Amnesty gjennom 40 år

1961

Den britiske advokaten Peter Benenson publiserer sin artikkel "De glemte fangene" i The Observer 28. mai. Artikkelen oppfordrer leserne til å skrive protestbrev mot at to portugisiske opposisjonelle sitter fengslet, utelukkende for sin politiske overbevisning. Begrepet "samvittighetsfange" blir skapt.

De første Amnesty-gruppene starter i Storbritannia, og den britiske avdelingen av Amnesty International blir grunnlagt.

1962

Amnesty International gjennomfører sin første etterforskningsreise som går til Ghana i januar, og offentliggjør sin første årsrapport.

I Irland starter en ny avdeling, og Amnesty-grupper dannes i blant annet Norge, Sverige, Danmark og USA.

1963

Et internasjonalt sekretariat med etterforskere og kampanjeansvarlige åpner i London.

1964

FN gir Amnesty International rådgivende status.

Nye avdelinger kommer til i Norge, Sverige, Danmark og Israel.

1965

Amnesty offentliggjør sin første rapport som dokumenterer fengselsforhold i Portugal, Sør-Afrika og Romania.

Europarådet gir Amnesty rådgivende status. Færøyene får egen avdeling.

1966

Amnesty har nå adoptert 1500 samvittighetsfanger, og 1000 har blitt sluppet fri siden Amnesty startet arbeidet sitt.

Amnesty-avdelingen i USA blir grunnlagt.

1967

550 Amnesty-grupper er registrert i 18 land.

Nye avdelinger kommer til i Finland og New Zealand.

1968

Martin Ennals blir Amnestys første generalsekretær.

Nederland får egen avdeling.

1969

4000 samvittighetsfanger er adoptert siden starten og 2000 er satt fri.

India får en Amnesty-avdeling.

1970

850 Amnesty-grupper er nå registrert i 27 land.

Nye avdelinger starter opp i Østerrike, Japan, Luxemburg, Nigeria og Sveits.

1971

Amnesty er ti år og får stor oppmerksomhet i internasjonal presse, radio og TV.

Nye avdelinger blir registrert i Bangladesh, Mexico og Sør-Korea.

1972

Amnesty lanserer sin første verdensomspennende kampanje mot tortur.

Nye avdelinger ser dagens lys i Frankrike og Nepal.

1973

Den første hasteaksjonen i Amnestys historie er på vegne av den brasilianske professoren Luiz Basilio Rossi, som ble arrestert av politiske grunner. Rossi mente hasteaksjonen hadde hatt stor betydning: "Jeg visste at de ikke ville drepe meg fordi saken min var blitt offentlig kjent. Det internasjonale presset økte, og fengselsforholdene ble bedre."

Nye avdelinger kommer i Belgia, Canada og Ghana.

1974

For første gang dannes en Amnesty-gruppe i Sovjetunionen.

Nye avdelinger kommer til i Australia, Island og Italia.

1975

Etter mye lobbyarbeid fra Amnesty adopterer FN enstemmig en erklæring mot tortur.

Amnesty har nå over 70 000 medlemmer i 65 land.

1976

Amnesty offentliggjør en liste over 167 fengslede fagforeningsledere i 16 land.

Hellas får egen Amnesty-avdeling.

1977

Amnesty International mottar Nobels fredspris for "sitt bidrag til å sikre frihet og rettferd og derved fred i verden."

Spania og Venezuela starter Amnesty-avdelinger.

1978

Amnesty får FNs menneskerettighetspris.

Nye avdelinger kommer i Costa Rica, Tyrkia, Canada og Belgia.

1979

Amnesty dokumenterer 2 665 "forsvinninger" i Argentina etter Videlas militærkupp.

I Elfenbenkysten og Ecuador blir Amnesty-avdelinger startet.

1980

Thomas Hammarberg fra Sverige blir ny generalsekretær.

Barbados og Senegal slutter seg til i Amnesty-familien.

1981

Nye avdelinger starter i Peru og Portugal.

"Organisasjonen forsøker ikke engang å skjule sin sanne sovjetiske holdning."

Guatemalas regjering, 1981

1982

Mer enn én million mennesker skriver under en appell for å frigi alle verdens samvittighetsfanger.

1983

Amnesty offentliggjør en rapport om politiske drap utført av statsmakter.

I Chile, Hong Kong og Puerto Rico får Amnesty nye avdelinger.

1984

Amnesty lanserer sin andre verdensomspennende kampanje mot tortur.

FN adopterer Konvensjonen for avskaffelse av tortur på menneskerettighetsdagen, 10. desember.

Brasil, Trinidad og Tobago bygger opp Amnesty-avdelinger.

1985

Amnesty produserer sin første undervisningspakke: "Teaching and Learning about Human Rights".

Amnesty teller nå mer enn en halv million mennesker.

1986

Ian Martin blir ny generalsekretær.

1987

Amnesty dokumenterer at dødsstraffen i USA er diskriminerende, tilfeldig og i strid med internasjonal lov.

Nye avdelinger starter i Guyana og Tanzania.

1988

Konsertturnéen "Human Rights Now!" med Sting og Bruce Springsteen gjennomføres i 15 land.

Tunisia oppretter Amnesty-avdeling.

1989

Amnesty offentliggjør en omfattende rapport om dødsstraff, "When the State Kills".

Nye avdelinger starter i Bermuda og Uruguay.

1990

Amnesty har nå over 700 000 medlemmer i 150 land.

Sierra Leone starter en Amnesty-avdeling.

1991

På årsmøtet i Japan vedtar Amnesty et nytt mandat som betyr at organisasjonen nå kan aksjonere mot overgrep begått av væpnede opposisjonsgrupper og arbeide for å fremme alle menneskerettighetene. Mennesker som utelukkende er fengslet for sin seksuelle orientering blir nå også adoptert som samvittighetsfanger.

Argentina, Mauritius og Filippinene får egne Amnesty-avdelinger.

1992

Pierre Sané blir ny generalsekretær. Organisasjonen har nå mer enn én million medlemmer.

Algerie slutter seg til Amnesty-familien.

1993

Amnesty-avdeling blir dannet i Colombia.

1994

Amnesty gjennomfører en verdensomspennende kampanje for kvinners rettigheter.

Benin får egen avdeling.

1995

Første omfattende kampanje mot torturindustrien.

Slovenia får Amnesty-avdeling.

1996

Amnesty lanserer en kampanje for opprettelsen av en internasjonal straffedomstol, som to år senere blir vedtatt av FNs generalforsamling.

1997

Flyktningers rettigheter er for første gang hovedmål for en verdensomspennende kampanje.

Nye avdelinger kommer i Taiwan og Costa Rica.

1998

Amnesty gjennomfører sin første store USA-kampanje.

Togo danner Amnesty-avdeling.

1999

Etter at Augusto Pinochet ble arrestert året før, avgjør domstolen i Storbritannia at Pinochet kan utleveres for å bli stilt til avsvar for tortur og forbrytelser mot menneskeheten.

2000

Amnesy gjennomfører sin tredje verdensomspennende kampanje mot tortur.

Marokko får egen Amnesty-avdeling.

Publisert i AmnestyNytt 2001/2