-Amnesty er et offer for egen retorikk!

Av Ina Tin

Gapet mellom det bildet Amnesty har skapt av seg selv som verdens største menneskerettighetsorganisasjon og bevegelsens reelle muligheter kan bli for stort.

- På ett område bør Amnesty likevel våge å utvikle sitt mandat, nemlig i spørsmålet om humanitær intervensjon. Hvis man med rimelig sikkerhet kan forutsi at mange menneskeliv vil bli spart ved en intervensjon, skal en organisasjon som Amnesty gå inn for intervensjon.

- Amnesty har ikke for få ressurser, men bruker dem feil. Alt for mye oppmerksomhet og ressurser er etter min mening rettet mot organisasjonens indre liv. Bruk heller kreftene på å skape allianser og nettverk utad. Får Amnesty NHO på banen kan man virkelig få utrettet noe.

Han er utenriksredaktør i Arbeiderbladet og tidligere generalsekretær i Al Norge og bidrar gjerne med konstruktiv kritikk når han blir utfordret. Og Øyvind Johnsens anbefalinger er klare:

- Med all respekt for Amnesty-medlemmene - ja det kan høres litt fælt ut å si det som tidligere generalsekretær - men nøkkelen til Amnestys betydning ligger i troverdig etterforskning og avsløring av overgrep kombinert med kampanjer. Det er viktig å ha medlemmer, ikke minst avspeiler medlemsmassen en holdning til menneskerettighetene i landet. At AI har 40.000 medlemmer i Norge betyr at respekten for menneskerettighetene er høy i Norge. Likevel ligger det avgjørende ikke lenger i medlemsbaserte brevaksjoner, men i bruken av det offentlige rom; i spillet på politiske krefter, på stater, på regjeringer, og på andre frivillige organisasjoner. Det er viktig å være en lobbybevegelse, og man må lobbe der hvor makta sitter.

Hvis Amnesty får mobilisert NHO, eller norske jurister som driver kontraktsarbeid vis a vis f.eks. Cuba, til å ta opp saker med myndighetene i dette landet, så vil det ofte ha mye større effekt enn brev fra medlemmene i Norge. Og her tenker jeg både på en dialog om bruken av eksempelvis tortur, og på løsning av enkeltsaker. De mest vellykkede aksjonene vi har hatt i AI Norge er når vi har fått handelsdelegasjoner til å ta opp konkrete enkeltsaker.

-Det er ressurskrevende å mobilisere eksterne grupper, vi kan utvide staben i det uendelige...

- Jeg vil utfordre deg litt. Amnesty lider ikke av mangel på ressurser, men av mangel på prioritering av ressurser. Se på de internasjonale rådsmøtene til AI annethvert år, kostnadene ved disse enorme samlingene eller kostnadene ved den indre pedagogikk i organisasjonen, skolering av grupper osv. Amnesty har ressurser til å drive et systematisk organisert målgruppearbeid overfor norske organisasjoner og institusjoner, det er et spørsmål om prioritering.

- La oss ta utgangspunkt i dine prioriteringer. Da kan Al lett ende opp som en profesjonell lobby-organisasjon som har mistet sitt medlems-fundament. Hvilke konsekvenser vil det ha?

- Vi snakker ikke om det ene eller det andre, men om å vektlegge i ressursbruken. Man kan godt ha medlemmer uten å mystifisere dem og deres betydning, og uten bruke så mange ressurser på dem - Jeg skal si deg at hadde en organisasjon av menn i grå dress brukt så mye penger på sitt indre liv, så hadde det vært kritikkverdig. La det være klart: Amnesty er en medlemsorganisasjon og en meget profesjonell organisasjon, og det skal den fortsatt være. Troverdigheten er likevel ikke knyttet til medlemmene, men til at etterforskerne og sekretariatet meget sjelden gjør feil.

- Er media den mest effektive arena for menneskerettighetsarbeid?

- Den mest effektive arena er det offentlige rom, det offentlige internasjonale rom. Kampen dreier seg om å bli lyttet til, få innflytelse og flest mulig nasjoner på sin side. Gjennomslag i mediene betyr forferdelig mye. Det er ytterst få regimer i verden som synes det er hyggelig å bli omtalt, avslørt og karakterisert av medier i andre land. Mediearbeid er viktig for å få gjennomslag for kampanjene. Mitt inntrykk er at organisasjonen er adskillig mer offensiv og aggressiv nå enn for noen år siden. Jeg er veldig fornøyd med det. Det betyr at AI blir lagt merke til. Kampanjene rundt det kinesiske besøket var jo strålende.

