105 indiske grasrøtter

Tekst og foto av Ina Tin

Sist i juli ligger heten og fuktigheten som en klam hånd over hovedstaden i Orissa, en av Indias fattige, men fruktbare delstater i øst. Rickshaw-føreren har med litt problemer funnet frem til riktig bestemmelsessted: Amnesty Internationals workshop for menneskerettighetsforkjempere.
Forsvarerne av menneskerettighetene i India er under press. Stadig oftere blir de utsatt for trusler og trakassering. Både fra staten og andre maktsentra. Forkjemperne jobber blant Indias én milliard innbyggere, spredd over subkontinentet, tynget av lokale problemer. De kjenner lite til hverandre, lite til Amnesty og det internasjonale menneskerettsarbeidet, og de har intet nettverk seg imellom. De er sårbare. Arbeidet deres er livsviktig.

Hvordan beskytte og støtte hverandre i menneskerettighetsarbeidet? Hvordan bygge et nettverk for å få styrke og aksjonere samlet? Amnesty inviterte aktivister fra nordøst-India til workshop for å diskutere dette, og regnet med at femti stykker ville takke ja.
105 aktivister dukker opp i Bhubaneswar. Med buss og tog fra de ti nordøstligste statene i India der folk tilhører så mange forskjellige befolkningsgrupper og snakker så mange ulike språk at engelsk er det eneste man kan samles om. Selv ikke hindi er gangbart på disse kanter.

En liten, sped, sarikledd kvinne med smilende øyne sitter og masserer ryggen til en kvinne med mongolske trekk som har skranglet på et tog i 36 timer for å nå frem. Den sarikledde har tatt turen fra Indias aller fattigste stat, Bihar. Sudha Vargese er henne navn og hun er katolsk nonne og advokat.
Hun forteller om voldtekter av dalit-kvinner, de kasteløse eller urørlige.
- En fembarns mor ble nylig voldtatt av en mann fra en høyere kaste. Hun ble satt under press for å «glemme» saken, og til meg forklarte hun at hun fryktet politiet ville kreve penger for å ta imot en anmeldelse. De pleier å gjøre det, og penger hadde hun ikke, kommenterer Sudha.

- Jeg rådet henne likevel til å anmelde voldtekten for å unngå gjentakelser, både mot henne selv og døtrene hennes. Og jeg rådet henne til å ha følge til politistasjonen. Kvinnen fikk anmeldt voldtekten, selv om politiet ville kjøpslå om et kompromiss.
En uke senere hadde ingenting skjedd. Da besluttet jeg å organisere en protestmarsj til politistasjonen. 500 kvinner deltok og mange kvinner tok ordet for å fortelle hva kvinner gjennomgår som voldtektsofre. Voldtektsforbryteren er nå arrestert.

Jus mot kastevold

Sudha Varghese er ikke bare uglesett av voldtektsforbryterne og deres nærmeste, men også av politiet. Flere ganger er hun blitt banket opp når hun har stått i spissen for protestmarsjer. Blant annet en gang politiet selv hadde gjengvoldtatt og drept et tre år gammelt barn. Hun bærer fortsatt på et arr ved øyet etter en politikølle.
Sudha viet tidligere sin tid til sosialt arbeid og undervisning av barn. - Men jeg kom frem til at jeg måtte hjelpe de som trenger det mest, og det er dalit-kvinnene. 25 prosent av Indias befolkning er daliter , og på tross av lovforbud behandles de fortsatt som folk uten rettigheter. Kvinner behandles generelt ille i India, men dalit-kvinnene står under de nederste. Jeg skjønte at skulle jeg hjelpe dem, måtte jeg lære meg jus - og bruke lovene som forbyr kastediskriminering. For ti år siden var jeg ferdig utdannet advokat.
Sudha valgte å bosette seg blant dalitene, på tross av forundring og motstand, blant annet fra sin egen kirke. Men hun angrer ikke på sitt valg:

- Det er en hard virkelighet, og jeg får nesten daglig inn nye voldtektssaker. Likevel opplever jeg mitt liv som meningsfylt. Systemet vil ikke endre seg her og nå, men de kvinnene jeg hjelper vil påvirke fremtiden, de unge jentene får forbilder.
Sudha opplever trusler fra voldtektsforbryternes familier. - Jeg forsøker å ikke vise tegn til frykt for ikke å gi dem påskudd til å gjøre alvor av sine trusler mot meg. Men samtidig tenker jeg at noen av oss kanskje må dø for denne saken. Mitt liv er ikke så viktig, andre vil reise seg hvis jeg faller fra.

