Aktivisme: Hvor går Amnesty-aktivisten?

Av Synne Hansen

Regnvann sildrer forbi i rennesteinen. Vaktene på ambassaden har gjemt seg. Det slusher i våte sko og hutres under paraplyene. Været er nesten symbolsk. Om fire små timer skal nok en fange henrettes i Texas, og Amnesty har vake utenfor den amerikanske ambassaden. Det regner i Oslo.

Du bør være litt sprø for å velge dette framfor en tørr, varm stue og en myk sofa. Likevel trosser 14 aktivister i natt regn, sure ambassadevakter og et illsint overvåkningskamera for å vise sin motstand mot dødsstraff. De har ikke noe valg, mener de.

Vi har aldri før hatt det så godt i Norge som vi har det nå. Statistikken forteller oss at vi er rikere og mer utdannede enn før. Feite tider for norsk økonomi har lagt seg om livet vårt - de fleste har mat på bordet hver dag. Det er typisk norsk å leve godt. Likevel trenger de frivillige organisasjonene fremdeles aktivistene. Miljøet har det ikke bedre nå enn på nittitallet. Barn sulter fortsatt i Afrika, selv om Live Aid synes som antikk historie. Mennesker drepes og tortureres også i det 21. århundre.

Men det blir færre aktivister. Det finnes ingen offisielle tall på nordmenns organisasjonsvirksomhet, men en studie Guro Ødegård ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) gjorde i fjor, viser at de tradisjonelle frivillige organisasjonene sliter med rekrutteringen. Samtidig øker oppslutningen om lokalt baserte bevegelser med stort fokus på aktivitet. Medlemstallene i de store organisasjonene er riktignok mer eller mindre stabile, men det blir stadig færre aktivister som stiller seg på barrikadene for å protestere høylydt mot verdens grusomhet. Og skal vi være aktive ønsker vi å være det på andre måter enn før. Vi har mindre tid og foretrekker kjappe løsninger. Vi påtar oss ikke verv lenger, vi vil raskt inn og enda raskere ut. Ingen bånd skal holde oss tilbake.

Dette er en utfordring for de tradisjonelle organisasjonene, Amnesty inkludert. Spørsmålene er mange, svarene ikke alltid lette. Hvordan skal vi på beste måte utnytte ny teknologi og nye tendenser, uten å miste det som gjør oss til en respektert organisasjon med stor troverdighet og tyngde?

En mulighet er å utnytte internett bedre. Det nokså nylanserte, og hittil lite brukte, Aktivistnett, har potensial til å bli en møteplass for aktivistene. Her kan medlemmer logge seg på og finne informasjon, diskutere, utveksle og utvikle ideer. Aksjoner, saker og nyheter sendes i større grad per epost. Vi kan allerede kjapt og enkelt skrive under opprop ved hjelp av mobilen eller på internett. Det går fort, og krever lite. Greit, raskt og portobesparende. Men kanskje ikke like populært blant alle? Mange tradisjonelle aktivister mener dette er «god samvittighet på boks» - vi kan føle oss bedre uten å egentlig engasjere oss. Men Amnesty har plass til både kjapp-kjapp-aktivistene og de langtidsengasjerte, begge bidrar til å nå Amnestys mål: å stoppe menneskerettighetsbrudd.

- Vi arbeider på andre måter i dag enn det vi gjorde for 40 år siden, sa Irene Khan, Amnestys internasjonale generalsekretær under landsmøtet i Ålesund i fjor høst. - Og i 2020 vil vi arbeide på andre måter enn det vi gjør i dag. Amnesty har aldri vært redd for forandring, det er naturlig. De nye metodene er kanskje mindre involverende, mindre personlige. Men de er også lettere tilgjengelig, særlig for mennesker i den vestlige verden.

Jordkloden synes å bli stadig mindre, det som var farlig og fremmed for bare ti år siden, er i dag en del av vår hverdag. Globaliseringen har også konsekvenser for Amnesty, vi er i ferd med å bli en global, multikulturell organisasjon med mange medlemmer i ikke-vestlige land. Marion Pink, nestleder i det internasjonale styret, påpeker at dette er en utvikling Amnesty setter pris på:

- Vi har lenge vært en eliteorganisasjon med problemer med å tiltrekke oss de som ikke er som «oss». Med den nye utviklingen blir vi ikke bare en mer mangfoldig organisasjon, vi får også mer legitimitet i de ikke-vestlige delene av verden, sier hun, og gir et eksempel:

- Når styresmaktene i Pakistan kritiserer oss for å være Vestens talerør, kan vi svare at det finnes en Amnesty-seksjon også i deres land, Amnesty-aktivister blant deres eget folk som krever respekt for menneskerettighetene.

Amnestys utfordring handler ikke om å engasjere. For hva er egentlig engasjement? Holder det å være samfunnsinteressert og diskutere? Må du være medlem i en organisasjon? Det finnes mange flere engasjerte sjeler i Norge enn det gjør medlemmer i frivillige organisasjoner.

- I Norge blir engasjement sett på som et ideal og et mål i seg selv, mener Guro Ødegård ved NOVA. - Engasjement er samfunnsnyttig, nærmest en dyd.

Utfordringen handler om å engasjere aktivister. Den synlige aktivismen drukner sakte i tekstmeldingspip og kontoutskrifter. Men kan aktivismen overleve uten synlige aktivister?

Alle medlemmer er like viktige, slo landsmøtet 2002 fast, og opphevet gamle skiller mellom aktivister, støttemedlemmer, kampanjemedlemmer og såkalt passive medlemmer. Amnesty skal bli en livsløpsorganisasjon hvor medlemmene selv kan tilpasse aktivitetsnivået ut fra hvor mye tid og energi de har akkurat nå.

Vi kan ikke overleve uten aktivistene. De er stemmene som blir hørt og kanskje avvist, men sjelden ignorert. Men også støttemedlemmene er uunnværlige. Amnesty er en grasrotorganisasjon, da er det viktig å ha mange navn på medlemslista. Det gir oss en slagkraftig organisasjon. De er dessuten vår viktigste inntektskilde, uten penger blir det ingen aktivisme. Men vi får ikke særlig mange nye medlemmer uten aktivister på gata som forteller folket at vi er her og hva vi vil.

Kjappe løsninger tilpasset det travle enkeltmennesket eller tradisjonelle barrikadekjempere som gir timevis av sin fritid til den gode sak? Amnesty ser ingen grunn til å velge og sier ubeskjedent «ja-takk, begge deler.»

Gata er stille, en trikk dundrer i det fjerne. Sju aktivister pakker sammen parasoller og paraplyer. Hva får mennesker i sine beste år til å tilbringe fem timer på en fortauskant i øsregn? Hvorfor står de der, søkkvåte og kalde, for å markere en sak de vet de har tapt?

- Jeg blir ganske tilfreds med meg selv når jeg står her nå, ler en ung kvinne. - Jeg sitter ikke hjemme og glaner på TV. Mitt håp er at den dødsdømte fangen fikk vite at i timene før han skulle dø så sto en liten gruppe mennesker i et land på den andre siden av Atlanteren og tente et lys for han.

Flere hoder nikker. Menneskerettighetsarbeid er en tålmodighetsprøve, og det er mange skuffelser langs veien, men det er også hyggelig å være engasjert sammen med andre. Ingen grunn til å gi opp. Kanskje nyttet det ikke i kveld, men neste gang...

Synne Hansen er tidligere leder for studentnettverket ved Høyskolen i Oslo

Publisert i AmnestyNytt 2003/1