- Absolutt nødvendig reisefølge

Av Haakon Blankenborg (Ap), leder i Stortingets Utenrikskomité

Årsrapporten fra Amnesty og rapporten fra utviklingsorganisasjonen i FN, UNDP, blir offentliggjort nesten samtidig. De to rapportene kaster lys over ulike sider av livet til folk i ulike deler av verden. De utfyller hverandre.

I rapporten om "Fattigdom og menneskelig utvikling» eller Human development report» kan vi lese at stadig flere får det stadig bedre. Det tidligere Sovjet-Unionen representerer et markert unntak. Der har tusener sunket ned i fattigdom.

I Kina derimot, har for eksempel levealderen økt fra under 50 år i 1960 til nesten 70 i 1994. Denne opplysningen illustrerer dilemmaet i forholdet til Kina og en rekke andre land. Amnesty legger tall på bordet som viser at menneskerettighetene har trange kår nettopp i Kina. "Hundrer, kanskje tusener av mis- tenkte opponenter mot regjeringen ble arrestert i løpet av året...». Urettferdige rettssaker og et enormt antall dødsdommer og mord på dødsdømte, det vil si fullbyrdede dødsdommer, er også en del av denne virkeligheten. Minst 3500 eksekveringer sier rapporten.

"For de fattige i Kongo betyr demokrati mat», kan vi lese i International Herald Tribune den 6. juni. Hva som er viktigst kan sikkert fortone seg litt forskjellig avhengig av om en befinner seg i Kinshasa, London eller Oslo. Våre lange pekefingre kan nok fortone seg ganske ufordrageli- ge. Utfordringen er å bevare ydmykheten overfor hverdagen i Kinshasa eller Lhasa uten å lukke øyne eller ører når overgrep skjer.

Dette er ikke i første rekke et problem for Amnesty. Det er et problem for oss som benytter oss av informasjonen i det daglige. Det er vi som står overfor avveiningene. Helt i begynnelsen av rapporten trer ansiktene ut av mengden. Ofrene blir mer enn tall og rutinemessige notiser i avisene. For oss brukere er det helt avgjørende at opplysningene er etterrettelige. For Amnesty er etterretteligheten og uavhengigheten selve livsgrunnlaget. Derfor kan vi sto- le på informasjonen. Det er også grunnen til at de fleste, men slett ikke alle, godtar informasjonen fra Amnesty som grunnlag for dialog om menneskerettigheter. Enkelte steder er situasjonen så katastrofal at omtalen bare blir summarisk.

Slik er det for eksempel i Sentral-Afrika og Liberia. Det meste er deprimerende. Alle framskritt må derfor noteres med gullskrift, men for all del ikke overdrives. Arbeidet for å avskaffe dødsstraff har hatt en viss framgang i den forstand at flere land har ratifisert konvensjoner og avtaler. Denne framgangen kommer likevel i fullførte dødsdommer. Tallet er naturligvis for lavt i forhold til virkeligheten. 4272 fanger ble tatt av dage i 39 land.

Også i år får flyktningene den mest framtredende plassen i rap- porten. I dette kapitlet blir fokus flyttet på en ubehagelig måte fra de fjernere himmelstrøk til de nære. Ikke slik å forstå at flyktningene kommer fra våre nære områder. Med unntak av tidligere Jugoslavia og Albania, så gjør de ikke det. Det ubehagelige er hvor liten del av ansvaret vi tar for de titalls millioner mennesker som er på flukt. Dette er ikke bare et spørsmål om å ta imot flere, men også om måten vi tar imot de som kommer på. Her blir også Norge beæret med spalteplass.

Behandlingen av Mariam Azimi blir omtalt. Det gjør forøvrig også opptrinnene rundt president Jiang Zemins besøk i Norge.

Ett av de mange paradokser. Også i 1996 tok Iran imot flere flyktninger enn noe annet land i verden. Mer enn to millioner mennesker har søkt tilflukt i Iran. Landet som selv har tvunget mange på flukt. "I flere år appellerte landet til det internasjonale samfunnet om hjelp, men ble ignorert». Nå blir vilkårene for flyktningene også i Iran verre.

Publisert i AmnestyNytt 1997/3