Seksuell trakassering og menneskerettighetsbestemmelser

Flere grunnleggende menneskerettigheter og folkerettsprinsipper er anvendt for å forby seksuell trakassering, for eksempel retten til ikke å bli utsatt for kjønnsdiskriminering, retten til verdighet på arbeidsplassen og retten til et sunt og trygt arbeidsmiljø.

Spørsmålet om verdighet er nedfelt i artikkel 3 i Verdenserklæringen for menneskerettigheter: "Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet." Den tilknyttede retten til "frihet og personlig sikkerhet" finner vi i artikkel 9 (1) i Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter: "Enhver har rett til frihet og personlig sikkerhet. Ingen må utsettes for vilkårlig arrest eller annen vilkårlig frihetsberøvelse. Ingen må berøves friheten uten av slike grunner og i overensstemmelse med slik fremgangsmåte som er fastsatt i lov."

Spørsmålet om frihet fra "grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling" er også nedfelt i enkelte generelle internasjonale normer, herunder artikkel 7 i Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter, som lyder: "Ingen må utsettes for tortur eller for grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. I særdeleshet må ingen, uten sitt frie samtykke, utsettes for medisinske eller vitenskapelige eksperimenter."

FNs spesialrapportør for vold mot kvinner har anerkjent seksuell trakassering på arbeidsplassen som en av de viktigste formene for vold mot kvinner rundt om i verden. (5)

Ifølge generell anbefaling 19 til Konvensjon om å avskaffe alle former for diskriminering mot kvinner innbefatter seksuell trakassering [uoffisiell oversettelse til norsk]:
"… slik uønsket seksuell atferd som fysisk kontakt og tilnærmelser, seksuelt ladede bemerkninger, fremvisning av pornografi og krav om sex, enten gjennom ord eller handling. Slik atferd kan være ydmykende og kan representere et helsemessig og sikkerhetsmessig problem; den er diskriminerende når kvinnen har rimelig grunn til å tro at hennes protest vil sette henne i en ugunstig posisjon i forbindelse med hennes ansettelsesforhold, herunder rekruttering eller forfremmelse, eller når den skaper et fiendtlig arbeidsmiljø." (Punkt 18)

I anbefalingen heter det også at [uoffisiell oversettelse til norsk] "[e] kvaliteten i arbeidsforholdet kan bli alvorlig skadelidende når kvinner blir utsatt for kjønnsspesifikk vold, som for eksempel seksuell trakassering på arbeidsplassen." (Punkt 17) Den anerkjenner at seksuell trakassering også kan "representere et helsemessig og sikkerhetsmessig problem."

I 1993 vedtok FNs generalforsamling Erklæring om eliminering av vold mot kvinner. Dette sentrale dokumentet var resultatet av arbeidet til FNs kvinnekommisjon og FNs økonomiske og sosiale råd om vold mot kvinner. Selv om erklæringen om eliminering av vold mot kvinner som FN-erklæring ikke har samme bindende juridiske tyngde som en konvensjon eller traktat, er den en prinsipperklæring som støttes av det internasjonale samfunnet når det gjelder vold mot kvinner, og har dannet grunnlaget for senere internasjonale forpliktelser om å bekjempe vold mot kvinner, herunder Beijing-erklæringen og Plattform for handling. Erklæringen om eliminering av vold mot kvinner innbefatter uttrykkelig "seksuell trakassering og trusler på arbeidsplassen, i utdanningsinstitusjoner og andre steder" i sin definisjon av vold mot kvinner, og stater har forpliktet seg til å iverksette tiltak for å bekjempe slik vold.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) har tatt opp seksuell trakassering som en forbudt form for kjønnsdiskriminering i henhold til ILO-konvensjon 111 om diskriminering i sysselsetting og yrke. ILO har gjort det klart at seksuell trakassering er et helsemessig og sikkerhetsmessig problem og skaper uakseptable arbeidsforhold, og opprettholder påstanden i erklæringen om eliminering av vold mot kvinner om at det representerer en form for vold som hovedsakelig rammer kvinner på grunn av deres kjønn.

På regionalt nivå behandler både Den europeiske union (EU) og Europarådet seksuell trakassering som ulovlig atferd. Det europeiske råd og Europaparlamentet definerer kjønnsbasert trakassering og seksuell trakassering slik [uoffisiell oversettelse til norsk]:
Kjønnsbasert trakassering er "atferd knyttet til en persons kjønn [som] skjer i den hensikt eller med den virkning at en persons verdighet blir krenket, eller at det skapes et truende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller krenkende miljø."

