Politiet bivåner seansen som en ubevegelig mur i bakgrunnen.

Mediefolkene er på plass samme ettermiddag på Amnestys første offentlige møte i Tyrkia. TV-kameraer zoomer inn de tente stearinlysene på podiet. Headsets utdeles og fire simultantolker inntar lukkede bokser bakerst i salen. Der har sivilkledde politifolk også funnet ledige seter. Fra standen utenfor har de plukket med seg Amnestys oversatte rapporter om menneskerettighetsbrudd i Tyrkia.

**Amnesty får 28 oppslag** i tyrkiske aviser i løpet av 5 dager i mai.

**Man må ikke bare vite at man har rett,** men også tro at rettferdigheten vil seire, sier dødsstraffadvokaten Bryan Stevenson i radiointervju i Ankara.

Det er stille i salen når historiene fra marokkanske, kinesiske og amerikanske fengsler rulles opp og Amnestys arbeid legges frem. Så skifter rollene. En mikrofon vandrer blant tilhørerne, og nå handler det om Tyrkia: Hva mener Amnesty om torturisten Mehmet Agar, hva gjør Amnesty for å stoppe tortur i tyrkiske fengsler, hvor mange saker har Amnesty tatt opp i Tyrkia og hvor mange tyrkere er blitt reddet av Amnesty?

- Dette møtet handler om Amnestys globale arbeid, ikke om menneskerettighetsproblemer i Tyrkia, forsøker Amnestys representanter fra London, Heather McGill og Carsten Jürgensen,

- Amnestygrupper i Tyrkia skal ikke arbeide med overgrep i eget land.

En liten kvinne på første rad, Hasene Türkoglu, får mikrofonen og setter tingene på plass:

- I dag har mannen min vært «forsvunnet» i 41 dager. Alle forsøk på å finne ut hva som er skjedd, har vært forgjeves. Amnesty International var den første organisasjonen som svarte på mine henvendelser. Amnesty har forsøkt å få myndighetene i tale og Amnestymedlemmer i andre land har skrevet appeller til tyrkiske myndigheter. Dette er en svært viktig støtte som jeg vil takke for, sier kvinnen på første rad.

«Uluslararasi af örgütü", «Amnesty International», er ord som går igjen i nyhetene på flere TV-kanaler den kvelden. Søndag morgen bringer 6 tyrkiske aviser historien om Amnesty i Tyrkia, og 4 har plassert den på førstesiden.

Ankara 13. mai: Amnestys turné har inntatt hovedstaden og en av de tyrkiske Amnesty-ildsjelene, Öslem Delkiran, har tatt plassen til Amnestyrepresentantene fra London på podiet. På møtet er det nå hun som forklarer og svarer på spørsmål om Amnesty. Tyrkerne har tatt saken i egne hender. Og politiets overvåkning er blitt mer åpenlys. Et par sivilkledde politifolk sitter uten for møtelokalet og registrerer hvem som går inn. Men nå dukker dessuten uniformerte politifolk opp og forlanger te i pausen.

Under debatten hagler spørsmålene over panelet: - Hva er sammenhengen mellom den kinesiske kommunismen og tortur; finnes det egne domstoler i USA som behandler rettssaker mot barn; har alle stater den samme lovgivning, blir for eksempel lesbiske behandlet likt overalt; hvordan klarte du å holde ut tortur gjennom 16 år i marokkanske fengsler; ville ikke statlig støtte gjøre Amnestys arbeid mer effektivt...

Amnestys underskriftslister for kinesiske appell-saker fylles opp og alle plukker med seg materiale på tyrkisk. På vei ut ignorerer møtedeltakerne de sivilkledde i lobbyen. Menneskerettighetsaktivister i Tyrkia er vant til overvåkning.

Mersin 15. mai: Amnesty er kommet til havnebyen i sør. Til tross for en mild middelhavsbris, er den politiske temperaturen steget noen grader. Her er konflikten rundt kurdernes rettigheter dagligdags og den politiske skoleringen blant møtedeltakerne er høy. På vei inn til møtet må Amnestyfolkene passere 20 uniformerte politifolk.

I debatten dominerer de politiske innleggene, ikke spørsmålene, og Mo Lihua finner liten gjenklang for sin kritikk av den kinesiske kommunismen. Frontlinjene er trukket opp og her viser også overvåkerne ansikt. Uten blygsel står en kameramann i tre timer og filmer, ikke podiet og Amnestys representanter, men de over 150 deltakerne i salen. De skjenker ham på sin side ikke et blikk, men går ut og skriver under på Amnestys lister.

Når stearinlysene på podiet slukkes siste gang kan man oppsummere:

- Amnesty har nådd ut med sitt budskap i Tyrkia.

- Tyrkere har fått en kanal for sitt globale menneskerettighetsengasjement.

- Amnestys ildsjeler i Istanbul, Ankara og Mersinhar fått viktig drahjelp.

Og nå ligger søknaden om godkjenning av de første tyrkiske Amnestygruppene på et bord i 1 Easton Street i London.

Publisert i AmnestyNytt 1996/3