Amnesty utfordrer Kina

Av Ina Tin, redaktør

Her i AmnestyNytt omtales en lang rekke problemer i Kina; fra vilkårlig trakassering, fengsling, administrativ forvaring, «omskolering», rettssaker som bryter med internasjonal standard og systematisk bruk av tortur, til omfattende og vilkårlig bruk av dødsstraff. I dagens Kina gjelder ikke «rule of law», men «rule of people»; det er ikke lovene som gir beskyttelse, men maktens menn -hvis det passer dem. Slik er tradisjonen i midtens rike, skriver Harald Bøckman i en bakgrunnsartikkel. I kinesisk tenkning er mennesket som individ, og rettigheter i «vestlig betydning», ikke anerkjent som fundamentale størrelser. Verken konfutsianisme, taoisme, buddhisme eller kommunisme er orientert mot enkeltmenneskets rettigheter overfor fellesskapet.

Men hvorfor fokuserer Amnesty så på Kina i den mest omfattende kampanjen noen gang mot brudd på menneskerettigheter? Uansett tradisjoner og uansett asiatiske forsøk på å relativisere menneskerettighetene, er menneskerettighetserklæringen vedtatt av FN, og Kina har sluttet seg til den. Kina er del av verdenssamfunnet. Vestlig kapital, teknologi og varer er på full fart inn bak den kinesiske muren. Kina marsjerer mot en status som supermakt. Amnesty har flere indikasjoner på at det tross omfattende undertrykkelse er et indre press for forandring i Kina. Innen akademiske og administrative kretser finnes det folk som er opptatt av menneskerettighets-problemene. Vi vet også at Kina er følsom for negativ omtale og at landet gjør sitt ytterste for å unngå kritikk i FN.

Vi kan ikke godta at en Wei Jingsheng skal sitte 14 år i fengsel for å ha foreslått en femte modernisering; Demokrati. Eller at småtyver og svindlere skal henrettes på et idrettsstadion. Mens Gro Harlem Brundtland velsigner norsk næringsliv på frierføtter samme sted. Menneskerettigheter er et sentralt element i norsk utenrikspolitikk, heter det. Og Brundtland forsvarer sin kinesiske offensiv med at norsk næringsliv i Kina betyr engasjement for norsk menneskerettsstandard. Statoil og de andre skal preke menneskerettigheter for kinesiske verter. I dette er AmnestyNytt gir konsernsjef Morvik uttrykk for at han ikke tenker seg selv i denne rollen. Høflige politikere og pengesterke bedriftsledere med nødvendig teknologi tas imot i Beijing. Amnesty får ikke en gang visum. Beijing vil ikke ha kritikk.

Amnesty International vil med Kina-kampanjen bidra til at Riket i midten med en femtedel av verdens befolkning ikke kan fortsette marsjen mot supermaktstatus uten å sikre sine borgere den mest elementære sikkerhet mot overgrep i offentlig regi. Det som foregår bak den kinesiske muren angår ikke bare næringslivets menn, men oss alle.

Publisert i AmnestyNytt 1996/1