Seksuell trakassering er "enhver form for uønsket verbal, nonverbal eller fysisk atferd [som] skjer i den hensikt eller med den virkning at en persons verdighet blir krenket, eller at det skapes et truende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller krenkende miljø."

"Trakassering [kjønnsbasert] og seksuell trakassering i direktivet skal anses som kjønnsdiskriminering og er derfor forbudt. En persons avvisning av eller underkastelse for slik atferd kan ikke brukes som grunnlag for en beslutning som berører denne personen." (6)

Til tross for at det er gjort fremgang med hensyn til å gjøre seksuell trakassering akseptert som en straffbar handling, finnes det ingen enkeltstående definisjon på hva som er forbudt atferd, noe som gjør det svært utfordrende å finne en universell definisjon som gjelder i alle sammenhenger. Forbudt atferd er gjerne svært kontekstspesifikk, da den omfatter atferd som kan oppfattes som "normal" eller "akseptabel" i dagens sosiale kontekst, samt atferd som faller inn under definisjonen for mange lovbestemte seksualforbrytelser. FNs spesialrapportør for vold mot kvinner hevder at forbudt atferd i sammenheng med seksuell trakassering omfatter:

• atferd som er uønsket av den atferden er rettet mot, med andre ord uønsket og ikke gjengjeldt
• atferd som den som atferden er rettet mot, oppfatter som krenkende eller truende. (7)

Seksuell trakassering er i mange land fremdeles ikke nedfelt i loven som en kriminell handling selv om det nå synes å være større vilje blant myndighetene til å definere det som en forbrytelse. Myndighetenes strategier for å bekjempe seksuell trakassering omfatter å anerkjenne seksuell trakassering, særlig i utdanningsinstitusjoner og på arbeidsplasser, som et brudd på konstitusjonelle bestemmelser og lovbestemmelser om likestilling mellom kjønnene.

ILOs ekspertkomité for anvendelsen av konvensjonene og resolusjonene anbefaler at landene vedtar tiltak for behandling av seksuell trakassering og ber dem i den forbindelse ta med følgende opplysninger i sine rapporter til komiteen:

• på hvilken måte seksuell trakassering er forbudt
• hvilken definisjon av seksuell trakassering som er benyttet
• hvem som er beskyttet
• beskyttelsens omfang
• ansvarsomfanget
• hvilke administrative mekanismer som finnes
• håndhevingsmekanismer og -prosedyrer
• rettsavgjørelser
• tiltak for opplysning og bevisstgjøring
• samarbeid med arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner for behandling av seksuell trakassering gjennom retningslinjer og kollektive avtaler.

/slutt

********

1. For nærmere definisjoner av seksuell trakassering, se de internasjonale menneskerettighetsbestemmelsene vedrørende seksuell trakassering i vedlegg 1.

2. "Tell Someone". A Discussion of Sexual Harassment. ("Si det til noen". En diskusjon om seksuell trakassering) Harvard Business School, 2003.

3. Artikkel 2 i AIs internasjonale statutter lyder: "Amnesty International forms a global community of human rights defenders with the principles of international solidarity, effective action for the individual victim, global coverage, the universality and indivisibility of human rights, impartiality and independence, and democracy and mutual respect".

4. Se IEC-dokumentet om "Conflicts of Interest and Conflicts of Duty – Policy and Rules" (Interessekonflikter og oppgavekonflikter – Retningslinjer og regler), AI-indeks: ORG 20/002/2004.

5. "Report of the Special Rapporteur on violence against women, its causes and consequences (Rapport fra FNs spesialrapportør for vold mot kvinner, dens årsaker og følger), Radhika Coomaraswamy", 53. sesjon av FNs menneskerettighetskommisjon, E/CN.4/1997/47, 2. februar 1997.

6. Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/73/EF av 23. september 2002 om endring av rådsdirektiv 76/207/EØF om gjennomføring av prinsippet om lik behandling av menn og kvinner når det gjelder adgang til arbeid, yrkesutdanning og forfremmelse samt arbeidsvilkår, Den europeiske unions tidende L269/15, 05/10/2002 s. 0001–0006.

(7) Op.cit. s. 12–18.