AmnestyMagasinet 1, 2008: IRAN: Kampen fortsetter

©Tom Henning Bratlie

Det regner våt snø i Oslo sentrum. Eidsvolls plass foran Stortinget er speilblank og oversvømt. På en benk står Kianoosh Sanjari og holder paraply og mikrofon med selbuvotter.

- Barn henrettes, kvinner undertrykkes og opposisjonelle kastes i fengsel. Det iranske folk fortjener bedre enn dette, sier han til et halvt hundre eksiliranere og aktivister som har trosset det våte januarværet.

Etter kort tid i Norge har Sanjari samlet eksil­iranere fra motstridende politiske fløyer til markeringen foran Stortinget. Grupperingene samarbeider vanligvis dårlig, men 2008 startet med en bølge av henrettelser og massearrestasjoner av studentaktivister i hjemlandet.

Denne lørdagen står de side om side for å markere sin avsky mot de økende overgrepene mot den iranske befolkningen.

- Iranske myndigheter oppfatter seg selv som en øy utenfor verdenssamfunnet. Ahmadinejad ser på politiske fanger som «internt husbråk», og ikke resten av verdens anliggende. Men folket lider og verden må få vite hva som skjer inne i Iran, fortsetter han.

Teheran, en gang i 2006

Han vet ikke hvor lenge han har sittet i den lille cella på en ganger to meter. Det kan være uker, måneder, kanskje år. Han har ikke hatt kontakt med omverdenen på så lenge han kan huske, verken advokat eller familien. Fengsels­vokterne kommer stadig med «nyheter» som at moren er blitt alvorlig syk, slektninger er arrestert, venner har tilstått mot ham. Han nekter å tro på det de sier, men fengsels­cellas vegger visker etter hvert ut skillet mellom fengselsvokterne og hans egen virkelighet.

- Det er som en krig mellom kroppen og hodet. Isolasjon er den verste typen hvit tortur, sier Kianoosh Sanjari.

«Hvit tortur» er det iranske fanger kaller effekten av å bli holdt isolert. Det etterlater ingen fysiske merker, men gir en total forvirring for personen som utsettes for isolasjonen. Fangene kan miste begrep om egen identitet og vil kunne tilstå hva som helst. Metoden brukes mest mot opposisjonelle, ofte kritiske journalister og gjennomføres i fengsler som er utenfor vanlige fengselsmyndigheters kontroll, som den beryktede seksjon 209 i Evin-fengselet i Teheran.

Tydelig stemme

©Tom Henning Bratlie - Kianoosh har i flere år vært blant de tydeligste regimekritiske stemmene i Iran, sier Ali Saki, som selv er politisk flyktning fra Iran, men har bodd i Norge i mange år.

Kianoosh Sanjari er 25 år gammel og har allerede rukket å bli en hardbarka menneskerettighetsforkjemper. Kampen utkjempes i rettssaler, fengselsceller, under politiske demonstrasjoner, på sidene til utenlandske aviser og på nettblogger. De siste årene har han også vært talsperson for en sekulær studentgruppe. Jevnlig rapporterer han på bloggen sin om fengsling av politiske aktivister, umenneskelige fengselsforhold og urettferdige rettssaker. Menneskerettighetsorganisasjoner og iranere over hele verden har fulgt intenst med ham.

- Kianoosh har i flere år vært blant de tydeligste regimekritiske stemmene i Iran, sier Ali Saki, som selv er politisk flyktning fra Iran, men har bodd i Norge i mange år.

- Han er modig, og arbeidet gjør at han stadig utsetter seg selv for fare. Flere ganger har jeg bedt ham om å holde seg hjemme, ikke lete etter fengslede kamerater eller dekke en demonstrasjon, sier Saki.

I løpet av de åtte siste årene er Sanjari blitt arrestert syv ganger, første gang var han 17 år. Til sammen satt han ca ni måneder i isolasjon.

- De prøvde å gjøre alt for å knekke meg. Jeg ble avhørt av torturister hele døgnet, forteller han.

Hvor går pengene?

Etter at amerikanske myndigheter lovet penge­støtte til den iranske demokratibevegelsen, tok forhørene en ny vending. Sanjari fikk bind for øynene og ble slått i ansiktet, for å få ham til å innrømme tilknytning til amerikanske politikere. Hvor går pengene, hvem mottar dem?