Workshopen er begynt. Alle stoler og bord er fjernet siden deltakertallet har steget til det dobbelte. Folk finner seg en plass på tynne bomullsmadrasser mens presentasjonsrunden langsomt fyller lokalet ikke bare med ansikter, men med historier om livtak mot overgrep. Mot hærens vilkårlige arrestasjoner, «forsvinninger», tortur og voldtekter i Manipur; mot væpnede separatisters bortføringer i Assam og rehabilitering av torturofre i Calcutta; og for urbefolkningsgrupper, truet av multinasjonale selskapers virksomhet i Orissa.
Fire-fem vifter forsøker å holde temperaturen i rommet nede på 35 grader. Brett med teglass går rundt.

- Menneskerettighetforkjempere må ta opp enkeltsaker på lokalt nivå, men samtidig arbeide for reformer på nasjonalt nivå. For å gjennomføre nasjonale kampanjer trenger vi et solid nettverk oss imellom, kommenterer én. En annen følger opp: - Amnesty International burde rette søkelyset mot de multinasjonale selskapene som truer folks liv i langt større grad enn brudd på sivile og politiske rettigheter.

«Indiske aktivister kan endre Amnesty»

- Amnesty International er en medlemsorganisasjon, og det er medlemmene som beslutter hva organisasjonen skal arbeide med. Hvis Amnesty får en stor medlemsbase i India kan dere arbeide for endring, repliserer Seema Misra. Hun er koordinator for Amnestys workshop, og har selv mange års erfaring med juridisk opplæring av kvinner og grasrotsaktivister. Amnesty International har engasjert henne for å samle lokale menneskerettighetsforkjempere til fire workshops rundt i India i løpet av ett år. Målet er å etablere nettverk mellom aktivistene og gjøre Amnesty kjent blant forkjemperne i India. Seema får mange spørsmål om finansieringen av Amnestys arbeid. De indiske aktivistene legger stor vekt på at Amnesty ikke godtar statlige midler. Amnestys konsekvente holdning til bruk av vold blir også tatt opp: - Hvorfor blir ikke aktivister som støtter voldsbruk anerkjent som menneskerettighetsforkjempere av Amnesty? Undertrykkerne i flere deler av India har fratatt oss alle demokratiske kanaler for protest, sier en aktivist fra en av de mest voldsherjede nordøstlige statene. Men han får straks svar fra flere av sine medsøstre: - Hvis man tyr til vold i kampen mot overgrepene, har man spilt fallitt. Da ender man opp i samme antidemokratiske tankegang som overgriperne. Det blir: «først mine rettigheter, så dine!»

- Som du ser her, er mange mennesker på grasrotsnivå opptatt av de svært alvorlige menneskerettighetsproblemene i India, sier Seema Misra i en pause. Hun er overveldet av responsen i denne andre workshopen som hun arrangerer. - Det skremmende er at den indiske middelklassen ikke anser menneskerettigheter et tema. Det er lite rom for å debattere slike spørsmål. Det ble veldig tydelig under den voldsomme mobiliseringen til krigen mot Pakistan i Kashmir i sommer. Menneskerettigheter har ikke vært et tema overhodet. I India som i mange andre postkoloniale stater, blir man raskt stemplet som motstander av utvikling, eller en fare for statens enhet og sikkerhet hvis man protesterer mot overgrep som skjer i utviklingens navn, eller overgrep som foregår under dekke av nasjonens interesser.

Mange har tatt den lange veien fra de statene i nordøst som er klemt inne mellom Bangladesh, Bhutan, Kina og Burma. Her dominerer en rekke urbefolkningsgrupper og en generell mangel på økonomisk utvikling. Områdene er herjet av narkosmugling og korrupsjon, og ulike væpnede grupper kjemper mot den indiske sentralmakten. En midlertidig særlov som ble innført for over 40 år siden, gir militæret og sikkerhetsstyrkene stadig uinnskrenket makt i kampen mot separatismen, og i praksis fritak fra straffeforfølgelse. Sivilbefolkningen er gisler i denne striden. Amnesty International har gjennom flere år dokumentert ulovlige arrestasjoner, også av barn, tortur, inkludert voldtekter, dødsfall i varetekt og en offisiell politikk som sanksjonerer sikkerhetsstyrkenes overgrep. Folk kan blant annet fengsles uten tiltale i inntil ett år.

