Flyktninger fra Syria i Libanon: Tre år i venterommet

I et rom bak en parkeringsplass i Beirut sentrum: Yousef (4) løpet rett mot veggen mens han utstøter en lyd i det aller øverste toneregisteret. Lyden skjærer gjennom kroppen min og jeg holder meg instinktivt for ørene. Bak ham ligger bror Hassan (6) og vugger fra side til side mens han hermer etter storebrors lyder.

Vi utveksler hilsener med Yousefs mor og far som begge smiler blekt til oss og ber oss sette oss på to tynne og smale madrasser på gulvet. Foruten madrassene og et plastteppe er det et lite skap og en liten tv i rommet på 9 m2 bak en parkeringsplass i Beirut sentrum. Her har familien på fire bodd og oppholdt seg i tre år, helt siden de måtte flykte fra hjemlandet Syria.

Når vi har satt oss og begynner samtalen, løper Yousef bort til mor Lava og slår henne på begge sider av hodet med flate hender. Hun tar tak i hendene hans og forsøker å holde ham nede på fanget sitt i ro. Han river seg løs og løper bort til meg, krabber inn bak meg og dunker meg i ryggen.

- Han slår dem han liker. Derfor slo han nabobarna. Nå er de redde for ham og vi kan ikke lenger gå ut. Jeg må holde Yousef her inne. Her sover vi, spiser vi og oppholder oss døgnet rundt, sier Lava.

Leger i Libanon har undersøkt Yousef og gitt ham diagnosen autist. Han trenger spesialskole for å lære å roe seg ned og få talehjelp. Det koster 5000 dollar i året og er langt utenfor familiens økonomiske rekkevidde. De strøjobbene på byggeplasser som far Adnan klarer å finne, rekker så vidt til husleien.

Matkuponger har de fått av FNs høykommisær for flyktninger, men midler til å betale for en spesialskole er det ikke mulig å få. Familien skraper sammen til noen beroligende medisiner som de gir Yousef en gang i blant, han har fått en tablett rett før vi kom.
Familien trodde i begynnelsen at oppholdet i Libanon ville bli kortvarig, de planla å reise hjem, men ble advart.

- Folk hjemme sa at vi ikke måtte komme tilbake, at det var bedre å bo på ett rom i Beirut enn i krigen. Nå har de fleste flyktet til Tyria eller Irak. Det er ingenting igjen å komme tilbake til, sier Lava.

Hun forteller at hun i starten gråt hver eneste dag, over sin egen skjebne, over barna, over moren som hun hadde forlatt.
- Nå føler jeg ikke lenger noen ting, sier hun.

Yousef står over Hassan som ligger og spreller med beina. Plutsetlig slår han. Hassan blunker, gliser ut i lufta og fortsetter å sprelle mens han gnisser en liten og slapp rød ballong mellom fingrene. Jeg spør ham hva han liker å leke med. Han fortsetter å gnisse ballongen mens foreldrene forteller at han liker å leke Angry Birds på telefonen. Det er ingen leker i rommet. Bøker de hadde har blitt revet i stykker, forklarer Lava.

"Jeg liker å leke med ballonger" bekjentgjør Hassan etter lang tenkepause, "fylle dem med vann og leke med dem".
Foreldrene medgir at Hassan er dypt påvirket av brorens autisme.

- Han sa hvis vi ikke dro tilbake til Syria så ville han ta livet sitt. Han fikk både depressive og agressive symptomer og så begynte han å ta etter broren sin. Nå oppfører han seg nesten som sin autistiske bror, sier Lava.

Lava og Adnan har innsett at de ikke kan dra tilbake til Syria. Håpet er nå å komme til et annet land der Yousef kan få en skolegang som kanskje kan hjelpe ham og derved hjelpe hele familien.

- Jeg håper vi kan få bo et sted der barna kan leke ute, der hver av dem kan ha plass for seg selv. Kanskje vi alle kan få ro, sier Lava.

Les om flere av menneskene Ina møtte i Libanon:

Yara og den røde vesken - alenemor på flukt med barna og sin alvorlige syke sønn.
Mayada - hun ble et bombeoffer da hun gikk for å kjøpe brød til barna.
Ali og puslespillet om Syria - aktivistene blant flyktningene fra Syria som hjelper barn i flyktningleirene.
Se flere videoer med menneskene Ina møtte her.