Alt vel i Kardemommeby?

Av Marianne Alfsen

Spørsmålet rører ved Amnestys mest grunnleggende idé, nemlig enkeltmenneskets rettigheter uavhengig av kjønn, alder, religion eller hjemland. Uavhengig av om overgrepet skjer i et veletablert demokrati eller et brutalt diktatur.

- Et offer for politivold i Norge er like mye et offer som en som lider samme skjebne i et annet land. Det som skjer i Norge er ikke mindre viktig enn det som skjer i Kina, Nigeria eller Libya. Vi rangerer ikke land, det er et viktig prinsipp i arbeidet vårt, sier etterforsker Hayla Gowan, som sammen med Jill Heine er Amnesty Internationals skandinaviske vaktbikkjer.

- Alle regjeringer er bundet av de samme internasjonale minimumsstandardene. En av Amnestys roller er å overvåke og forsikre oss om at alle etterkommer de standardene myndighetene har skrevet under på. Et land må ikke tro de er perfekte, men må være årvåkne og til enhver tid sørge for at lover og praksis er i henhold til de internasjonale standardene, fortsetter Gowan.

I søkelyset
Amnestys etterforskere kan ikke diskutere pågående saker der informasjon ennå ikke er offentliggjort, så hva som skjuler seg i papirbunkene på etterforskernes skrivepulter akkurat nå vites ikke. Men det er ikke tvil om at Amnesty har funnet det nødvendig å rette søkelyset mot Norge i flere saker de siste årene.
Manglende behandling av mentalt syke fanger, forlenget varetektsfengsling og fengsling av såkalt identitetsløse flyktninger er forhold Amnesty har tatt opp med norske myndigheter, og som fortsatt ikke er tilfredsstillende løst. Politivoldsaken i Bergen på slutten av åttitallet, ble også fulgt med argusøyne fra det internationale sekretariatet i London.
Også i Norge har mennesker som Amnesty anser som samvittighetsfanger, havnet bak lås og slå. Så sent som i 1993 stod Norge oppført i organisasjonens årsrapport med to samvittighetsfanger. Begge var militærnektere som ikke fikk avtjene siviltjeneste, fordi deres nektingsgrunnlag ikke var basert på pasifisme, men Norges deltakelse i NATOs atomstrategi.

Lydhøre myndigheter
Myndighetene i Norge, Sverige og Danmark får god attest fra Skandinavia-etterforskeren når det gjelder tilbakemeldingen på henvendelser fra Amnesty.
- Skandinaviske myndigheter er lydhøre og tar våre bekymringer alvorlig, mener Gowan, og lister opp en rekke saker der organisasjonen har fått gjennomslag. I Sverige ble det satt i gang etterforskning etter at Amnesty ba svenske myndigheter se nærmere på flere dødsfall i varetekt. Da Amnesty engasjerte seg i en serie politivoldsaker i Danmark, ble resultatet etterforskning, lovendring og avskaffelse av bruken av fotlenker. Amnestys søkelys på politivold førte imidlertid til at en fjerdedel av AI Danmarks medlemmer forlot organisasjonen.

- I Norge er jeg overbevist om at Amnestys fokus har bidratt til forbedringene for sivilarbeidere, hevder Gowan. Men responsen var dårlig da Amnesty engasjerte for vitner som ble dømt for falsk forklaring i politivoldsaken i Bergen.
- Det er interessant å se at disse menneskene ble frikjent da saken ble tatt opp igjen, bemerker Gowan.

Lite informasjon
Selv om myndighetene var lite lydhøre, førte politivoldsaken i Bergen til en strøm av henvendelser fra folk i Norge som mente Amnesty burde involvere seg. Dessverre hører det sjeldenheten til at nordmenn tar kontakt når det skjer overgrep innenfor organisasjonens mandat. Paradoksalt nok har Gowan problemer med å skaffe informasjon om hva som skjer i Norge og de andre skandinaviske landene. Mangelen på kontakt mellom Amnestys Norgesetterforsker og lokale organisasjoner, advokater eller enkeltpersoner er slående.
- Jeg tror hovedårsaken er at de skandinaviske landene mangler organisasjoner som overvåker menneskerettighetsbrudd i eget land. I andre deler av verden er slike organisasjoner blant Amnestys hovedkilder. De skandinaviske NGOene retter øynene mot utlandet, forteller Halya, og fortsetter:
- Bevisstheten om menneskerettighetene er større i Skandinavia enn i andre europeiske land. Derfor synes jeg det er overraskende at det ikke eksisterer nasjonale organisasjoner. Hvor henvender familiene til mentalt syke fanger som ikke får behandling seg? Eller de som har blitt utsatt for politivold? Dessverre henvender de seg heller ikke til oss.

Ta kontakt!
Budskapet fra Hayla Gowan er klart. Nordmenn utsettes også for menneskerettighetsovergrep. Selv om omfanget er mindre enn i mange andre land, er konsekvensene for den enkelte like store. Derfor er det viktig at Amnesty opprettholder presset.
- Men vi trenger hjelp. Vi er avhengige av at mennesker tar kontakt og forteller oss hva som skjer, og oppfordrer ofre for overgrep, vitner eller andre til å ta kontakt med oss, understreker Gowan.

Publisert i AmnestyNytt 1998/3