Ettersom spenningene mellom Iran og vestlige land tilspisser seg over Irans atomprogram, har iranske myndigheter begynt å se på den iranske demokratibevegelsen som en del av det vestlige trusselbildet. Demokratiforkjempere beskyldes for å ha direkte kontakt med blant annet amerikanske myndigheter.

- USAs overføring av midler til demokratiforkjempere i Iran skaper kun mistillit til opposisjonen. Det foregår en internasjonal, svært ­politisert sverting av Iran. Sanksjonene gir næring til de mørkeste kreftene i landet, sier Kari Vogt, religionsforsker ved Universitetet i Oslo.

Hun mener Iran ofte mottar sterkere og hyppigere kritikk enn flere av landene i regionen. Saudi-Arabia har for eksempel like groteske henrettelses- og avstraffelsesmetoder som Iran, men utsettes i mindre grad for fordømmelse fra vesten.

- Vestlige land burde arbeide mye mer som Amnesty Inter­national; rette mer direkte kritikk mot brudd på menneskerettighetene, og holde igjen når det gjelder sanksjoner, sier hun.

Mange i demokratibevegelsen mener det er helt nødvendig med press fra verdenssamfunnet.

- Med «intelligente», økonomiske sanksjoner kan regimet settes under press til å stanse atomprogrammet og slutte med forfølgelsen av kritikere, tortur av fanger og henrettelser, sier Sanjari.

Da forhørerne til Sanjari fikk vite at Amnesty aksjonerte på vegne av ham mens han satt fengslet, måtte han tåle ekstra slag i ansiktet.

- Menneskerettighetsobservatører kom for å besøke fengselet der jeg satt også, men jeg ble overført til en annen avdeling slik at jeg ikke kunne snakke med dem, forteller han.

Farlig flukt

I mars 2007 tar Kianoosh Sanjari den endelige avgjørelsen om at det er blitt for farlig å bli i Iran. Han løslates mot kausjon i januar 2007, og får beskjed om å ikke uttale seg til utenlandske medier, eller poste informasjon om rettssaken eller fengselsoppholdet på nettblogger.

Etterretningsmyndighetene utsetter nå også moren for press, for å få sønnen til å ta avstand fra menneskerettighetsarbeidet. Hver gang han ble arrestert gikk hun fra fengsel til rettssal til fengsel og ba om å få se sønnen.

Sanjari mottar ordre fra myndighetene om at dersom han ikke skriver en kritisk artikkel om den opposisjonelle, religiøse lederen Ayatolla Boroujerdi vil han bli hardt straffet. Han nekter.

Få dager etter oppdager han at han blir skygget av menn fra etterretningstjenesten. Han gjem­mer seg til det blir mørkt, tar avskjed med moren og reiser vestover mot grensen til Irak. Gjemt blant en gruppe iranske arbeidere krysser han over grensen og søker tilflukt hos den væpnede, kurdiske opprørsgruppa Komala, som holder til i nærheten av Suleymanie, nord i Irak.

Sanjari snakker ikke kurdisk og hans persiske utseende gjør at det er vanskelig å skjule seg. Han blir fastlåst i Komalas leir og må på ny tilbringe tiden i et fire kvadratmeter stort rom.

Hele tiden blogger han. Eksiliranere og aktivister følger den halsbrekkende flukten. Amnestys Iran-etterforsker i London, Drewery Dike, får vite hvor Sanjari er og anser situasjonen som livsfarlig. I et brev til FNs høykommissær for flyktninger(UNHCR) skriver han at «risikoen for at han blir kidnappet eller myrdet av iransk etterretningstjeneste er stor».

Med hjelp fra Amnesty og UNHCR får Kianoosh Sanjari raskt flyktningstatus og ankommer Norge som kvoteflyktning i 31. oktober 2007. Herfra fortsetter kampen.

Venner arresteres

©Tom Henning Bratlie

17. januar: Mindreårig risikerer snarlig henrettelse. 18. januar: Anholdt student dør under mistenkelige forhold. 26. januar: Studenter presses til falske tilståelser. 31. januar: Arrestert for å tilhøre Bahaii-troen.

Meldingene fra M. Kianoosh Sanjari tikker inn på e-post. På mailinglistene har han alt fra organisasjoner, aktivister, flyktninger og aviser. Han syns det er vanskelig å følge den iranske demokratikampen fra Norge, når han ser at hver dag arresteres nye aktivister, noen gode venner av ham.

- Men det fint å se at bevegelsen fortsetter. Menneskerettighetskampen er ikke avhengig av en person. Det er en folkelig bevegelse. Det kommer stadig nye til.