Fakkelbærerne i frontlinjen
Under slike omstendigheter er menneskerettsarbeid ekstremt vanskelig. Bosettingen er spredt, avstandene store og kommunikasjonsmidlene dårlige. Utenforstående observatører har ikke adgang til de voldsherjede nordøstlige statene. Amnestys etterforskere får ikke slippe til, selv ikke Den internasjonale Røde Kors-komitéen har adgang til området.

- Det er fakkelbærerne, Meira Paibis, landsbykvinner uten skolegang, som står i første rekke i kampen mot brudd på menneskerettighetene, sier Anna Pinto fra kvinneforskningsorganisasjonen CORE i Manipur. - Kvinnene samler seg til våkenetter. De sitter utenfor husene i landsbyene om natten og passer på. Eller de griper inn hvis noe skjer. En gutt ble tatt av militæret en sen kveld i en landsby. Meira Paibi-kvinnene forsøkte å stoppe militærkjøretøyet på vei bort med gutten. Tidlig neste morgen stilte de opp utenfor militærforlegningen sammen med guttens familie og krevde ham utlevert. De ventet i mange timer og fikk tilslutt kommandanten i tale. Da det han sa ikke ga svar, slo de opp leir utenfor porten. Jeg har sett tusenvis av Meira Paibis i fakkeltog, mobilisert over natta, når det virkelig gjaldt. Disse kvinnene konfronterer både militæret, politiet og myndighetene, sier Anna Pinto.
Ingen stikker under en stol at kvinnene også får lide for dette motet. Jevnlig opplever de represalier. De blir banket opp, noen blir arrestert eller kledd nakne og seksuelt hånet eller trakassert. Amnesty har i flere rapporter beskrevet overgrep mot Meira Paibis-aktivister.

Nongthombam og Laishram på 22 og 24 år har sittet og notert flittig under alle innleggene, men de har ikke selv tatt ordet. Nå tar de mot til seg og ber om å få mikrofonen. På et litt haltende engelsk begynner de å fortelle om en av de kvinneorganisasjonene som forsøker å støtte Meira Paibis og videreutvikle deres aktivisme, organisasjonen Macha Leima. - Vi drar rundt i landsbyene og samler unge kvinner til menneskerettighetsundervisning, sier Laishram. - Kvinnene forteller hvilke utfordringer de står overfor i lokalsamfunnet og vi diskuterer løsninger. Vi gir dem både opplæring i hvordan de kan bruke det lokale og statlige menneskerettsapparatet, og rettssystemet. Også det internasjonale menneskerettsvernet står på timeplanen, og måter det kan trekkes inn når det nasjonale vernet ikke fungerer. Vi understreker også betydningen av skikkelig dokumentasjon, nettverksarbeid med andre NGOer og bruk av pressen.

Babloo Loitongbam, advokat i Human Rights Alert i Manipur overtar mikrofonen: - Det er ikke tilfeldig at kvinnene står i første rekke i kampen mot overgrep, sier han. - Vi lever i et veldig tradisjonsbundet samfunn, og mannen har helt inntil nylig hatt rollen som kriger, mens kvinnen har hatt ansvar for både samfunnsliv og økonomi. Vi forsøker nå å innta en plass i kampen, sier han og forteller at hans organisasjon anlegger sak for folk som har opplevd overgrep. Babloo Loitongbam har blant annet tatt saken til menneskerettighetsforkjemperen Joykumar, omtalt på s. 3, til Indias menneskerettighetskommisjon. Den ligger nå på forsvarsministerens bord. - Vi forsøker å løfte sakene oppover i systemet, men det er vanskelig. Rettsapparatet i India er ineffektivt og byråkratisk. En sak risikerer å versere i systemet opp til tyve år, påpeker Babloo Loitongbam. - Dessuten inntar mange dommere en holdning som ikke er nøytral.
Høyesterett i India kjente for noen år siden særloven i Manipur, Armed Forces Special Powers Act, for lovlig. Det betyr fortsatt immunitet for militæret.

Menneskerettighetsgrupper i India og Amnesty International mener loven bryter med flere artikler i den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

I den lange køen foran ris- og grønnsaksgrytene i lunsjpausen, blir det klart at AmnestyNytts utsendte er fra Norge.
- Norge? Hydro? En av deltakerne rynker brynene og begynner å fortelle om kampen mot Utkal-prosjektet i Orissa der Hydro og flere andre utenlandske selskaper vil etablere bauxittmine og aluminaproduksjon i et område som i århundre har gitt urfolk deres livsgrunnlag. Flere fra Orissa kommer til, og alle er opptatt av mine- og industriprosjektenes konsekvenser for urbefolkningen i staten.