Likevel har det vært en tendens, om ikke dominerende, både i AI og andre norske frivillige organisasjoner, til å være litt for selvsentrert, istedenfor å være resultatorientert.

- Det som skjer er at antallet aktive Amnesty-grupper går ned og spørsmålet er om vi skal godta at Amnesty beveger seg mot en organisasjon utelukkende av passive medlemmer, eller om vi bør sette inn ressurser for å få opprettet nye aktive grupper ungdom, på universitetene osv.

Jeg er ikke overrasket over å høre at antall grupper går ned. Men hvis det er uttrykk for et alminnelig samfunnsfenomen, er det ikke så mye å gjøre ved det. Da må man finne andre måter å være aktive på.

- Det pågår en prosess for å utvikle nye medlemsskapsformer, men det er en tung prosess.

- Javisst. Man får lett et generasjonsproblem. De aktive i gruppene er de som har stor innflytelse i AI i dag, og de er rekruttert i en annen tid og vil kanskje lett spørre hvorfor de nye medlemmene ikke er som dem.

- La oss se på en globale virksomhet: Bekjempe brudd på menneskerettighetene over hele verden. Et spørsmål melder seg: Burde vi om fordele midlene fullstendig for å nå våre mål mest effektivt. Satse stort på utvikling av Amnesty i den tredje verden, og spredning av menneskerettighetsbudskapet gjennom undervisning? Burde de rike seksjonene i nord overføre sine midler til de fattige seksjonene i sør, og mer eller mindre nedlegge virksomheten, f.eks her i Norge?

- Nei. Arbeidet er nødt til å være så globalt som overhodet mulig for mobilisering og innflytelse. Man trenger høy aktivitet overalt. Dessuten er det ikke nødvendigvis av det gode å pøse ned organisasjoner i andre land med ressurser. Man kan overgjødsle folk, dessuten er det lagt inn i Amnesty-systemet en viss omfordeling av midler fra nord til sør. Å starte Amnesty-seksjoner i fattige land er ytterst problematisk, fordi det fordrer en middelklasse med det nødvendige over- skuddet for den type aktivitet. Amnestys forbud mot å arbeide på eget land gjør det også problematisk.

- Bør Amnesty utvide muligheten til å arbeide på eget land for å kunne ekspandere i den tredje verden?

- Nei, jeg tror ikke man skal arbeide på eget land. Se på Røde Kors som har edt seg inn på menneskerettighets-området i løpet av de siste ti årene. Det er en organisasjon som består av folk som arbeider i eget land, og der er man kommet opp i et forferdelig uføre. Det klassiske eks. er Radovan Karadzics kone som er leder av Røde Kors i bosnisk Serbia. AI er en kamporganisasjon som er ytterst kontroversiell, hvordan skulle man kunne - som en åpen medlemsorganisasjon - hindre at organisasjonen ikke ble erobret og misbrukt av regimet og dets venner. Forbudet mot arbeid på eget land er forferdelig viktig.

- Du har tidligere uttrykt skepsis til den «mandatkonservatismen» som har dominert i Amnesty. Det har imidlertid skjedd en utvidelse av mandatet i de senere år og til neste ICM ligger det forslag på bordet som radikalt kan komme til å utvide vårt arbeidsområde. Problemet er nå at Amnesty kan ende opp som alle gode sakers mor, uten tyngde i det vi gjør.

- Ja. Nei, jeg tror ikke det er mulig å gjøre alt, det er ikke mulig å plassere alle overgrep som skjer i et land, enten det skyldes regjeringens aktive eller passive medvirkning, inn under én organisasjons vinger. Amnesty har et hovedspor å holde seg til: Sivile og politiske rettigheter.

