Amnesty mot amnesti

Av Ina Tin

I løpet av de siste tiårene har respekten for menneskerettighetene bedret seg i mange land. Diktaturer i Europa og Sør- Amerika er avløst av demokratier, og flere ettpartistater, som Sør- Afrika og det tidligere Sovjet- unionen, har fått et flerpartisy- stem. Denne utviklingen har åpnet for oppgjør med tidligere over- grep. I dag fungerer 19 kommi- sjoner i like mange land ut fra ulike prinsipper.

Sannhet, rettsoppgjør, erstatning

Amnesty International taler ofrenes sak når nasjonale oppgjør med menneskerettighetsbrudd settes igang. Al støtter oppgjør som innfrir tre krav: At sannheten kommer frem; at ansvarlige for grove overgrep og systematiske brudd på menneskerettighetene stilles for retten og dømmes; og at ofre tilkjennes en form for erstatning eller oppreisning. Bare på denne måten, mener Al, kan man oppnå rettferdighet for ofrene og unngå at nye overgrep finner sted.

Kollektivt amnesti og amnesti uten rettergang innebærer en straffefrihet som er uforenelig med sannhet og rettferdighet, og som derfor lett vil føre til nye brudd. Dette ble slått fast på organisasjonens rådsmøte i 1991.

Ingen land har hittil levd opp til Als kategoriske krav. Men en rekke ulike sannhets- og forsoningskommisjoner har blitt opprettet på 90-tallet. Mangelen på stabilitet og ønsket om fredelig overgang fra diktatur til demokrati har i mange land gitt seg utslag i amnesti for, heller enn straffeforfølgelse av, ansvarlige for overgrep.

Nei til amnesti i Sør-Afrika

Et kompromiss mellom de ulike partene i Sør-Afrikas fredelige overgang fra apartheid til demokrati førte til at det ble gitt mulig- het for å innvilge overgriperne amnesti dersom de avdekket alt de visste. På dette grunnlag ble Sannhets- og forsoningskommisjonen etablert.

AI støtter ikke denne modellen, men etterlyser rettsoppgjør og rettferdighet for ofrene for apartheids menneskerettskrenkelser. Organisasjonen har motsatt seg at overgripere kan innvilges amnesti i Sør-Afrika uten å ha gjennomgått en rettssak. På tross av dette har AI på forespørsel hjulpet den sørafrikanske Sannhets- og forsoningskommisjonen med dokumentasjon på en rekke brudd på menneskerettighetene helt tilbake til 1960-tallet.

Amnesty står fast

Daan Bronkhorst ved AI i Nederland har gjennomgått ulike nasjoners erfaringer med opp- gjør med tidligere regimers gro- ve brudd på menneskerettighetene i boka: Truth and reconcilia- tion. Obstacles and opportunities for human rights. Bronhorst viser at så og si ingen land har levd opp til Als krav om rettsoppgjør.

Med utgangspunkt i dette la AI Danmark frem et forslag om å vurdere oppmykning av Als standpunkt til amnesti og straffefrihet på organisasjonens rådsmøte i desember 1997. Forslaget ble trukket tilbake etter at man var blitt overbevist om at Als standpunkt gir rom for støtte til ulike oppgjør.

Støtte til Tutu?

På AIs rådsmøte i Cape Town i desember 1997 ble erkebiskop og leder av Sør-Afrikas Sannhets- og forsoningskommisjon, Desmond Tutu, hilst velkommen med stående applaus.

AmnestyNytt spurte leder for Als juridiske avdeling, Nic Howen, om ikke han oppfatter det som selvmotsigende å gi stå- ende applaus til en person som i dag er ansvarlig for å gi amnesti til overgripere som ikke er blitt stilt for retten og dømt, når AI holder så prinsippfast på kravet om rettsoppgjør i Sør-Afrika. Nic Howen svarte:

-Vi trenger ikke være enig i alt Desmond Tutu gjør for å støtte hans arbeid. Han er talsmann for én av de krav vi stiller til oppgjør, nemlig at sannheten skal frem. Rettferdighet er viktig, men det er også sannhet. Vi må stå for det vi mener og forsøke å få gjennomslag for våre standpunkter, men hvis vi bare skal samarbeide med de som er helt enige med oss, ville vi stå uten samarbeidspartnere. Å støtte en menneskerettsforkjemper som vi er uenig med på visse områder, er noe helt annet enn å samarbeide med myndigheter som bryter alle de prinsipper vi står for.

Publisert i AmnestyNytt 1998/1