Amnesty svarer: Staten har plikter – også i Norge

Av Patricia Kaatee, rådgiver i Amnesty International Norge

Høstmælingen mener videre at det ikke er grunn til å kritisere Norge for manglende vern av kvinners menneskerettigheter. Etter hans mening er det heller ingen grunn til å stille spørsmål ved politiets innsats for å beskytte kvinner mot grov vold og drap. Men mest av alt er Høstmælingen bekymret over at kampanjen kan svekke overgriperens rettslige vern.

Når Høstmælingen i sitt innlegg redegjør for det han betrakter som ”menneskerettighetenes grunnfjell” er det lettere å forstå årsaken til at hans resonnementet blir feil. Menneskerettighetsstandardene er ikke steintavler, hogd ut en gang for alle. Det er åpenbart at Høstmælingen har gått glipp av en del menneskerettslig utvikling når han hevder at staten i utgangspunktet bare har ansvar for myndighetspersoners handlinger. Når det gjelder vold mot kvinner har FNs Kvinnekonvensjon lagt grunnlaget for en utvidet fortolkningen av de internasjonale standardene ved å stadfeste at staten ikke bare har et overordnet ansvar for å respektere kvinners grunnleggende rettigheter, men også en positiv forpliktelse til å forsvare og virkeliggjøre disse rettighetene. I 1992 styrket FNs kvinnekomité kvinners menneskerettslige vern mot vold ytterligere i sin hovedanbefaling 19 der det heter at: ”… staten kan holdes ansvarlig for handlinger til privatpersoner dersom staten ikke viser tilbørlig aktsomhet og forebygger menneskerettighetsbrudd, etterforsker og straffer voldshandlinger eller sikrer kompensasjon…” (CEDAW General Recommendation No.19/1992 para 9).

Forøvrig er statens positive plikt til å beskytte individer mot overgrep et generelt prinsipp i menneskerettighetene. Stater kan faktisk bli stilt til ansvar og dømt for å forsømme denne plikten. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har eksempelvis dømt Storbritannia i to saker for å ha unnlatt å sikre barn beskyttelse mot overgrep. I begge tilfellene var det foreldrene, altså privatpersoner, som utsatte barna for vold og overgrep. Storbritannia er dømt for å ha forsømt sin positive plikt til å beskytte barna mot tortur og mishandling ved ikke å iverksette tilstrekkelige beskyttelsestiltak, og myndighetene er pålagt til å betale barna kompensasjon (EMD application no 29392/95 og no 33218/96).

Høstmælingen må gjerne mene at det er ufornuftig å sidestille vold mot kvinner i offentlig og privat sfære, men det blir galt når han lar sine personlige meninger skygge for erkjennelsen av hva de etablerte menneskerettslige standardene faktisk uttrykker. Slutterklæringen fra Verdenskonferansen om menneskerettigheter i Wien i 1993 uttrykker en dyp bekymring over omfanget av vold mot kvinner, og fremhever at kjønnsbasert vold er en krenkelse av individets menneskeverd. Konferansen understreker betydningen av å stanse vold mot kvinner både i offentlig - og privatsfæren. FNs erklæring om å stanse vold mot kvinner stadfester at alle former for vold mot kvinner innebærer brudd på kvinners grunnleggende menneskerettigheter, helt uavhengig av om overgrepet blir begått av en privatperson eller en statstjenestemann. Mandatet til FNs spesialrapportør for vold mot kvinner sidestiller likeledes ulike former for vold mot kvinner, og fremhever at alle former for vold utgjør brudd på kvinners menneskerettigheter.

Det er videre interessant å merke seg at Høstmælingen mener norsk praksis er godt innenfor de internasjonale kravene som stilles til etterforskning og pådømmelse i kvinnevoldssaker. Her er Høstmælingen ikke bare på kollisjonskurs med Amnesty, men også med FNs kvinnekomité som så sent som i januar 2003 uttrykte stor bekymring over omfanget av vold mot kvinner i Norge, og var særlig bekymret fordi volden blir ansett for å være et privat anliggende. FN oppfordrer norske myndigheter spesielt til å iverksette hensiktsmessige tiltak og lover i overensstemmelse med CEDAWs hovedanbefaling 19. Det er knapt nok mulig for FN å gi klarere uttrykk for at norsk praksis ikke tilfredsstiller de internasjonale kravene. Det er besynderlig at Høstmælingen mener at Norge ikke har noen menneskerettslig plikt til å følge opp en såpass alvorlig kritikk fra FNs kvinnekomité.

I likhet med FN mener også norske myndigheter og norske fagmiljøer at voldtatte kvinners rettigheter i Norge ikke er sikret godt nok. Riksadvokatens utredningsgruppe la våren 2000 fram en undersøkelse av politiets og påtalemyndighetenes behandling av voldtektssaker. Arbeidsgruppen konkluderer med at etterforskningen i nær halvparten av sakene er mindre bra eller dårlig, og påpeker blant annet at etterforskningen i mange saker ikke er tilstrekkelig grundig, blant annet med hensyn til teknisk sporsikring og vitneavhør. Selv justisminister Dørum gir uttrykk for at FNs kritikk av voldtatte kvinner mangelfulle rettslige vern er berettiget. Høstmælingen, som presumptivt skulle representere menneskerettslig fagkunnskap, avfeier imidlertid denne kritikken som uberettiget.

Det er interessant at Høstmælingen etter å ha lest om Amnestys kvinnekampanje ikke er opptatt av hvordan vold mot kvinner kan forebygges og stanses, men utelukkende av hvorvidt kampanjen kan underminere den anmeldtes rettighetsvern. Men på samme måte som det må være mulig å påpeke at det er en konflikt mellom retten til ytringsfrihet og retten til beskyttelse mot diskriminering, må det være mulig å påpeke at det er en konflikt mellom offerets og tiltaltes menneskerettslige beskyttelsesbehov.

Verken Amnesty eller Morten Eriksen har uttrykt at denne konflikten kan løses ved at tiltaltes rettighetsvern skal svekkes. Det er imidlertid på høy tid at noen setter ofrenes manglende menneskerettslige vern på dagsorden, selv om det er åpenbart at ikke Høstmælingen blir noen pådriver i denne debatten.

Publisert i AmnestyNytt 2004/3.

Dette er et svar på Njål Høstmælingens kronikk:

”Vold mot menneskerettighetene?”