Aksjeaktivisme

Av John Peder Egenæs

Minst to nasjonale seksjoner av Amnesty International har tatt aksjeaktivisme i bruk. I Sverige har Amnesty kjøpt aksjer i tolv av landets 30 største selskaper, og i USA har Amnesty kjøpt aksjer i fjorten selskaper for å påvirke deres policy på enkelte områder.

Greenpeace har lenger erfaring med denne teknikken og AmnestyNytt spurte Tom Gullowsen i Greenpeace Norge, om de har reflektert over dilemmaene knyttet til den.

- I min tid har det ikke vært noen stor debatt om dette, sier Gullowsen.

- Jeg forstår likevel at enkelte lurer på om man oppnår noe ekstra ved å kjøpe aksjer og delta på generalforsamlinger. Min oppfatning er at med seriøst forarbeid og planlegging for bevisst å påvirke andre og større eiere, kan en liten aksjepost i et selskap gi organisasjoner større påvirkning på beslutninger enn de ville hatt bare gjennom vanlig «lobbyarbeid».

Greenpeace i BP

Greenpeace har i de senere år kjøpt aksjer i tre selskaper: BP, Exxon Mobile og Nordea. I alle tilfellene har de hatt helt konkrete saker de ønsket å påvirke gjennom aksjekjøpene. Det mest oppsiktsvekkende resultatet fikk de i BP da tretten prosent av aksjonærene stemte mot at selskapet skulle lete etter olje i Arktis.

- Stemmetallet kom som et sjokk på oss, sier Gullowsen. - Vi hadde gjort en stor jobb: Sendt inn resolusjonsforslag til generalforsamlingen, sendt brev og Greenpeace-informasjon til alle aksjonærer og forberedt innlegg til møtet, men tretten prosent av stemmene var likevel mer enn vi hadde fantasert om.

Dette er et eksempel på det Gullowsen mener er aksjeaktivismens fordeler. Ved å benytte seg av reglene for generalforsamlinger som gir eiere mulighet til å ta opp saker, og informere alle andre eiere om sitt standpunkt, kan man oppnå mye mer enn man kan gjennom møter med ledelsen. Bare det at alle eiere blir gjort kjent med Greenpeaces standpunkter er et positivt resultat, mener han.

Aksjer gir mediedekning

Gullowsen mener også at det er en fordel at det fortsatt er såpass uvanlig for organisasjoner å bruke aksjekjøp i aktivist-øyemed at det skaper mediedekning.

- Det er ikke noe forkastelig i seg selv å bruke deltakelse på en generalforsamling til å skape medieoppmerksomhet om en god sak. Hvis medieoppmerksomhet er viktig for å oppnå ønsket resultat i en gitt sak, kan det ikke være verre å bruke noen tusen på en liten aksjepost, enn å bruke noen tusen på en annonse, for eksempel.

Aksjer skaper press

Amnesty i Sverige har tilsvarende syn på metoden, og de har også svært konkrete mål med sine aksjekjøp.

- Bakgrunnen for våre aksjekjøp var en undersøkelse vi gjorde blant Sveriges 30 største selskaper, sier Jørgen Quist, i Amnesty Business Group i Sverige.

- Undersøkelsen viste at halvparten av disse selskapene ikke hadde noen uttalt menneskerettighetspolicy. Målet med våre aksjekjøp er å påvirke selskapene til å utarbeide og vedta en menneskerettighetspolicy. Ved å eie aksjer og ta spørsmålet opp i generalforsamlinger tvinger vi selskapenes styrer til å behandle spørsmålet. I tillegg skaper vi et eksternt trykk gjennom den medieinteressen vi får for metoden og kravet.

Til nå har AI Sverige deltatt på to generalforsamlinger og flere står snart for tur. Aktiviteten har fått massiv dekning i svenske medier, noe som har skapt et press på selskapene.

Amnesty i Exxon

- Oppmerksomheten og muligheten for suksess i dette arbeidet krever også mye av oss, sier Quist - Vi kan ikke ta lett på oppgaven, vi må forberede oss og gjennomføre både generalforsamlingene og oppfølgingen så profesjonelt som overhodet mulig. Hvis ikke har vi skapt problemer for oss selv.

I Amnesty i USA var foranledningen for deres aksjekjøp et annet, forteller Robert Rosoff.

- Vi hadde vært i dialog med ledelsen i Exxon Mobile om menneskerettigheter en stund. Beslutningen om å kjøpe en aksjepost tok vi for å kunne legge fram forslag på selskapets generalforsamling dersom vi ikke fikk gjennomslag for våre synspunkter. Det ble nødvendig med resolusjonsforslag.

Men aksjeeiere er også nettopp det; eiere. Ser ikke organisasjonene en fare i at de kan bli holdt ansvarlige for selskapenes handlinger?

Gullowsen i Greenpeace ser at noen kunne mene det, men er ikke enig i at det er rimelig å plassere ansvaret på den måten.

- Vi kjøper aksjer for å få muligheten til å påvirke et selskap i retning av større ansvarlighet i miljømessige og etiske spørsmål, sier han. - Dersom selskapene velger å se bort fra våre forsøk på påvirkning kan ikke vi holdes ansvarlige for deres «gale» valg. Et slikt dilemma er mye større for de organisasjonene som plasserer deler av sine midler i aksjefond, for eksempel. Passive eiere er vesentlig mer ansvarlige for selskapers uetiske handlinger. Vi som aktivt bruker vår lille aksjepost til positivt påvirkningsarbeid har mindre å frykte, mener jeg.

Robert Rosoff har også møtt dette argumentet mot aksjeaktivisme.

Målet nådd

- Et mindretall blant våre medlemmer er mot at Amnesty skal gå inn som eiere i selskaper vi vet har et dårlig menneskerettighetsrulleblad, sier Rosoff. - Jeg, og flertallet blant medlemmene mener at fordelene oppveier ulempene. Etter at vi to år på rad hadde sendt inn resolusjonsforslag til generalforsamlingen i Exxon Mobile, og påført selskapet en hel del negativ oppmerksomhet, valgte ledelsen å iverksette en rekke positive tiltak før den tredje generalforsamlingen vi skulle delta på. I Amnesty USA har vi konkludert med at våre mål er oppnådd med dette aksjekjøpet.

Organisasjonene som driver aksjeaktivisme mener metoden er seriøs, forsvarlig og effektiv. De tror ikke den går på akkord med aktivistorganisasjonenes troverdighet. Tvert om mener Gullowsen at Greenpeace har fått økt troverdighet i næringslivsmiljøer gjennom deres arbeid i tilknytning til selskapers generalforsamlinger.

- Herrene i dress oppdager at vi kan langt mer enn å henge i piper for fjernsynskameraene, sier Gullowsen. - De møter greenpeacere i dress med vel forberedte sakspapirer som kan argumentere på deres eget språk, og følge spillereglene på deres generalforsamlinger. Det har vist seg å være en tankevekker.

Publisert i AmnestyNytt 2004/2