«Hydro fratar oss livsgrunnlaget»
- Denne kvinnen er blitt banket opp av politiet og arrestert fordi hun protesterte mot et industriprosjekt som vil ta livsgrunnlaget fra hennes familie, sier en aktivist fra Orissa.

- Mange er arrestert og torturert. I utviklingens navn blir vi fratatt vårt livsopphold, og trakassert når vi protesterer. Dette skjer overalt i India, i alle utviklingsland. Derfor er de multinasjonale selskapenes investeringer i den tredje verden en sak for menneskerettsbevegelsen.
Kvinnen han peker ut som offer for politiets køller er Krushna Sauta og mor til fem barn. Hun bor i landsbyen Kucheipadar. En tolk må hjelpe til, siden Krushna aldri har lært engelsk.
- Vår jord og vårt landsbyfellesskap vil forsvinne hvis ikke Hydro stopper Utkal-prosjektet, sier hun. - Hvis vi blir fratatt vårt livsgrunnlag mister vi den mest dyrebare rettigheten som finnes.
Hun mener Hydros tilbud om kompensasjon ikke er relevant: - Penger har nesten ingen betydning. Jord betyr alt. Det er lite egnet jord å få kjøpt, og vi kan ikke kjøpe den fellesjorda eller de fellesgoder landsbyen ga. Med landsbyen taper vi det sosiale nettverk og den sosiale sikkerheten. Når dette fellesskapet forsvinner vil kvinnene bli mye mer avhengig av mennene enn vi er nå. Det er mennene som får kompensasjonen på familiens vegne. Erfaringene fra andre landsbyer er at pengene blir brukt opp uten at familien får tak i ny jord. Hva skal neste generasjon da leve av?

Amnesty International har kritisert trusler mot lokale motstandere av Hydro-prosjektet i Orissa. I februar i år skrev organisasjonen til indiske myndigheter og uttrykte bekymring over de angrep som rettes mot NGOer som arbeider i området.
Politiovergrep er erstattet av forsøk på å ramme oss gjennom å frata oss organisasjonsretten, sier Vidhya Das som arbeider i Agragamee, én av fire NGOer som trues med stengning. De jobber alle blant urfolk i Orissa.

- I pressen er det blitt fremstilt som om vi står i spissen for protestene. Jeg er selv blitt trukket for retten anklaget for oppvigleri. Det er falske anklager som er stelt i stand utelukkende for å frata oss muligheten til å arbeide blant urbefolkingen. Det eneste vi gjør er å hjelpe landsbyfolkene til å reise deres egne krav. De fleste er analfabeter og trenger juridisk rådgivning siden rettsapparatet brukes for å lukke munnen på dem.
- Landsbyfolkene i Kucheipadar har ikke fått informasjon og er aldri blitt spurt eller hørt i en sak som angår dem direkte. Nå kjemper de for sin egen fremtid, og den eneste grunnen til at de ikke har gitt opp er kanskje at de har fått støtte fra lokale og internasjonale NGOer, sier Vidhya Das.

Diskusjonen om de mulitnasjonale selskapene fortsetter i plenum.
- Jeg har vært i menneskerettsbevegelsen i 25 år, oppsummerer en aktivist. - Men det er første gang vi diskuterer overgrep begått av ikke-statlige aktører. Det er en viktig diskusjon. Problemet med nye økonomiske aktører er et stort tema i seg selv. Mange av dem kjøper seg til væpnet vakthold og regelrette sikkerhetsstyrker for å slå ned alle protester. Det betyr at aktivister kommer under ild fra mange hold, men det betyr også at skillet mellom statlige og ikkestatlige overgripere viskes ut.

Før workshopen avsluttes på overtid er de første spirene til felles aksjoner og en strategi for å få media engasjert i problemene lagt. Alle sikrer seg et eksemplar av deltakerlisten. Neste gang det gjelder står over hundre nye kontakter klar til å bidra. Og Amnesty har fått sine første nye indiske medlemmer blant menneskerettighetsforkjemperne i Manipur.
Regntiden har satt inn for fullt. Én etter én spres aktivistene igjen. Arbeidet fortsetter.

Publisert i AmnestyNytt 1999/4