Når jeg snakket om mandatkonservatismen tidligere hadde vi nok andre typer debatter. Amnesty har hatt en tendens til å fremstille seg selv som en altomfattende menneskerettighetsorganisasjon - i en kamp om ressurser og posisjoner. Det kan bidra til å gi folk inntrykk av at Amnesty arbeider med alt, og det er et farlig inntrykk og gi. Amnesty har et ganske skarpt avgrenset mandat. Det er viktig at gapet mellom det bildet som er skaper av seg selv som verdens største frivillige menneskerettighetsorganisasjon og bevegelsens reelle muligheter ikke blir for stort. Retorikken er viktig.

- Det betyr ikke at Amnesty skal unnlate å diskutere mandat og metode sett i forhold til en utvikling i menneskerettighetskampen.

- I 1993 ble kamp mot kjønnslemlestelse, kvinnelig omskjæring, et nytt arbeidsfelt for Amnesty.

- På den ene siden er omskjæring et dramatisk problem. På den andre siden er man inne på regjeringers passive holdning. Man beveger seg inn i familietradisjoner som ikke er knyttet til offentlige institusjoner. Har man godtatt et slikt fenomen som arbeidsområde, kan man måtte godta veldig mye. Man kan spørre seg om de bolivianske barna som arbeider inne i gruvene fra de er sju, er de så også en del av Amnestys ansvarsområde?

- Ja, også på det området, grov utnyttelse av barnearbeid, er det faktisk lagt frem forslag til utvidelse av mandatet.

- Det kan ikke skje. Det må ikke skje at Amnesty inkluderer det i mandatet! Amnesty kan ikke både være ILO, Røde Kors og alt på én gang. Amnesty kan gjerne arbeide mot et bredt spekter av krenkelser, men innenfor sivile og politiske rettigheter. Det viktigste er å være oppmerksom på endringene i overgrepenes karakter.

- I forslagene til mandatendringer ligger et ønske om i større grad å arbeide mot overgrep mot kvinner og barn. Deres rettigheter krenkes i den private sfære, med myndighetene som passive tilskuere. Amnesty arbeider i dag i første rekke mot brudd på menns rettigheter.

- Sett fra et rettferdighetssynspunkt kan Amnesty gjerne forsøke å erstatte FN. Det er jo her snakk om å opprettholde et minimum av effektivitet. Vi er tilbake til det at Amnesty faller for sin egen retorikk ved å omtale seg selv som verdens største menneskerettighetsorganisasjon. Forsøker Amnesty å bli en ikkestatlig variant av FN vil organisasjonen også bli like ineffektiv som FN.

- Mange forslag omhandler Amnesty posisjon i væpnede konflikter.

- Amnesty må innse sin begrensning. I den type situasjoner har frivillige organisasjoner liten betydning og kan ikke ta mål av seg til direkte å påvirke konflikten. Amnestys virkemidler kan aldri påvirke utviklingen av et folkemord. Tenk på Bosnia. Ikke en gang de store mellomstatlige organisasjonene klarte å stoppe galskapen. I slike sammenhenger er det Amnestys oppgave å samle inn opplysninger, etterforske og avdekke. Ikke minst i ettertid er det viktig. Men Amnesty kan appellere om bruk av andres virkemidler.

- Bør Amnesty be om sanksjoner og boikott?

- Nei. Det er meningsløst. Boikott er et dårlig virkemiddel, eksempelet Sør-Afrika er ekstraordinært. Det er ingen grunn til å bruke krefter på å utvide mandatet på et område som ikke vil få praktisk betydning. Derimot mener jeg Amnesty nå må ta stilling til humanitær intervensjon. Amnesty bør kunne be om militær intervensjon hvis man kan forutse at det vil spare menneskeliv. Det ville spart 200.000 menneskeliv i Bosnia. Faktisk klarte 8000 NATO-soldater til slutt å stoppe serberne. Skal man diskutere nye metoder i kampen mot menneskerettighetsbrudd, må man diskutere de metodene som virker.

- Du har også uttalt deg kritisk til Amnestys usynlige flyktningpolitikk, hva mener du om den pågående kampanjen?

- Veldig bra og utfordrende, veldig bra! Dette er et betent område og jeg synes kampanjen har klart å vise at vår humane ferniss nettopp er en ferniss. På den flyktningpolitiske arena er det vesentlig at en organisasjon som Amnesty går inn og står som garantist for kritikken av våre myndigheter.

Publisert i AmnestyNytt 1997/4